|
1840 - 1860
1845 - «Fantetellingene» starter, registrering av tater/romani folket i Norge
På midten av 1800-tallet ble det sett som en utfordring at mange av taterslekt ikke hadde et fast sted å bo, blant annet fordi de da ikke ble tatt med i de vanlige folketellingene. Det ble derfor i 1845 tatt initiativ til, og utført en såkalt «Fantetelling», et register over tatere i Norge. Dette ble grunnlaget for Eilert Sundt sin «fantefortegnelse, utgitt samme år.
Kilde: Brustad, Lien, Rosvoll, Vogt: Et uønsket folk, Cappelen Damm 2017 Les mer : Sist 1840- tallet - Læstadianismen kommer til Norge
Lars Levi Læstadius var prest i Karesuando i Sverige, og tidlig på 1840-tallet startet en vekkelsesbevegelse der som etter hvert spredte seg til Norge. Læstadius snakket samisk, finsk og svensk, og var opptatt av samisk kultur. Han knyttet mye av sin forkynnelse til et budskap som harmonerte med den samiske naturtroen, og mente prester i kirken måtte snakke på et språk folket forstod. Samisk språk ble brukt på vekkelsesmøter i Norge.
Læstadius var opptatt av den sosiale nøden blant samene. Han knyttet dette opp mot alkoholmisbruk, og refset lokal øvrighet som mektige handelsfolk, prest og lennsmann for ikke å ta tak i dette. Læstadius var vokst opp med en alkoholisert far og hadde sett alkoholens ødeleggelser på nært hold. Mange som ble omvendt sluttet å drikke, og læstadianismen ble på mange måte en sosial bevegelse i tillegg til en religiøs bevegelse. For kvenene, som kom til Norge på 1800-tallet på grunn av uår i Finland, ble også Læstadius viktig. I en tid med kolonialisering for samene og flukt for kvenene, ble den store vekkelsen en forenende kraft. Dette resulterte i etableringen av mange menigheter og skapte for en periode et fellesskap mellom samer og kvener, som tidligere (og også senere) hadde en anspent relasjon flere steder i Nord-Norge. Se og les mer:
Hør mer her: 1850 - Eilerts Sundts verk «Beretning om Fante – eller landstrygerfolket i Norge» utgis
Eilert Sundt kalles ofte Norges første sosiolog. Han fikk statsstipend fra 1948, blant annet for å studere tatere. Interessen for gruppen startet da han i sitt arbeid som lærer på tukthuset i Kristiania hadde truffet noen tatere, og dette preget mye av hans syn på gruppen. Han var svært kritisk til deres livsstil, og argumenterte sterkt for at man måtte ta rede på hvem som tilhørte gruppen – altså føre et register - slik at man kunne hindre dem å leve et liv i strid med kristen moral - de måtte døpe og konfirmere sine barn. Han mente det var statens ansvar å sørge for at de ble «gode bofaste nordmenn». Eilert Sundt sitt arbeid la mye av grunnlaget for det senere arbeidet til norsk misjon blant hjemløse (se senere i tidslinjen) som ble myndighetenes hovedverktøy i fornorskningen av taterne, herunder at barn ble fratatt foreldre og kvinner tvangssterilisert.
Se og les mer :
Hør mer her: 1851 - Jødeparagrafen oppheves
I tre Storting (1842, 1845 og 1848) hadde det vært flertall for å fjerne eksklusjonen av jøder i grunnloven (se mer under 1814 i denne tidslinjen), men flertallet var ikke stort nok. Endring i grunnloven krever to tredjedels flertall, og dette ble oppnådd først i 1951. Samtidig med at §2 i grunnloven endres, slik at jøder igjen får adgang til riket, får jøder også rett til fri religionsutøvelse uten å rammes av dissenterloven.
Med dette åpnes for at de første jødiske familier kommer til Norge, i første omgang til Kristiania og Trondheim. De første som kom, var fagarbeidere fra Tyskland som på 1860-tallet fikk arbeid i den norske tobakksindustrien. Det er imidlertid først på slutten av 1800-tallet at det kommer såpass mange familier at vi kan snakke om små jødiske samfunn, som blant annet danner foreninger. Dette var primært familier fra Øst-Europa som flyktet på bakgrunn av det som er blitt kjent som pogromene i det Russiske imperiet. Les mer: Hør mer her:
1852 - Grensen til Finland stenges
I 1852 vedtar russiske myndigheter at grensen mellom Norge og Russland/Finland skal stenges for samenes reinflyttinger. Norge svarer med at finske borgere ikke får krysse med sine rein over norskegrensen. Bakgrunnen var en blanding av både oppblomstring av nasjonale ideologier i landene, men også disputt over fiskerettigheter på tvers av landegrenser. Denne stengingen av grenser fikk svært store konsekvenser for reindriftssamer, og for flere innebar det at den tradisjonelle reindriften opphørte.
1852 - Kautokeinoopprøret
Det som kalles Kautokeinoopprøret var en sammensatt konflikt, som hadde både sosiale, politiske og religiøse årsaker. I hovedsak stod den mellom samiske opprørere på ene siden, og øvrigheta i bygda – prest, handelsmenn og lensmann, på den andre siden. Kolonialisering, og stengingen av grensen mot Finland hadde store konsekvenser for samer som drev reindrift. De opplevde svært vanskelige levekår. Læstadianismen hadde ført til et fokus på brennevinets skadevirkninger, brennevin som ble solgt av norske handelsmenn som hadde tette forbindelser med prest og lensmann – til en samisk befolkning som ble satt i gjeld. Læstadianismens inntog gjorde mange til avholdsfolk, og de omvendte hadde sterk motstand mot brennevinshandelens ødeleggelser blant samene. Presteskapet var kritiske til den læstadianske lekmannsbevegelsen, som hadde fått stort gehør i den samiske befolkningen. Lensmannen Ole Isaksen Hætta hadde fått sparken fordi han ble sett som for mild mot de som hadde blitt «vekket», og det ble satt inn en ny prest fra Sverige som var øvrighetas mann. Konfliktene kulminerer i november i et opprør som endte med at handelsmannen og lensmannen mistet livet, og 5 opprørere ble dømt til døden.
Kautokeino-opprøret ble etter dette flittig brukt som et argument for en streng fornorskningspolitikk og at samer måtte assimileres inni det norske. Se og les mer: 1852 - Finnefondet opprettes, samer skal snakke norsk
I 1851 vedtar Stortinget opprettelse av det såkalte finnefondet, som ble et effektivt virkemiddel i fornorskningspolitikken av samer og kvener, iverksatt fra 1852. Et hovedformål var at midlene skulle gå til tiltak i skolene i Troms og Finnmark for å lære samer og kvener det norske språk. Etter hvert trappes innsatsen betydelig opp, blant annet ved å opprette flere internatskoler mot slutten av 1800-tallet og ut på 1900-tallet.
1854 - Fantefondet opprettes, tatere skal bosettes
Målet med opprettelsen av fantefondet i 1854 var å bevilge midler til bosetting av tatere, og konfirmasjonsundervisning, slik at de kunne bli det myndighetene anså som gode kristne nordmenn. Midlene ble etter hvert også brukt blant annet til tvangsarbeidsplasser (som Svanviken, se 1908 i tidslinjen) og til å finne fosterhjem for barn som med tvang var tatt fra foreldrene. Fantefondet ble et effektivt virkemiddel i fornorskningsprosessen.
1860 - 1890
1860 - Passtvangen oppheves i norsk lov
Opphevelse av passtvangen i norsk lov innebar at man ikke lenger trengte pass for å reise til Norge og Nordmenn behøvde heller ikke pass, verken for å reise innenlands eller utenlands. Dermed oppheves regler som har vart over 200 år. Dette igjen innebærer at nye grupper kommer til Norge, herunder jøder og romer, eller sigøynere som de da ble kalt.
Hør mer her: 1865 - Kvenene i Kvænangen blir leilendinger på egen jord
I 1865 kjøper staten eiendommer som kvenene i Kvænangen trodde de eide - og som det fantes tinglyste dokumenter på at de eide. Bakgrunnen var at det var opprettet et interesseselskap som skulle oppheve leilendingsvesenet og som skulle sørge for at alle kunne eie egen jord. Det var særlig ett område i Kvænangen som gjenstod, der det var mye skog. Selskapet mente at dersom solgte dette skogområdet tilbake til kvenene, så ville de bare hogge ut all skogen og ruinere alt fordi de var fattige. Det var i det ytre et skogvernargument som gjorde at man solgte dette området til staten og ikke til de som bodde der. Folk blir boende som før i dette området, men det er staten som eier jorda de har gården på. Staten virker i liten grad inn på driften. Dette får store konsekvenser for kvenene etter krigen (se mer i tidslinjen 1946)
Se mer: Hør mer her: 1870 - tallet. Innvandring av Rom (Sigøynere) til Norge
Som vist tidligere i tidslinjen kom de første rom/sigøynere til Norge på 1500-tallet, men ble erklært uønsket. På midten av 1800-tallet oppheves slaveriet av Rom i Romania, og mange beveger seg nordover. Det fantes da allerede en gruppe mennesker i landet med røtter tilbake til den første innvandringen. Det er flere som sier at tater/romani har forbindelse til de første som kom, mens romer har røtter til de «sigøynere» som kom på 1800-tallet ( Se Brustad, Lien, Rosvoll, Vogt: Et uønsket folk, Cappelen Damm 2017) Rom/Sigøynere kom i følge Brustad Rosvoll og Vogt ca år 1870 til Norge. Det er imidlertid ting som tyder på at det var familier her før det, blant annet skrifter fra Belgia der navngitt rom oppgir å ha blitt født i Moss på tidlig 1850-tallet.
Romfolket, eller Sigøynere som de ble kalt, var håndverkere og handelsfolk og reiste på landsbygda og reparerte utstyr, og solgte handelsvarer. I Danmark og Sverige ble det på 1870- og 1880- tallet innført lover som forbød utenlandsk rom innreise, og som gav politiet fullmakt til å utvise dem. Dette var sannsynligvis med på å begrense innvandringen av rom også til Norge, selv om Norge ikke hadde denne lovgivningen på dette tidspunktet -det kom senere. Les mer:
Hør mer her: 1883- Felleslappeloven vedtas, med store konsekvenser for reindriftssamer
Navnet felleslappeloven kommer av at dette var en lov som var felles for Norge og Sverige. Den gav bøndene store fordeler, på bekostning av reindriften. Blant annet ble alle andelseierne i et reinbeitedistrikt kollektivt ansvarlige for eventuelle ødeleggelser som ble påført bøndene, ved at reinen gikk over det som ble definert som jordbruksland. Denne loven tok ikke hensyn til årelange trekkveier for reinen, men etablerte tvert imot at det var bøndene som hadde forrang. Som en konsekvens av loven ble det i Troms ansatt egne lappeoppsynsmenn som hadde til oppgave å ivareta bøndenes interesser.
1890 - 1900
1892 - Stortinget ber regjeringen om å utarbeide forslag til Indskrænkning af Fantevesenet
Det har lenge bygget seg opp en forargelse i stortinget over omreisende tatere, og i 1892 tar stortinget grep. Det vedtas at regjeringen må utarbeide forslag som sikrer såkalt innskrenkelse av fantevesenet. Etter dette vedtaket innføres det flere lover i Norge som får særlige konsekvenser for jøder, rom og romani, som alle drev med omreisende handelsvirksomhet. Av disse lovene kan nevnes vergerådsloven av 1896, løsgjengerloven av 1900, fremmedloven av 1901 og selvsagt straffeloven av 1902. Opprettelsen av den såkalte omstreifermisjonen, eller norsk misjon blant hjemløse, må også sees på bakgrunn av dette vedtaket.
Hør mer her: 1892 - Det jødiske samfunn (senere Det mosaiske trossamfunn) stiftes i Kristiania
Det jødiske samfunn, som senere ble det mosaiske trossamfunn, stiftes i 1892 i Kristiania. Da hadde man allerede kjøpt den jødiske gravlund i Sofienbergparken. Den spede begynnelse var at 28 familier gikk sammen for å få råd til å ansette en lærer som kunne undervise barna.
Les mer: Hør mer her: 1896 - Vergerådsloven vedtas, med store konsekvenser for rom og romani/tater.
Vergerådsloven ble vedtatt i 1896 og trådte i kraft i år 1900. Den fikk svært store konsekvenser, særlig for Romanifolket. Det fikk også konsekvenser for Rom-folket, som i frykt for å miste barna rømte landet, for siden å nektes innreise igjen til tross for norsk statsborgerskap. Det er anslått at minst 1500 barn fra tater/romanifamilier i perioden 1900–1970 ble fjernet fra sine foreldre og tvangsplassert i barnehjem eller fosterhjem.
Vergerådsloven hadde sin opprinnelse blant annet i et ønske om at barn ikke skulle vokse opp som reisende. Jakob Walnum, som startet Foreningen til modarbeidelse af omstreifervæsenet (senere misjon blant hjemløse) uttalte blant annet at «Berger du barna berger du slekten». Da var det et viktig verktøy at barna kunne tas fra foreldrene som var reisende, og vokse opp blant «gode nordmenn», gjerne bønder. Les mer: Hør mer her: 1897 - Foreningen til modarbeidelse af omstreifervæsenet stiftes
Denne foreningens klare målsetning var å assimilere tatere inn i en norsk kultur, Det vil si å utrydde alle spor av taterkultur og språk, og gjøre taterne «norske». Dette var et oppdrag foreningen utførte på vegne av Kirkedepartementet. Idealet var den norske bondekulturen, som i nasjonalromantikkens tid ble sett som det ekte norske. Målet skulle oppnås ved å fjerne alle spor av reisendekultur slik som håndtverk, musikk, språk og ikke minst reisevirksomheten. Initiativtakeren, Sogneprest Jakob Walnum, erklærte en «kamp mot omsterifervæsenet».
Med pengestøtte fra staten skulle misjonen sørge for at reisende folk skulle bosettes på fast bosted. Dersom foreldre nektet dette kunne man med hjemmel i vergemålsloven hente ut barna og plassere dem i forsterhjem, og som vi senere skal se også tvangssterilisere kvinner man mente var uegnet til å få barn. Arbeidskolonien Svanviken stod sentralt i deres arbeid. Misjonen opprettet også flere barnehjem for barn som var tatt fra foreldrene. Den første var Askviknes barnehjem i Os utenfor Bergen, som ble tatt i bruk høsten 1899. Lillegården barnehjem i Eidanger ved Porsgrunn, og Rostad barnehjem i Inderøy startet begge rundt 1900. I 1918 åpnet Eilert Sunds barnehjem på Eidsvoll, i 1921 åpnet Jacob Walnums barnehjem i Kopervik og i 1929 åpnet Sørlandets barnehjem på Greipstad ved Kristiansand.Foreningen til modarbeidelse af omstreifervæsenet endret i 1922 navn til Den norske omstreifermisjon, og i 1935 til Misjon blant hjemløse. Les mer:
Hør mer her: 1899 - Den første synagogen i Trondheim åpnes
Den første synagogen var et beskjedent lokale, men fungerte som et viktig samlingssted for jøder i Trondheim, og åpnet allerede i 1899.
Les mer: Hør mer her: 1800 - tallet generelt: Nasjonalromantikk og fornorskning
Etter at Norge hadde fått sin egen grunnlov i 1814, og løsrev seg fra Danmark, så blomstret nasjonalfølelsen. Riktignok var landet enda underlagt svenskekongen, men Norge hadde eget Storting, og i praksis styrte Stortinget Norge, med et lite unntak for utenrikspolitiske saker. Ivar Aasen samlet norske dialekter, Asbjørnsen og Moe samlet norske folkeeventyr, Tidemann og Gude malte nasjonalromantiske malerier og i København skålte det patriotiske Norske selskab for Norge kjempers fødeland. Det norske skulle dyrkes og foredles, og det som skilte seg fra idealet måtte lukes ut og bekjempes. Dette sammenfaller med at sosialdarwinistiske tanker gjør seg gjeldende i Norge på slutten av 1800-tallet, det vil si tanken om sosial lagdeling er både naturlig og nødvendig. Etter hvert og særlig ut på 1900-tallet går dette over i rasehygieneteorier, som skal få store konsekvenser for Norges nasjonale minoriteter og urfolk.
I podkastene til dette prosjektet kan man blant annet høre om hvordan det ble forbudt å snakke finsk på skolen, da det ble straffet. Foreldre sluttet dermed å snakke skogfinsk med sine barn for å spare dem for avstraffelser og språket dør ut. Kvener ble sett på som for nært knyttet til Finland, og dermed som en sikkerhetsrisiko grunnet Finland sin tilknytning til Russland. Flere jobber ble dermed stengt for kvener. Og landområder gikk tapt, blant annet i kolonialiseringen av Pasvik der man hentet bønder sørfra som skulle drive jordbruk i nord, noe som fikk store konsekvenser for skoltesamene i området. Samer skulle lære norsk og man begynte sende samiske barn på internatskoler hvor undervisningsspråket var norsk. Tatere og sigøyner skulle fornorskes, og barna tas fra dem om de ikke lystret. Antisemittismen var på full fart inn i landet – jøder ble sett på som en trussel mot norske verdier. Vi ser et sterkt skille mellom oss og dem i retorikken, som ut på 1900-tallet bare skal forsterkes. Mens man til en viss grad tenker at samer, kvener, skogfinner og tatere kan assimileres til nordmenn hvis de gir slipp på egen kultur, så blir det tydelig ut over 1900-tallet at jøder og sigøynere defineres som er en annen gruppe. Som en rapport fra HL-senteret heter: Det var om å gjøre «å bli dem kvit», altså få dem ut av landet.
1900 - 1910
1900 - Løsgjengerloven vedtas med store konsekvenser for rom, romani og jøder
Løsgjengerloven ble vedtatt i 1900, men iverksatt først i 1907. Den gjorde det svært vanskelig å reise rundt som omreisende handelsfolk, og rammet dermed i særlig stor grad rom/sigøynere, romani/tater og jøder, som alle drev aktiv reisevirksomhet på bygdene i Norge der de solgte sine handelsvarer, og da i lengre perioder ikke var bofaste.
Loven gjorde det mulig for myndighetene å pålegge folk å skaffe seg fast bosted, og sa også at myndighetene skulle bistå med dette. Med hjemmel i løsgjengerloven kunne man dermed bosette omstreifere både på frivillig og ikke frivillig basis. Norsk misjon blant hjemløse fikk ansvaret for å bosette tatere i Norge – også ved tvang. Les mer: Hør mer her: 1902 - Jordsalgloven av 1902: Jord kan kun eies av norsktalende med norske navn
Jordsalgloven, eller den såkalte Lov Afhændelse af Statens Jord og Grund i Finmarkens Amts Landdistrikt av 1902, fikk store konsekvenser for både kvener og samer. Det ble nå lovfestet at for å eie jord så måtte man snakke norsk. Man måtte oppgi sin nasjonalitet (etnisitet), og jorda måtte gis et norsk navn. Dette ble et svært effektivt virkemiddel i fornorskningen. Det er flere eksempler på at kvenske gårdbrukere oppgav både sitt språk og sine kvenske navn. De gjorde dette for å styrke vilkårene for fremtida for sine barn, da de anså at de ellers ikke ville ha en fremtid i Norge.
Les mer:
Hør mer her: 1906 - Isak Saba, den første samiske stortingsrepresentanten
Midt i den knallharde fornorskningstiden ble Isak Saba valgt som første same inn på stortinget i 1906. Han stilte på Arbeiderpartiets liste i Øst-Finmark, og hadde markert seg som en tydelig stemme mot nettopp fornorskningspolitikken. Han kom inn på stemmer fra både kvener, samer og nordmenn. Saba ble gjenvalgt i 1909, og er også kjent for å ha skrevet teksten til samefolkets sang.
Les mer: 1907 - Handelsloven innføres, med store konsekvenser for jøder, rom og romani
Lov om handelsnæring (handelsloven) vedtas i 1907. Handel som ikke skjer fra et fast utsalgsted, krever etter dette politibevilling. For å få lov til å reise rundt å selge varer måtte man ha et handelsbrev, og et slikt brev var ikke oppnåelig for tatere, sigøynere eller jøder, som alle drev med denne type omførselshandel. Man ville med denne loven komme nettopp slik handel til livs fordi man mente den førte med seg «styggedommer» som «omflakkende livsførsel» og «moralsk smitte».
Les mer: Hør mer her: 1908 - Svanviken arbeidskoloni opprettes
Svanviken arbeidskoloni lå på Nordmøre, og var et sted der tatere skulle læres opp til å avstå helt fra egen kultur, livstil og språk, og venne seg til et liv som bofaste bønder. Stedet ble drevet av Norsk misjon blant hjemløse, etter kontrakt med og finansiert av den norske stat. Det ble sagt at det var frivillig, men dersom man ikke drog dit når man ble bedt om det, så kunne man anmeldes etter løsgjengerloven og fratas barna med hjemmel i vergemålsloven. Ledelsen på Svanviken mente også at mange var så uskikket til å ha barn at de måtte tvangssteriliseres. I perioden 1949 til 1970 ble 40 prosent av kvinnene på Svanviken sterilisert, flere uten at de da forstod hvilket inngrep som ble utført. Svanviken var i drift frem til 1989, og stedet fikk også konsekvenser for norsk rom. De var ikke målgruppen for misjonen, men opplevde trusselen om Svanviken og omsorgsovertakelse av barn som så sterk at de aller fleste rom forlot Norge mellom 1910 og 1925.
Les mer:
Hør mer her:
1910 -1920
1914 - Rasehygieneteorien skyter fart i Norge
Jon Alfred Mjøen innleder sin foredragsturne om rasehygieneteorien dette året, og samtidig slippes vitenskapelige bøker om temaet på norsk. Dette året skal disse teoriene virkelig diskuteres i Norge. Et sentralt punkt var at man måtte beskytte gode norske gener mot raseblanding for å beskytte samfunnet fra «å gå til helvete».
Les mer: 1915 - Fremmedloven av 1915 vedtas
I forarbeidene til fremmedloven nevnes rom spesifikt som en gruppe betegnet som «farlige individer», som i utgangspunktet skulle holdes ute av landet. Fremmedloven forbød riktignok ikke rom å oppholde seg i Norge, men i forarbeidene ble det tatt inn at folk som ikke var norske statsborgere og «flakket om uten yrke», kunne utvises. Tillatelse til omreisende yrke kunne gis av politiet, men «Tillatelsen maa ikke gives til Zigøinere eller tatere». I praksis skulle det bli svært vanskelig å oppholde seg i landet når de ble nektet det som var inntektsgrunnlaget deres. Flere fra disse folkegruppene hadde ikke papirer som ble ansett som gyldige, og selv om de hadde bodd i Norge i generasjoner skulle det etter denne lovendringen vise seg enda mer vanskelig å få identitetspapirer.
Les mer:
1917 - Det første samiske landsmøtet avholdes i Trondheim
Mellom 6. og 9 februar i 1917 avholdes det første samiske stormøtet, med ca. 150 deltakere fra både norsk og svensk side av Sápmi. Dette er bakgrunnen for at vi den 6. februar hvert år feirer den samiske nasjonaldagen. Møtet ble initiert av Elsa Laula Renberg, og organisert av Brurskanken samiske kvinneforening, der hun var leder.
Bakgrunnen for møtet var flere presserende spørsmål som truet samisk levemåte og kultur, herunder konflikter om reindriftsland blant annet knyttet til Felleslappeloven av 1883, men også andre årsaker. Den omfattende fornorskningsprosessen var særlig viktig for delegater som kom fra de nordligste delene av landet. Dette første samelandsmøtet ble behørig omtalt i pressen, og er svært viktig fordi den for første gang samlet samer fra ulike samiske grupperinger, og fra ulike land og sidaer, til samtale om felles politiske interesser og utfordringer. Les mer:
Hør mer her: 1919 - Reinbeitekonvensjonen av 1919 utestenger svenske samer fra deler av Norge
Jordbrukets sterke stilling i nord i løpet av 1900-tallet, sammen med sterke nasjonalistiske strømninger i Norge, gjør forholdene stadig vanskeligere for reindriftssamer i nord. De har til nå vært vant med å følge reinen i trekkområder som ikke kjente landegrenser. Dette får en brå slutt med reinbeitekonvensjonen av 1919, som stopper svenske reineieres mulighet til å krysse grensen til Norge. Dette gjør at flere svenske samer avskjæres fra sommerbeiteområdene. Svenske myndigheter bestemmer seg da for at flere av familiene som er bosatt i Karesuandoområdet skal tvangsflyttes sørover. Mange av disse tvangsflyttede samene fikk tett kontakt med norske samer sørpå, herunder pitesamene.
Les mer: Hør mer her:
1920 - 1930
1920 - Grensekorridor opprettes i skoltesamisk område
Etter Russlands nederlag i første verdenskrig, skjer det endringer i grensene i nord. Finlands frigjøring fra Russland i 1917 gjør at området Petsjenga går over til å bli finsk, ikke russisk. Finskegrensen gikk med det helt til Grense Jakobselv og var til sammen 932 km lang. De skoltesamene som bor i dette området, blir med et pennestrøk dermed finske og ikke russiske. Flere av disse hadde inntil nylig vært norske. I 1949 blir området igjen russisk.
Se og les mer: Hør mer her: 1921 - Kontroll med «sigøinerproblemet» skjerpes
Flere politidistrikt sender på begynnelsen av 1920-tallet en bekymring til sosialdepartementet om hvordan de skal forholde seg til «sigøynerproblemet». Sigøynerne var norske, men levde på siden av samfunnet, blant annet fordi barna ikke gikk på skole og «nordmenn ikke ønsket naboskap med dem».
Det sendes derfor i 1921 ut et notat fra sosialdepartementet som sier at man effektivt skulle overholde fremmedloven overfor sigøynere slik at «invasjon av disse stoppes, og at de sigøinere, som allerede er her i landet, i størst mulig grad må bli utvist». Det legges også grunnlag for en omfattende registrering av sigøynere med det formål å få dem utvist fra riket. En pådriver for dette var omstreifermisjonens leder. Mens man mente at det var et grunnlag for tatere til å kunne omskoleres til å bli gode nordmenn, mente man dette ikke var mulig for sigøynere, som dermed burde utvises. Les mer :
1922 - Justisdepartementet får ansvar for norsk «sigøynerpolitikk»
Den såkalte «sigøinerpolitikken» har til nå vært underlagt sosialdepartementet, men i 1922 overdras dette ansvaret til justisdepartementet. Dette får store konsekvenser. Justisdepartementet sender ut et skriv som strammer betydelig inn muligheten for å utstede pass til sigøynere. Der står det at man ikke kunne anse sigøynere som norske, selv om de var født i landet. Hadde de attester skulle man ikke stole på disse. Begrunnelsen fra departementet var at slike attester «høist sannsynlig» var forfalsket. Til grunn for dette lå en forestilling om at alle sigøynere var løgnaktige. I praksis blir nå norske sigøynere gjort statsløse av den norske stat.
Les mer:
1924 - Politiet pålegges å registrere alle landets sigøynere
I 1924 pålegger justisdepartementet landets politidistrikt om å registrere alle sigøynere i deres område. Målet med denne registreringen var å få uttransportert alle som det var mulig å få ut av landet. Men en stor del av rombefolkningen var født i Norge. De hadde dermed såkalt innfødsrett og måtte regnes som norske statsborgere. En del av dem hadde også norske pass. Myndighetene løste dette ved å hevde at slike pass var ugyldige, og ga strenge retningslinjer om at passene ikke skulle fornyes og ikke anses som gyldige ved innreise. Det ble etter dette svært vanskelig for norsk rom å oppholde seg i Norge, og i denne perioden er det flere av dem som forlater landet.
Les mer: Hør mer her: 1925 - Den nye synagogen i Trondheim innvies
Den jødiske menigheten i Trondheim innvier sin nye synagoge i 1925. Noen år senere, i 1942, blir synagogen beslaglagt av den tyske okkupasjonsmakten og brukt til sovebrakke for de tyske soldatene. Det meste av inventaret ble da ødelagt, men man klarte å redde ut Tora-rullene. Disse er når tilbakeført og er i synagogen den dag i dag.
Les mer: Hør mer her: 1927 - Sigøynerparagrafen kommer inn i fremmedloven
I den nye fremmedloven av 1927 kommer det inn en ny paragraf - §3. tredje ledd. I denne het det at sigøynere som ikke kunne godtgjøre å ha norsk statsborgerrett ikke skulle ha adgang til Norge. Som vi har sett tidligere i tidslinjen var det svært vanskelig for sigøynere å godtgjøre dette, fordi det var opplest og vedtatt at myndighetene, og da særlig politiet, ikke kunne stole på de papirer sigøynere fremviste da de hevdet å måtte anta at disse var skaffet til veie på sviktende grunnlag. Denne paragrafen ble ikke opphevet før i 1956, og fikk katastrofale følger for de norske sigøynere som forsøkte å unnslippe nazistene i Tyskland på 30-tallet (se tidslinjen 1934).
Les mer: 1929 - Jødiske slaktemetoder forbys
I 1929 innfører vedtas det som i realiteten blir et forbud mot jødisk rituell slakting (schächtning) i slakteloven. En generell diskusjon rundt slaktemetoder ble startet av dyrevernere allerede på slutten av 1800-tallet. I løpet av særlig 1920-tallet var det imidlertid langt flere enn dyrevernere som kastet seg inn i debatten om jødiske slaktemetoder, og da med en klar antisemittisk agenda. Dyrevernloven ble ikke vedtatt før i 1935, men presset mot å få et forbud mot schächtning gjorde at man ikke kunne vente til den var ferdig. I selve paragrafen i slakteloven som ble vedtatt, står det ingen direkte referanser til rituell slakting, men det heter «Dyr som eies eller på annen måte holdes i menneskelig varetekt, skal bedøves før avliving. Bedøvingsmetoden skal gi bevissthetstap, og dyret skal være bevisstløst fra før avlivingen påbegynnes og til døden inntrer».
Dette er uforenelig med schächtning, og lovteksten er så å si uendret frem til i dag. Flere av datidens veterinærer gikk imot forslaget til denne loven, men ble nedstemt av et stort flertall, tydelig mobilisert også av datidens sterke antisemittiske krefter. Les mer: Hør mer her:
1930 - 1940
1934 - Steriliseringsloven innføres, og åpner for tvangssterilisering av taterkvinner
Innføringen av steriliseringsloven må forstås i lys av eugenikken, men også i lys av rasehygienens rangering av mennesker. I 1934 er fornorskningen av tatere i full gang, og Norsk misjon blant hjemløse som har ansvaret for å assimilere tatere til å bli «gode norske bønder», er på sin høyde. Organisasjonen har nå fått gehør for at enkelte mennesker ikke måtte få muligheten til å føre slekten videre. De var inspirert av teoriene til overlege Johan Scharffenberg som så sterilisering som en løsning, drevet av sine studier innen eugenikk. Det åpnes med dette for det som ble omtalt som «en øket kontroll av mindreverdige individers forplantning av slekten». I flere av de tvangssteriliseringssakene som fulgte etter at denne loven ble innført, ble det vektlagt at kvinnen som skulle steriliseres var av omstreiferslekt. Det var også menn av taterbakgrunn som ble sterilisert. Flere av dem inngrepene rammer, visste ikke at de ble sterilisert, de fikk andre forklaringen av legene. Det er usikkert hvor mange Tater/romani som ble sterilisert i løpet av årene loven virket. Et anslag er noe over 300.
Les mer:
Hør mer her: 1934 - Norsk rom på flukt fra tysk internering nektes innreise til Norge
En gruppe norsk rom, på minst 62 personer, med norske identitetspapirer, stoppes i 1934 på grensen mellom Danmark og Tyskland. De hadde oppholdt seg i Belgia, men belgiske myndigheter ville ikke ha dem i landet. En kort tid var de derfor internert i Tyskland, men forsøkte nå altså å komme seg hjem til Norge. Danske myndigheter ender med å nekte dem innreise til Danmark, fordi norske myndigheter hardnakket hevder at de ikke er norske. De ble dermed gjort statsløse av norske myndigheter. Denne saken fikk stor pressedekning i alle de involverte landene, noe som gjorde gruppen eksponert, og sårbare overfor de politiske kreftene i Europa som nå med all tydelighet ville bli kvitt «sigøynerproblemet». Flere i dette følget døde senere i tyske konsentrasjonsleirer.
Les mer: Hør mer her: Comments are closed.
|
Om Kjenn oss«Kjenn oss» er et prosjekt som vil bidra til å heve kompetansen om nasjonale minoriteter og urfolk. De formelle betegnelsene på nasjonale minoriteter er: Kvener/norskfinner, jøder, skogfinner, romer, romanifolk/tatere. De samiske gruppene med lang historie i Norge er: Skoltesamer, nordsamer, lulesamer, pitesamer, umesamer, sørsamer. Les mer. Navn som også er benyttet i dette prosjektet:
Medlemmer av de ulike gruppene bruker av og til andre navn enn de offisielle, på seg selv. Navn som benyttes i dette prosjektet er Av romer: Rom, sigøyner. Av romanifolk/tatere: Reisende I tillegg har betegnelsene endret seg i det offisielle Norge. I tidslinjen finner dere eksempler på at Samene ble kalt finner, Romer ble kalt sigøinere, og romani/ taler ble kalt Tatter, tater, splint og fant. Skoltesamer er også kjent under samlebetegnelsen Østsamer. Se mer her: Nasjonale minoriteter - regjeringen.no Se mer for kart over de ulike språkene her : samer – Store norske leksikon (snl.no) |
|
likestillingssenteret KUN
Org.nr 969 983 451 Telefon: +47 75 77 90 50 E-post: [email protected] Steigen Besøk og fakturaadresse Nordfoldveien 101 8286 Nordfold |
Steinkjer
Besøksadresse Skolegata 22, 7713 Steinkjer Fakturaadresse Nordfoldveien 101, 8286 Nordfold Vestlandet Besøksadresse Kong Oscars gate 66-68, 5017 Bergen Fakturaadresse Nordfoldveien 101, 8286 Nordfold |
|
Illustratør: Thea Jacobsen
|
Utvikler: V design AS
|