Om hælstrikking, integrering og annet som er lett når man kan det...

"Men hva liker du å gjøre på fritiden?"
​
Spørsmålet treffer ikke. Hun er blank i blikket, usikker på hva jeg spør om. Vi sitter i et slitent møterom hvor hun og 15 andre fra mottaket skal fylle ut et enkelt CV, så vi skal få litt bakgrunnsopplysninger om dem og bruke i en øvelse på hvordan jobbintervju foregår i Norge. Men her er språket langt fra godt nok til jobbintervju. Ved hjelp av han som tolker på dette bordet kommer vi fram til hva jeg spør om, og hun tar tak i ulljakken jeg har på meg. "Sånn, lage sånn, hva heter?" "Strikke, knitting?" Jeg prøver meg på norsk og engelsk, og hun nikker, gjentar. "Strikke, strikker". Jeg smiler, forklarer at jeg også liker å strikke - endelig noe vi kan møtes på. Hun faller ut igjen når vi går videre i programmet og snakker om jobb, likestilling og samfunnsforhold i Norge, selv om jeg ser at hun prøver å følge med blir blikket tomt igjen hver gang det ikke snakkes på hennes eget språk. Når det blir snakk om programmet på dag to, med busstur til Karrieresenteret, er hun usikker, trenger barnevakt, vanskelig å få til. Representanten fra mottaket griper inn, ordner, hun skal være med, ingen diskusjon. Jeg smiler, går bort - "Vi kan jo sitte og strikke på bussen, du og jeg!" - får et smil tilbake, det skjønte hun. 
 
Dag to setter jeg meg på den andre siden av midtgangen, finner fram strikketøyet når vi er oppe på fjellet. Hun ser på, smiler, spør "Hva?" og jeg forklarer at jeg strikker sokker, ullester. Finner fram sokken jeg strikket ferdig kvelden før så hun skal se hvordan de blir, jeg prøver et nytt selvstripende sokkegarn og er veldig fornøyd med fargene, mønsteret som kommer fram. Fargen interesserer henne ikke, men hun tar sokken forsiktig, kjenner på den og strekker forsiktig. De hendene har tatt i garn før, det er tydelig. Hun drar i hælmaskene igjen. "Hvordan...?" Jeg nikker, "Strikke hæl? Det er mange måter, du kan se her - " Jeg peker og forklarer, men ser at det er for vanskelig når vi bare snakker. "Neste uke kan jeg vise deg?" Vi nikker og smiler, og jeg ser at hun kikker på strikketøyet mitt flere ganger i løpet av turen. 
 
En uke senere er vi tilbake i det samme slitne møterommet, og han som er der for å snakke om Frivilligsentralen smiler til henne, det er jo hun som er så god til å strikke, sier han. Hun har bodd her i sju år, snakker nesten ikke norsk, men strikke er hun kjent for? Jeg spør om de har strikkekafé, husflidslag, noen hun kan strikke sammen med? Nei, ja, det er jo noen av damene som hadde et slikt opplegg, men om det er noe nå...? Jeg ser på henne, sier igjen at vi kan strikke på bussen dagen etter, da kan jeg vise henne, men tenker at det går vel ikke inn denne gangen heller. På butikken samme kveld ser jeg et oppslag om at husflidslaget har medlemskveld med tema "hælfelling - ta med en ferdig strikket strømpelegg og kom!" - men har jo ikke telefonnummeret og aner ikke hvor hun bor, snakker om tapt sjanse... 
 
På bussen neste dag sitter jeg foran henne, og min vane tro finner jeg fram strikketøyet. Nok en sokk, men jeg er bare noen centimeter nede i vrangborden. Da sitter hun plutselig på setet rett over midtgangen. I hendene har hun et nøste grønt strømpegarn, på alt for tykke pinner er det strikket en fin strømpelegg med to rett, to vrang. "Vise meg?" Av ren forfjamselse griper jeg strikketøyet hennes og begynner å gjøre, før jeg tar meg selv i nakken, gir det tilbake, og peker i stedet. Strikk den pinnen der, snu og strikk tilbake, fram og tilbake. Hun går i gang, strikker vrangbord heller enn glattstrikk som jeg foretrekker på hælen, men hun strikker, fram og tilbake. Jeg ser på mitt eget strikketøy med den ørkorte vrangborden, og begynner å strikke hælkappe. Fram og tilbake i glattstrikk, og ikke søren om jeg kan holde tritt med henne. Hun strikker på en måte jeg ikke har sett før, med arbeidstråden snodd fem-seks ganger rundt venstre pekefinger, men det går fort! 
 
"Se her, nå kan du felle slik", sier jeg "strikk litt over midten, to sammen, og snu". Jeg viser henne på mitt eget strikketøy, og så på hennes. "Strikk to sammen og snu" skjønner hun helt uten problemer, og før vi er framme er hælfellinga på plass. "Vi tar resten etterpå, ok?" Store mørke øyne ser på meg, så ned på strikketøyet. Jeg kjenner at jeg er bilsyk og kvalm av meg selv som ikke bare hadde gjort dette dagen før, med hele Husflidslaget i ryggen. Ikke er jeg særlig god på hælfelling heller, men jeg får det jo til, måtte jo lære meg å strikke sokker da mormor gikk bort og de lestene jeg hadde var helt utslitt... Lurer på hvem som lærte henne å strikke.
 
Etter omvisning og lunsj og mye god prat er det tid igjen, jeg går resolutt bort og setter meg ved siden av henne. "Så, resten før vi drar!", sier jeg. Hun finner fram sitt strikketøy og jeg mitt, og jeg viser henne hvordan hun kan plukke opp masker langs hælkappa, og hun plukker opp og strikker. "Strikk vridd rett så det ikke blir hull", sier jeg, og hun strikker vridd rett. Ingen problemer med språkforståelsen, ikke tror jeg tolken hadde skjønt hva jeg snakket om heller, men hun gjør. Fell to der, strikk neste omgang uten å felle, fell to igjen. Hun strikker, og jeg rekker opp den idiotiske babyhælen jeg hadde strikket på en voksen strømpelegg. Hun viser meg, det er noen små skjønnhetsfeil og litt løse masker her og der - de pinnene er tydelig for store for garnet - men det er en hæl. Skikkelig hæl. Mens vi sitter og strikker kommer damene som jobber på stedet bort og inspiserer, imponert over at vi har med strikkinga, som de sier. Jeg forklarer hva vi driver med, og de nikker fornøyd, så lurt å lære seg å strikke sokker når man har kommet fra varme Afrika til Nord-Norge! Ja, det er det jo alltid noen som trenger! 
 
På bussen strikker jeg ny hæl, i riktig størrelsesforhold, på voksenleggen, men vrangborden er fortsatt bare noen centimeter lang. Jeg strikker hælfellinga ferdig i det vi kjører forbi fergekaia, feller av og gir henne den. "Her, så kan du ha og se etter når du øver". Hun smiler, takker, putter den i veska og går av bussen. Vel ute gir hun meg og kollegaen min en god klem hver, før hun vandrer opp bakken, hjem til barna og en usikker framtid. 
 
Jeg stikker innom på butikken for å handle, har god tid til ferga går, og jeg kommer til å være hjemme sent. Der henger en ny lapp fra Husflidslaget. "Fra Ull til Sokk" lørdag førstkommende. Jeg tar bilde av plakaten og sender det på e-post til han som oversatte for henne på kurset, ber ham forklare hva det er og at jeg tror hun vil kunne trives der. I morgen skal jeg ringe Husflidslaget og se om de ikke kan finne noen som kan ta ekstra varmt imot henne om hun kommer innom med strikketøyet med alt for tykke pinner. 

​​av Lindis Sloan