|
Det er et innspill gitt av seniorrådgiver Marianne Gulli til Mannsutvalget da leder Claus Jervell og sekretær Finn Skre Fjordholm i utvalget besøkte KUN 24. mars. Hva er en mann? Ordboka definerer mann som et menneske av hannkjønn. På samme måte som den definerer kvinne som et menneske av hunkjønn. Å dele inn folk i kategorier virker å være ganske universelt. Det skjer i de fleste samfunn over hele verden. Noen kategorier opplever vi som mer fleksible. Eller kanskje det er vi selv som har vært flinke til å åpne dem? En av de mest standhaftige kategoriene vi har, er kjønn. Og særlig denne todelingen mellom mann og kvinne. Jeg ble ikke så veldig klok av ordboka sin definisjon. Når jeg så søker opp hun/hannkjønn, da får jeg lese om kromosomer, celler og reproduksjon. Jeg kan lese om XX og XY Jeg er fortsatt ikke så mye klokere. Så jeg forsøker meg på en annen innfallsvinkel. For eksempel ved å stille spørsmålet: Hva har egentlig alle menn til felles?
Mann er ikke en tilstand som bare plutselig dukker opp. Kanskje kan vi si at en mann er enhver person som opplever seg, og sier (eller tenker) setningen jeg er en mann. Hvorvidt man blir gjenkjent som mann henger likevel sammen med noe annet, maskulinitet. Dette er to uavhengige enheter som også avhenger av hverandre. Alle mennesker kan utøve en form for maskulinitet, men for å bli gjenkjent og lest som mann er det et premiss å utøve denne på spesielle måter. Dette er for meg viktig fordi det sier noe om når det er relevant å snakke om mann som kategori og når det ikke er det. Å snakke om menn har ingen betydning for å si noe om hvordan man ser ut, hvordan man er, hvordan kroppen er, hva man jobber med, hva man liker eller veldig mye annet. Misforstå meg rett, jeg vet at veldig mange av disse elementene er kjønnet i dag, men det handler vel ikke om å være eller ikke være en mann? Tøffe jenter blir møtt med applaus, mens gutter som viser sårbarhet blir møtt med hets. Folk har mer negative holdninger til skeive menn enn til skeive kvinner. De har mer negative holdninger til det de oppfatter som «menn i dameklær» enn til det de oppfatter som «damer i mannsklær». Vi lever i et samfunn som verdsetter maskulinitet så høyt at et hvert utrykk for femininitet blir latterliggjort. Det er også relevant for å si noe om makt og privilegier – og kostnadene dette har. Vi er nødt til å anerkjenne at det å være mann i dag gir noen privilegier. Rettelse å være en normativ, hvit, hetero, ateist (evt. majoritetsreligiøs) mann uten funksjonsnedsettelser gir noen privilegier. Samtidig så er dette privilegier du har bare så lenge du beveger deg innenfor normen, og denn er ekstremt trang: Det er fortsatt alt for vanskelig å bryte den og vi ser ofte og tydelig hva som skjer med de som gjør det. Når man bryter, mister man privilegier og man blir sanksjonert, og dette er noe de færreste ønsker. Dette påvirker oss mer inn vi selv tror, og jeg tror det påvirker menn mer enn det de selv oppfatter. Det er både en mekanisme som opprettholder mannen som en form for ideal, og som kan få menn til å handle på noen måter og avstå fra å handle på andre. For å igjen sitere denne klokke mannnen: Det viktige spørsmålet for meg er hvilken type mann jeg vil være. Menn har privilegier, på gruppenivå. Å holde på disse privilegier skjer ofte på bekostning av andre. På dette tidspunktet kan jeg kanskje klandres for å bare snakke ned men. Men da vil jeg minne oss på hvor vi startet og stille spørsmålet: når er det relevant å snakke om menn. Jo, blant annet som politisk kategori. Det handler om et mønster. Det er en praksis, det er et tankesett, det er språk og en styreform. Der maskuline, heteroseksuelle, voksne menn (og andre) – være seg politikere, statsledere, bedriftsledere, arbeidsgivere eller andre - tråkker på andre, diskriminerer minoriteter. Der er det ikke plass til den menneskelige kompleksiteten som faktisk kjennetegner samfunnene eller fellesskapene vi er en del av og der de sitter med makten. Og det rammer også menn For menn er ikke bare menn. Menn er også svarte, brune, homofile, funkiser, skeive, feminine, transkjønna, arbeidere, trygda, migranter, sexarbeidere, rusbrukere og offer for vold og seksualisert vold, og mye mer. -- Steigen beskrives som et godt og inkluderende sted å bo. I 2021 markerte vi Pride her for første gang. Folks første reaksjon var: «dette hadde jeg aldri trodd jeg ville se her i Steigen». Det ble en suksess. 10 % av bygdas befolkning deltok, enda flere året etter. Det var en folkefest. Rådhusplassen var full av regnbuefargede barn, ungdom og voksne. Men hvem deltok ikke. Det mest påfallende fraværet for meg var blant de ungdommene jeg leser som gutter. Det andre påfallende fraværet var fedrene i familiene. For la oss være ærlig, det store flertallet av familiene her er hetero- og cisnormative monogame, såkalt tradisjonelle, familier). Vi satser på en minst like stor fest i år. Fordi vi trenger det. De ungdommene jeg leser som gutter er redd for å delta tilfelle noen skal tro de er homo. De gjemmer seg og tøffer seg ovenfor hverandre når dragartister kommer på besøk. De fniser – og erter hverandre – bare av tanken på at en gutt kan kle seg i kjole. Om de skulle finne på å lakke neglene, så gjøres det samtidig som de aktivt understreker humoren i det. Som sagt: ofte på bekostning av andre. Vi satser på en like stor fest i år, fordi jeg tror vi alle får det bedre hvis disse normene brytes. Mange velger å flytte fra bygda. I små samfunn, uansett hvor åpne og inkluderende de ser på seg selv som, er de av oss som bryter normer ekstremt synlige. Vi blir stående alene og det tærer på oss. Jeg skjønner godt de som vil flytte. Jeg tenker av og til på det selv. Det er plass til meg her, men er det rom for meg? hele meg? Jeg skjønner de som flytter, men jeg vil aldri legge skylden på dem for å ta det valget. Kanskje ligger heller ansvaret på den skolen, den helsetjenesten, de voksenpersonen, den arbeidsplassen og det oppvekstmiljøet som ikke er så inkluderende som de av oss som ikke bryter normene føler at det er. OG, kunne det blitt lettere hvis vi evnet å se hele mennesker som de er, og ikke ut fra en kategori. Vi satser på en like stor fest i år, fordi trange normer har sosiale, helsemessige, økonomiske og politiske konsekvenser. Fordi det aldri blir for mange eller for mye Pride. Fordi vi håper å aldri igjen se slike holdninger manifestere seg i handlinger, som vi så i Oslo i fjor sommer. Jeg sa tidligere at folk har mer negative holdninger til skeive menn enn til skeive kvinner. Det er en sannhet. Men som alle sannheter har det også sine variasjoner. Særlig hvis vi refererer til skeivhet også som en kjønnsidentitet. Transpersoner er kanskje de om på sterkest vis utfordrer og utvider kjønnskategorien som den eksisterer i dag. Hetsen transfolk møter er beviset på hvor sterk og hvor destruktiv kategorien er. Transpersoner anmeldt til barnevernet, fordi de er trans. De blir truet på åpen gate eller slått ned, fordi de er trans. De får bølger av hets, hat og trusler på nett, fordi de er trans. De blir trakassert på det groveste. Fordi de er trans. De blir ikke anerkjent som mennesker, fordi de er trans. Lista er lang, mye lengre enn dette Som Luca Espseth, den kloke mannen jeg referer til, sier: Ingen mann er bare en mann, men de fleste menn får alltid være mann. Hva vil jeg si med alt dette? Jeg har ingen kulepunkter, som kan klippes og limes inn i en rapport. Men om noe vil jeg si at jeg tror det er nyttig å stille seg disse – blant flere spørsmål:
Sitat - https://bestmedbart.no/2022/11/19/mannsdagen-2022/
0 Comments
Minoritetsnorske gutter og menn opplever ofte negative forventninger i kombinasjon med krav om å ta seg sammen. Resultatet kan bli en tristhet, redsel og ensomhet som aldri blir synlig for de som er satt til å hjelpe. Mange minoritetsnorske gutter får ikke den støtten de trenger, verken hjemme eller på skolen. Det kan være unge menn som er utagerende, har utfordringer med rus, slåss mye og sliter med konsentrasjonen, kommer for sent, plager andre på skolen, har dårlig kontakt med lærere og andre voksne eller oppleves som respektløse og vanskelige å bygge tillit til. Men vi må huske at de også er mye mer enn dette. Følgende sitater er fra en av fagarbeiderne som uttaler seg i rapporten Invadert og forlatt (2021): «Disse guttene sliter veldig med troen på seg selv. Og det kommer dessverre mye ifra skolen, fordi verdien til en elev blir satt på karakterer. Og dette her er gutter som gjerne ikke får mye hjelp hjemmefra med skolearbeidet. Det er ikke status i miljøet de er i å være god på skolen. Og når de ikke gjerne vet hvordan de legger inn innsatsen selv, og lærerne til slutt ikke orker å legge inn innsatsen hos dem, for det krever mer å se disse guttene.» Gjennom artikkelen skal vi trekke frem noen av hovedfunnene fra rapporten, med vekt på de unge mennenes møter med ansatte i skole og hjelpeapparat.
Les hele artikkelen publisert på Bedre Skole, Tidsskrift for lærere og skoleledere, 2/2022, s.24
Som kompetansesentre som jobber praktisk med likestilling, ser vi at det trengs en bredere forståelse av hva som er menn og gutters likestillingsutfordringer. Det er også viktig å begynne tidlig med bevisstgjøring om hvordan trange maskulinitetsnormer kan begrense gutters liv.
Hva skal til for at flere grupper av menn og gutter skal leve gode liv og oppleve å være en ressurs i samfunnet? For å komme dit må et større mangfold og menn og gutter synliggjøres. For hvem er menn? Den første assosiasjonen til ordet «mann», er gjerne at han er middelaldrende, har lys hud, er gift med en kvinne, har barn og er i jobb. Dette er noe satt på spissen, men det er heller ikke tatt helt ut av lufta. Den første vi tenker på er ikke Adil på 85 år som har bodd halve livet i Pakistan og halve livet i Norge. Det er heller ikke Petter på 45 som ble definert som jente ved fødselen og har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling. Eller Arild på 15 som er blind, eller Lars på 4 som blir utsatt for vold fra moren sin. Ved å synliggjøre mangfoldet av menn og gutter vil vi også få en mer nyansert forståelse av hvilke likestillingsutfordringer menn opplever. Les kronikken i sin helhet her. Nyhetssak om «Invadert og forlatt» ble en av ti mest leste sakene på Kilden kjønnsforsking.no i 2021.
«Invadert og forlatt» rapporten skrevet av våre rådgivere Minela Košuta og Marianne Guili ser på hvilke begrensninger av livet unge minoritetsnorske menn opplever, og hvordan det påvirker deres psykiske helse. Det er første rapporten som ser på menns erfaringer i sammenheng med deres psykiske helse og den bygger på intervjuer med ti unge menn. Rapporten viser hvordan informantene opplever sammensatte prosesser av forventninger, press og vold som utspiller seg i interaksjon mellom enkeltpersoner, familiene og storsamfunnet. Hovedpoeng
Rapporten er gitt ut av likestillingssenteret KUN og Mental Helse Ungdom (MHU), med støtte fra Stiftelsen Dam. Masteroppgaven undersøker hvordan et utvalg middels-/høyt presterende gutter på videregående skole balanserer tidsbruk mellom dataspill og skolearbeid.
Bakgrunnen for studien er en global tendens som viser at gutter i gjennomsnitt oppnår lavere karakterer enn jenter. Samtidig ser man også at gutter gjennomsnittlig bruker mindre tid på lekser og mer tid på dataspill på fritiden. Få studier har til nå undersøkt sammenhengen mellom disse fenomenene, og da stort sett gjennom bruk av kvantitative undersøkelser. Formålet med denne oppgaven var derfor å bidra økt kvalitativ kunnskap om gutters beskrivelser av egen tidsbruk på disse to aktivitetene, og synliggjøre guttenes egne perspektiver i diskusjonen om denne typen kjønnsforskjeller. På grunn av et begrenset kvalitativt forskningsgrunnlag, så jeg det som hensiktsmessig å benytte et eksplorativt og empirinært forskningsdesign. Formålet med analysen har således vært begrepsutvikling og teorigenerering fremfor teoritesting. For å belyse problemstillingen har jeg gjennomført 12 individuelle kvalitative semi-strukturerte forskningsintervju med 8 gutter og 4 mødre. Ved å rette fokuset mot tidsbruk har det meldt seg begrepsmessige og epistemologiske spørsmål som er velkjent fra tidsbruksundersøkelser (Wærness 2010). Funn fra studien tyder på at den allerede foreliggende gjennomsnittsforskningen ikke fanger opp komplekse variasjoner som eksempelvis multitasking, ved tradisjonell måling av tidsbruk på skolearbeid. Datamaterialet viser også at misforståelser i terminologi kan få følger når gutter svarer i spørreundersøkelser, om tidsbruk på skolearbeid. Datamaterialet tyder også på at dataspill kan fungere som en hegemonisk aktivitet i guttenes fritid. Så fort guttene ikke har forpliktende aktiviteter som opptar tiden deres, vender de tilbake til datamaskinene. Til tross for at ingen av guttene i utvalget hadde konkrete regler eller tidsrammer for skolearbeid eller dataspill, har studien gjennom å intervjue både guttene og deres mødre, avdekket to aktiviteter som fungerer balanserende på den hegemoniske aktiviteten dataspill: organiserte fritidsaktiviteter og strukturerte familieaktiviteter. Informantene gav inntrykk av at disse aktivitetene fungerte mer balanserende enn regler og tidsrammer, som i større grad så ut til å skape konflikter. Datamaterialet viser tendenser til at foreldres involvering i guttenes tidsbruk kan være kjønnet. Mødrenes foreldrepraksiser i dette utvalget ser derimot ut til å være mindre klasseavhengig enn anglo-amerikansk forskningslitteratur om «mothering» tilsier. Det viste seg å være store variasjoner i hvordan guttene balanserte fritiden mellom skolearbeid og dataspill. Til tross for et lite utvalg avdekket de individuelle dybdeintervjuene tre ulike balansetyper: Den balanserte spilleren, den tilfredse spilleren, den ambivalente spilleren. Typologien bidrar til å nyansere bildet av hvordan guttene balanserer de to ulike aktivitetene på fritiden. Spillverdenen, og da særlig plattformen Discord, ble beskrevet av samtlige informanter som en svært sosial arena. Gjennom sammenligninger mellom guttene og mødrenes intervjumateriale har studien funnet at det eksisterer en kontinuitet mellom sosialiseringen som skjer i guttenes virtuelle verden og i mødrenes beskrivelser av egen ungdomstid. Kontinuiteten kommer til syne gjennom sosiale nettverk forankret i tradisjonelle, kontekstuelle institusjoner, men også i form av frihetsfølelsen og former for sosialisering. Ved å se informantenes beskrivelser i lys av kjønnede strukturer fremkom det at guttenes digitale sosiale arena var svært kjønnssegregert. Gjennom maskulin grensesetting holdes jenter ute fra de digitale gutterommene. Det viste seg at gutter har en garantert overordnet plass i spillverdenens hierarki og dermed blir kontrasten stor mellom toppen i den virtuelle verden og til bunnen av skolestatistikken i den fysiske verden. Til tross for dette eksisterte det en underliggende «ubekymret letthet» tilknyttet skolearbeidet hos guttene, som kan ses i sammenheng med kjønnede strukturer innen utdanning og arbeid. Studien viser hvordan både informantene og deres mødre internaliserer samfunnets kjønnede strukturer, og rettferdiggjør lite bruk av tid på skolearbeid. I kampen om tidsbruk vinner den maskuline spillverden overlegent over det feminine skolearbeidet. Last ned masteroppgaven i sin helhet her |
Fagområder
All
Arkiv
June 2023
|