Masteroppgaven undersøker hvordan et utvalg middels-/høyt presterende gutter på videregående skole balanserer tidsbruk mellom dataspill og skolearbeid. ​

Bakgrunnen for studien er en global tendens som viser at gutter i gjennomsnitt oppnår lavere karakterer enn jenter. Samtidig ser man også at gutter gjennomsnittlig bruker mindre tid på lekser og mer tid på dataspill på fritiden. Få studier har til nå undersøkt sammenhengen mellom disse fenomenene, og da stort sett gjennom bruk av kvantitative undersøkelser. Formålet med denne oppgaven var derfor å bidra økt kvalitativ kunnskap om gutters beskrivelser av egen tidsbruk på disse to aktivitetene, og synliggjøre guttenes egne perspektiver i diskusjonen om denne typen kjønnsforskjeller.
 
På grunn av et begrenset kvalitativt forskningsgrunnlag, så jeg det som hensiktsmessig å benytte et eksplorativt og empirinært forskningsdesign. Formålet med analysen har således vært begrepsutvikling og teorigenerering fremfor teoritesting. For å belyse problemstillingen har jeg gjennomført 12 individuelle kvalitative semi-strukturerte forskningsintervju med 8 gutter og 4 mødre. 

Ved å rette fokuset mot tidsbruk har det meldt seg begrepsmessige og epistemologiske spørsmål som er velkjent fra tidsbruksundersøkelser (Wærness 2010). Funn fra studien tyder på at den allerede foreliggende gjennomsnittsforskningen ikke fanger opp komplekse variasjoner som eksempelvis multitasking, ved tradisjonell måling av tidsbruk på skolearbeid. Datamaterialet viser også at misforståelser i terminologi kan få følger når gutter svarer i spørreundersøkelser, om tidsbruk på skolearbeid.
 
Datamaterialet tyder også på at dataspill kan fungere som en hegemonisk aktivitet i guttenes fritid. Så fort guttene ikke har forpliktende aktiviteter som opptar tiden deres, vender de tilbake til datamaskinene. Til tross for at ingen av guttene i utvalget hadde konkrete regler eller tidsrammer for skolearbeid eller dataspill, har studien gjennom å intervjue både guttene og deres mødre, avdekket to aktiviteter som fungerer balanserende på den hegemoniske aktiviteten dataspill: organiserte fritidsaktiviteter og strukturerte familieaktiviteter. Informantene gav inntrykk av at disse aktivitetene fungerte mer balanserende enn regler og tidsrammer, som i større grad så ut til å skape konflikter. Datamaterialet viser tendenser til at foreldres involvering i guttenes tidsbruk kan være kjønnet. Mødrenes foreldrepraksiser i dette utvalget ser derimot ut til å være mindre klasseavhengig enn anglo-amerikansk forskningslitteratur om «mothering» tilsier.
 
Det viste seg å være store variasjoner i hvordan guttene balanserte fritiden mellom skolearbeid og dataspill. Til tross for et lite utvalg avdekket de individuelle dybdeintervjuene tre ulike balansetyper: Den balanserte spilleren, den tilfredse spilleren, den ambivalente spilleren. Typologien bidrar til å nyansere bildet av hvordan guttene balanserer de to ulike aktivitetene på fritiden. 
 
Spillverdenen, og da særlig plattformen Discord, ble beskrevet av samtlige informanter som en svært sosial arena. Gjennom sammenligninger mellom guttene og mødrenes intervjumateriale har studien funnet at det eksisterer en kontinuitet mellom sosialiseringen som skjer i guttenes virtuelle verden og i mødrenes beskrivelser av egen ungdomstid. Kontinuiteten kommer til syne gjennom sosiale nettverk forankret i tradisjonelle, kontekstuelle institusjoner, men også i form av frihetsfølelsen og former for sosialisering. 
 
Ved å se informantenes beskrivelser i lys av kjønnede strukturer fremkom det at guttenes digitale sosiale arena var svært kjønnssegregert. Gjennom maskulin grensesetting holdes jenter ute fra de digitale gutterommene. Det viste seg at gutter har en garantert overordnet plass i spillverdenens hierarki og dermed blir kontrasten stor mellom toppen i den virtuelle verden og til bunnen av skolestatistikken i den fysiske verden. Til tross for dette eksisterte det en underliggende «ubekymret letthet» tilknyttet skolearbeidet hos guttene, som kan ses i sammenheng med kjønnede strukturer innen utdanning og arbeid. Studien viser hvordan både informantene og deres mødre internaliserer samfunnets kjønnede strukturer, og rettferdiggjør lite bruk av tid på skolearbeid. I kampen om tidsbruk vinner den maskuline spillverden overlegent over det feminine skolearbeidet.

Last ned masteroppgaven i sin helhet her

Kronikk: - Barn og unges oppvekst er i flyttet til digitale medier, der voksne ikke er til stede. Hva gjør vi med det? 
​​

Kronikken ble blant annet publisert i Vårt Land 01.10.2020 og er skrevet av Mari Wattum, daglig leder, Likestillingssenteret KUN, Åsta Einstabland, daglig leder, Senter for likestilling ved Universitetet i Agder, Are Saastad, daglig leder, Reform – ressurssenter for menn, Goro Ree-Lindstad, direktør, Likestillingssenteret
 
Barn og unge i Norge bruker mye tid på digitale medier, hver eneste dag. EU Kids online-undersøkelsen fra 2018 viste at barn og unge i gjennomsnitt bruker rundt fire timer på ulike skjermaktiviteter. Ofte formidler disse mediene svært trange normer for hvordan unge skal være, og hvordan de skal te seg. For mange kan resultatet bli vanskeligere liv, blant annet i form av ensomhet, isolasjon, mobbing og kroppsbildeforstyrrelser. For noen kan belastningene gå på livet løs.
 
I 2019 lanserte regjeringen NOUen «Jenterom, gutterom og mulighetsrom». UngIdag-utvalget, ledet av Loveleen Brenna, utredet de ulike arenaene barn og unge lever sine liv, og satte det i et kjønnsperspektiv. Utredningen avdekket at hva slags kjønn barna har, har stor betydning for hva de fyller tiden sin med, hva de lærer - og hvordan de blir møtt av andre.
 
Kjønnsstereotypier rammer både gutter og jenter. Jenter forteller at de føler press på å være flinke på skolen, være tynne, veltrente og sminket. Jenter opplever også strenge krav til å være flinke og pene, og de rapporterer en høy grad av psykiske utfordringer.
 
Gutter forteller at de føler press på å ikke være «skolenerder». I stedet skal de være flinke i kroppsøving, være tøffe, sterke og ha en muskuløs kropp. De skal ikke vise for mye følelser, for ellers kalles de «homo». Barn og ungdom som ikke føler seg hjemme i kjønnet de fikk tildelt ved fødselen, er ekstra sårbare i møte med kjønnsnormene.
 
Sosiale medier, pornografi, dataspill og reklame spiller i stor grad på tradisjonelle kjønnsnormer. I Barn og medier-undersøkelsen fra 2020 oppgir halvparten av tenåringene at de ser porno på nett. Blant ungdommene som oppgir at de ser på porno, forteller 60 % at de begynte å se porno før de fylte 13 år. Men når tenåringsforeldre blir spurt, oppgir bare 12 % at deres barn har sett porno på internett. Vi vet altså alt for lite om dette.
 
Vi må innse at mange barn og unge lærer om sex og seksualitet gjennom porno. I møte med seksualisert innhold på nett er barn og ungdom stort sett overlatt til seg selv. Å se porno og å dele nakenbilder er vanlig. For mange kan dette oppleves som spennende og positivt. Samtidig kan det gjøre barn og ungdom sårbare, og utsatte.
 
Voksnes redsel som kommer til uttrykk gjennom advarsler, forbud og pekefinger fører fort til forvirring og skam. De som vokser opp i dag trenger foresatte og lærere som har innsikt i hva som skjer på skjerm-mediene, og som kan prate med barn og unge på en måte som ikke skremmer, men som gjør dem i stand til å håndtere det de møter. 
 
Det samlede trykket av kjønnsstereotypier i de digitale mediene, som UngIDag-utvalget satte fingeren på, får konsekvenser både for utvikling av identitet, selvfølelse, ferdigheter og valg. Utvalgets hovedkonklusjon var et kompetanseløft slik at lærere kan kvalifiseres om hvordan barn og ungdom kan gis god opplæring om kropp, kjønn og seksualitet.
 
Som kompetansemiljøer på likestillingsfeltet støtter vi behovet for tidlig innsats for å skape et mer likestilt samfunn, og et kompetanseløft for ansatte i opplæringssektoren. Det er særlig viktig at seksuelle mediepraksiser som sex og porno i større grad tematiseres i skolen, og at barn allerede i barnehagen lærer om kropp og grenser.
 
Etter at UngIDag-utvalget la fram sin viktige og gode rapport, er har det dessverre blitt stille om den. Dersom rapporten legges i skuffen, svikter vi de unge.
 
Vi forventer derfor at en satsing på et kompetanseløft i barnehage og skole følges opp i statsbudsjettet for 2021.