|
|
|
Det er et innspill gitt av seniorrådgiver Marianne Gulli til Mannsutvalget da leder Claus Jervell og sekretær Finn Skre Fjordholm i utvalget besøkte KUN 24. mars. Hva er en mann? Ordboka definerer mann som et menneske av hannkjønn. På samme måte som den definerer kvinne som et menneske av hunkjønn. Å dele inn folk i kategorier virker å være ganske universelt. Det skjer i de fleste samfunn over hele verden. Noen kategorier opplever vi som mer fleksible. Eller kanskje det er vi selv som har vært flinke til å åpne dem? En av de mest standhaftige kategoriene vi har, er kjønn. Og særlig denne todelingen mellom mann og kvinne. Jeg ble ikke så veldig klok av ordboka sin definisjon. Når jeg så søker opp hun/hannkjønn, da får jeg lese om kromosomer, celler og reproduksjon. Jeg kan lese om XX og XY Jeg er fortsatt ikke så mye klokere. Så jeg forsøker meg på en annen innfallsvinkel. For eksempel ved å stille spørsmålet: Hva har egentlig alle menn til felles?
Mann er ikke en tilstand som bare plutselig dukker opp. Kanskje kan vi si at en mann er enhver person som opplever seg, og sier (eller tenker) setningen jeg er en mann. Hvorvidt man blir gjenkjent som mann henger likevel sammen med noe annet, maskulinitet. Dette er to uavhengige enheter som også avhenger av hverandre. Alle mennesker kan utøve en form for maskulinitet, men for å bli gjenkjent og lest som mann er det et premiss å utøve denne på spesielle måter. Dette er for meg viktig fordi det sier noe om når det er relevant å snakke om mann som kategori og når det ikke er det. Å snakke om menn har ingen betydning for å si noe om hvordan man ser ut, hvordan man er, hvordan kroppen er, hva man jobber med, hva man liker eller veldig mye annet. Misforstå meg rett, jeg vet at veldig mange av disse elementene er kjønnet i dag, men det handler vel ikke om å være eller ikke være en mann? Tøffe jenter blir møtt med applaus, mens gutter som viser sårbarhet blir møtt med hets. Folk har mer negative holdninger til skeive menn enn til skeive kvinner. De har mer negative holdninger til det de oppfatter som «menn i dameklær» enn til det de oppfatter som «damer i mannsklær». Vi lever i et samfunn som verdsetter maskulinitet så høyt at et hvert utrykk for femininitet blir latterliggjort. Det er også relevant for å si noe om makt og privilegier – og kostnadene dette har. Vi er nødt til å anerkjenne at det å være mann i dag gir noen privilegier. Rettelse å være en normativ, hvit, hetero, ateist (evt. majoritetsreligiøs) mann uten funksjonsnedsettelser gir noen privilegier. Samtidig så er dette privilegier du har bare så lenge du beveger deg innenfor normen, og denn er ekstremt trang: Det er fortsatt alt for vanskelig å bryte den og vi ser ofte og tydelig hva som skjer med de som gjør det. Når man bryter, mister man privilegier og man blir sanksjonert, og dette er noe de færreste ønsker. Dette påvirker oss mer inn vi selv tror, og jeg tror det påvirker menn mer enn det de selv oppfatter. Det er både en mekanisme som opprettholder mannen som en form for ideal, og som kan få menn til å handle på noen måter og avstå fra å handle på andre. For å igjen sitere denne klokke mannnen: Det viktige spørsmålet for meg er hvilken type mann jeg vil være. Menn har privilegier, på gruppenivå. Å holde på disse privilegier skjer ofte på bekostning av andre. På dette tidspunktet kan jeg kanskje klandres for å bare snakke ned men. Men da vil jeg minne oss på hvor vi startet og stille spørsmålet: når er det relevant å snakke om menn. Jo, blant annet som politisk kategori. Det handler om et mønster. Det er en praksis, det er et tankesett, det er språk og en styreform. Der maskuline, heteroseksuelle, voksne menn (og andre) – være seg politikere, statsledere, bedriftsledere, arbeidsgivere eller andre - tråkker på andre, diskriminerer minoriteter. Der er det ikke plass til den menneskelige kompleksiteten som faktisk kjennetegner samfunnene eller fellesskapene vi er en del av og der de sitter med makten. Og det rammer også menn For menn er ikke bare menn. Menn er også svarte, brune, homofile, funkiser, skeive, feminine, transkjønna, arbeidere, trygda, migranter, sexarbeidere, rusbrukere og offer for vold og seksualisert vold, og mye mer. -- Steigen beskrives som et godt og inkluderende sted å bo. I 2021 markerte vi Pride her for første gang. Folks første reaksjon var: «dette hadde jeg aldri trodd jeg ville se her i Steigen». Det ble en suksess. 10 % av bygdas befolkning deltok, enda flere året etter. Det var en folkefest. Rådhusplassen var full av regnbuefargede barn, ungdom og voksne. Men hvem deltok ikke. Det mest påfallende fraværet for meg var blant de ungdommene jeg leser som gutter. Det andre påfallende fraværet var fedrene i familiene. For la oss være ærlig, det store flertallet av familiene her er hetero- og cisnormative monogame, såkalt tradisjonelle, familier). Vi satser på en minst like stor fest i år. Fordi vi trenger det. De ungdommene jeg leser som gutter er redd for å delta tilfelle noen skal tro de er homo. De gjemmer seg og tøffer seg ovenfor hverandre når dragartister kommer på besøk. De fniser – og erter hverandre – bare av tanken på at en gutt kan kle seg i kjole. Om de skulle finne på å lakke neglene, så gjøres det samtidig som de aktivt understreker humoren i det. Som sagt: ofte på bekostning av andre. Vi satser på en like stor fest i år, fordi jeg tror vi alle får det bedre hvis disse normene brytes. Mange velger å flytte fra bygda. I små samfunn, uansett hvor åpne og inkluderende de ser på seg selv som, er de av oss som bryter normer ekstremt synlige. Vi blir stående alene og det tærer på oss. Jeg skjønner godt de som vil flytte. Jeg tenker av og til på det selv. Det er plass til meg her, men er det rom for meg? hele meg? Jeg skjønner de som flytter, men jeg vil aldri legge skylden på dem for å ta det valget. Kanskje ligger heller ansvaret på den skolen, den helsetjenesten, de voksenpersonen, den arbeidsplassen og det oppvekstmiljøet som ikke er så inkluderende som de av oss som ikke bryter normene føler at det er. OG, kunne det blitt lettere hvis vi evnet å se hele mennesker som de er, og ikke ut fra en kategori. Vi satser på en like stor fest i år, fordi trange normer har sosiale, helsemessige, økonomiske og politiske konsekvenser. Fordi det aldri blir for mange eller for mye Pride. Fordi vi håper å aldri igjen se slike holdninger manifestere seg i handlinger, som vi så i Oslo i fjor sommer. Jeg sa tidligere at folk har mer negative holdninger til skeive menn enn til skeive kvinner. Det er en sannhet. Men som alle sannheter har det også sine variasjoner. Særlig hvis vi refererer til skeivhet også som en kjønnsidentitet. Transpersoner er kanskje de om på sterkest vis utfordrer og utvider kjønnskategorien som den eksisterer i dag. Hetsen transfolk møter er beviset på hvor sterk og hvor destruktiv kategorien er. Transpersoner anmeldt til barnevernet, fordi de er trans. De blir truet på åpen gate eller slått ned, fordi de er trans. De får bølger av hets, hat og trusler på nett, fordi de er trans. De blir trakassert på det groveste. Fordi de er trans. De blir ikke anerkjent som mennesker, fordi de er trans. Lista er lang, mye lengre enn dette Som Luca Espseth, den kloke mannen jeg referer til, sier: Ingen mann er bare en mann, men de fleste menn får alltid være mann. Hva vil jeg si med alt dette? Jeg har ingen kulepunkter, som kan klippes og limes inn i en rapport. Men om noe vil jeg si at jeg tror det er nyttig å stille seg disse – blant flere spørsmål:
Sitat - https://bestmedbart.no/2022/11/19/mannsdagen-2022/
0 Comments
Nærings- og fiskeridepartementet ber høringsinstansene om å besvare følgende spørsmål:
Les hele høringsuttalelsen her: Høringsuttalelse: Forslag til tiltak for bedre kjønnsbalanse i styrer og ledelse Innledningsvis vil vi påpeke at det er positivt og viktig at regjeringen ønsker å prioritere arbeid mot rasisme, og vektlegger betydningen av å lytte til stemmer ulike steder i landet ved å dra på innspillsturné. Likestillingssenteret KUN jobber med alle diskrimineringsgrunnlag for å fremme økt likestilling i samfunnet. Vi har lang erfaring med å være brobygger mellom forsknings- og praksisfeltet, og benytter ulike metoder for å skape et bredere mangfold i samfunnet. Vi bidrar til at stemmer som vanligvis ikke er en del av likestillings- og mangfoldsdebatten blir styrket og synliggjort.
Departementet har bedt om å få særlig innspill på diskriminering på vei inn i og gjennom arbeidslivet, men også rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion som rammer ungdommers deltakelse på ulike samfunnsarenaer. Rasisme, diskriminering, hatkriminalitet, muslimhat og samehets dekker et bredt spekter av opplevelser. Det spenner fra det klart straffbare til det som er innenfor det lovlige, men som likevel kan ha store konsekvenser for individer og grupper. En fellesnevner er likevel at det mangler tilbud der man kan få hjelp. Det eksisterende tilbudet ikke er ikke tilstrekkelig. Mangel på lavterskeltilbud ved opplevd rasisme beskrives som et stort savn. Det finnes noe kompetanse, kapasitet og prioritering av arbeid mot rasisme og diskriminering, kanskje særlig i Oslo-området, men vi ser en stor mangel i resten av landet, særlig i Nord-Norge og distrikts-Norge ellers. Alle innbyggere i Norge bør få likeverdige tilbud uavhengig av hvor de bor.
Personer med samisk, etnisk eller religiøs minoritetsbakgrunn forteller at deres erfaringer bagatelliseres eller bortforklares. Det er manglende forståelse i samfunnet på at rasisme og diskriminering faktisk forekommer. I arbeidslivet gjelder dette gjelder i forhold til forbigåelse ved stillingsopprykk, hatefulle ytringer, holdninger på arbeidsplassen og erfaringer med rasisme fra kollegaer og brukere. Det er stort behov for kompetanse. Ungdommer møter rasisme på skole, i fritidstilbud, i det offentlige rom og på sosiale media. Ungdomstiden er i utgangspunktet en sårbar prosess for mange, og det å oppleve rasisme kan bidra til en sterk opplevelse av å være alene, og å ikke høre til, at det er noe feil ved en selv. I saker der elever sier fra om rasisme, løses ofte konflikten som en konflikt med likeverdige parter. Et av tiltakene som da settes inn kan være at alle skal lære mer om ulike kulturer og eller trosretninger, og eleven som er utsatt for mobbingen blir satt som representanter for deres kultur, tro og identitet. Det legger ofte bør til byrden og skaper minoritetsstress. Det er dermed behov for å øke kompetanse hos dem som jobber med barn og unge, særlig på skolene, om hva rasisme er, hvordan det kan bidra til minoritetsstress, og hvordan både individer og omgivelser kan håndtere dette. En tydelig tilbakemelding vi får i samtlige av våre prosjekter er også at medias negative vinkling av minoriteter og urbefolkning, og lite moderering av kommentarfeltet og innlegg, bidrar til normalisering av å omtale minoriteter på negativ og nedlatende måte. Vi ønsker på bakgrunn av dette å gi følgende innspill til tiltak:
|
|
RSS Feed