Dette er kun en autogenerert transkribert tekst til episoden, publisert på oppfordring, for tilgjengelighet.
 
Berit: hatkriminalitet sånn som vi definerer det i den norske straffeloven så er det kriminalitet altså kriminelle handlinger som er motivert av noens nasjonalitet eller etnisitet eller hudfarge eller religion eller annet livssyn seksuell orientering kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk og funksjonsnedsatte ja så det er det er de gruppene som er spesifikt tatt inn i straffeloven men det er ikke sånn å ta kriminalitet på en måte da er ferdig definert fordi det er jo ulike straffelover i ulike land så kjønn kunne for eksempel også vært der
 
Ingjerd: men i Norge er det ikke det
 
Berit: nei i Norge er det ikke det og det og det kunne vært andre minoriteter som for eksempel folk som gotere som kler seg i svart og ser altså på grunn av utseendemessig at du velger et uttrykk eller et utseende så langt har ikke vi gått og sånn at det er mange muligheter til å gjøre denne bedre
 
Ingjerd: og det som denne de skolen jo skal handle om det var at funksjonsevne først ble tatt inn som et grunnlag i det norske straffeloven i tjuetretten etter en lang tids kamp ja vi går rett på sak vi berit før vi forteller om denne kampen og hva som egentlig skjedde, men hvorfor var det så vanskelig å få aksept i Norge for at funksjonshemmede skulle ha dette vernet
 
Berit: ja det er jo dyktig da å se at det er et internasjonalt fenomen liksom sånn at vi ikke gjør dette til et sånt Norsk spesifikt fenomen det var den samme kampen i alle land at først og fremst så vil du få vernet du kommer jo også fra rasediskrimineringskonvensjon på sekstitallet ikke sant sånn at den banet vei for i det hele tatt å få denne typen lovgivning at man altså hadde en lovgivning hvor rasisme ble lagt vekt på i men når det gjaldt kriminalitet og så var det jo da naturlig at utledet av det så blir det etnisitet og hudfarge og så blir det livssyn og så videre men funksjonshemmede har aldri vært oppfattet som en gruppe som trenger et sånt vern fordi at man på en måte har et helt annet syn på det som skjer med funksjonshemmede da hadde vi jo et vern i straffeloven da på den tiden som sånn sett kunne fange opp noe av dette som vi nå har et mer eksplisitt vern for da vi hadde et vern som forsterket av straffen hvis det var begått mot en forsvarsløs person så du kan si vi ble jo møtt av det da at det fantes jo et vern der ikke sant ja
 
Ingjerd: men hvorfor var det har vel vært en sånn ordlyd særlig sårbare ikke sant altså hva er den store forskjellen på at man har et vern fordi man er forsvarsløs og det at vi kaller det for at nei her er det begått hatkriminalitet ja før var det så viktig
 
Berit: jo det er jo veldig viktig fordi at det å å snakke om at folk er forsvarsløse det impliserer jo at det er kjennetegn ved denne personen som er sånn iboende særlig klebet til funksjonshemmede at man er svak sårbar stakkarslig og så videre mens det gjør jo at på en måte er offerets trekk da som kommer i fokus men hat kriminalitet gjelder egentlig grupper av personer på grunn av deres særlige kjennetegn og særtrekk ved at forakten retter seg mot en hel gruppe av personer på grunnlag av deres hudfarge eller livssyn eller funksjonsevne ikke sant sånn at det er gruppen som får dette vernet og da uttrykker samfunnet samtidig at det er viktig det er et stort samfunnsproblem at vi i vårt samfunn har sånne holdninger til befolkningsgrupper mens hvis du holder på å kleber til til sånn forsvarsløs person så vil du hele tiden bare gjøre det til enkeltstående tragiske beklagelige tilfeller sånn som media og fortsatt gjør
 
Ingjerd: så istedenfor at det handler om individet så må altså samfunnet nå ta et ansvar og da sier vi jo hva samtidig i samfunnet i det norske samfunnet i dag så finnes det holdninger mot funksjonshemmede sånn overhodet ikke er stuerene og det må vi gjøre noe med altså det er det som ligger II det å få et vern under hatkriminalitet lovgivningen nå
 
Berit: ja det er jo det altså du kan si at dette er sånn som jeg sier så er det viktig å holde det fast hele tiden at det er et internasjonalt trekk altså det er mønster internasjonalt fordi at det vi pleier å si er jo det at det er jo ganske utrolig fordi funksjonshemmede har jo vært en minoritet i hele verdenshistorien som har vært utsatt for særlig grove overgrep og maktmisbruk og undertrykking og alle slag i alle samfunn og alle religioner og etnisiteter i hele verdenshistorien så det burde jo egentlig være nå senest voldsomt mynt på under annen verdenskrig ikke sant da nazistene fikk virkelig satt dette i system for å utrydde denne typen personer så og så kommer vi liksom til vår tid hvor samfunnene forsøker på en måte å si at ja men det er ikke sånn nå nei nå overdriver dere nei men sånn er det jo ikke nå ja det er greit det var før men nå er det ikke sånn lenger ja ikke sant altså man vil ikke tro det fordi at man mener liksom at når dit vi har kommet nå så kan det ikke finne sånne det kan ikke finnes for akt lenger og alle vil jo funksjonshemmede vel og sånn og så velger man rett og slett og det er man mest komfortabel med og se fullstendig forbi det og bort fra det å gjøre det heller til at dessverre du var så uheldig å være på feil sted til feil tid og det var så lett å angripe deg
 
Ingjerd: jeg husker et foredrag du holdt for mange år siden det er sikkert 15 år siden og da sa du nettopp det du ser det ikke før du tror det du brukte dette uttrykket hvor og det er jo kanskje det at vi har så vanskelig for å ta innover seg at man i det hele tatt skal ha dårlig holdninger overfor gruppen med nedsatt funksjonsevne men da er i hvert fall det til uttrykkelig satt på dagsorden og vi går litt tilbake for jeg er jo interessert i din motivasjon for å jobbe med dette Berit det er ingen hemmelighet at på dette feltet så er det en person som skal ha mye av æren for at dette grunnlaget kom inn i straffeloven og det er det og din bakgrunn er jo at du starter på institutt for kriminologi på 80 tallet og var en av pionerne på det faget og det vil jo da si at du hadde tidlig en grunnleggende forståelse for at kriminalitet er noe samfunnsskapt utsagn som du har vært inne på nå hvordan vi definerer kriminalitet er jo bestemt av hvilket samfunn vi har men hvorfor denne interessen for rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne hvor kom den fra
 
Berit: ja den kommer jo fra mange det det er sånn som alltid er vanskelig å svare på i etterkant ikke sant altså hvor ting kommer fra først og fremst så er jo jeg selv svaksynt og har øyne som skiller seg ut fra andres øyne sånn at det sier seg selv at jeg og alle jeg kjenner som skilte seg ut i vår oppvekst vi har vært utsatt for store doser av hat og hets og mobbing og mer eller mindre vold selvfølgelig det er jo skiller jo litt ikke sant hvor langt hvor langt dine omgivelser går men altså egen det er egen kjennskap til det altså det at du opplever det på kroppen at du til de grader er annerledes og hvor lett det er å la det gå utover deg og finne deg som et sånt velvalgt mobbeoffer og så videre eller komme med harske ting uforpliktende kastet rundt og sånn det har nesten alle jeg kjenner som har skiller seg ut på en eller annen kroppslig tydelig måte ikke sant eller adferd du trenger ikke bare være kropp det kan jo være adferd og det er så massivt at jeg tror du skal lete lenge før du finner noen som ikke har opplevd det bare at på samme måte som kvinner som ikke alle kvinner mente at man var undertrykket vet du altså det var mange som ikke vil identifisere seg med kvinnebevegelsen og så er det også mange funksjonshemmede ikke sant som så på en måte ikke vi at dette skal være en finnes og at det er det liksom nei men de vet ikke bedre og sånt så det er der våknet nok både egenerfaring men også av det man observerer rundt seg
 
Ingjerd: og du sier jo at det var mange i ditt nettverk som hadde opplevd denne type krenkelser og overgrep og vi er nå ikke sant på nittitallet, men det finnes jo ikke engang noen år før dette her det er måtte du vel da til andre land for å for å finne altså vi hadde ikke engang noe begrep og det som på godt engelsk kalles disablism
 
Berit: nei og det har vi jo ikke i dag heller altså vi har ikke noe godt begrep på de liksom og og jeg elsker disablism fordi det putter det inn i isme ismen diskusjon altså ismen debatten ismen forståelsen rasisme sexisme og så videre så det er der er jo jeg fortsatt det er at hvis du ikke har et ordentlig ord på det så har du også en sånn veldig ulempe med å få kommunisert for det er noe som skjer med folk når de plutselig å ja i smør ja ja ja akkurat det er noe der altså
 
Ingjerd: du starter organisasjonen stopp diskrimineringen som jo tidlig hadde som et av sine hovedmål dette med å å jobbe rettighetsbasert for personer med nedsatt funksjonsevne herrene og se på straffeloven, men det var jo en del ting som det er viktig for deg i begynnelsen nå er du har nevnt blant annet en konferanse i Leeds
 
Berit: ja altså vi vi er jo en stiftelse som er formål å bekjempe diskriminering og diskriminering det spenner jo fra liksom det det småting til det mest alvorlige som er hatkriminalitet og drap II sin ytterste konsekvens ikke sant og dette her hatkriminalitet fenomenet da det fant jo jeg ganske fort omtalt i fra USA og England og da jeg var på en konferanse i Leeds i 2003 så var det et av temaene som ble tatt opp da og da satt vi jo som et lys via hørte på dette og ja det er det det heter ja og det er det vi skal altså ikke sant det er det det som er fenomenet her og da begynte jeg å søke rundt og så å finne dette omtalt i engelskspråklig litteratur men det er veldig viktig for oss hva egentlig at allerede i 2002 da stiftelsen ble startet så fantes det et nettsted i Norge som het noabuse.no æres den som æres bør ikke sant ja og på det nettstedet ble det altså lagt ut så mange så mange eksempler eller ikke eksempler altså virkelige hendelser på det som faller inn under hatkriminalitet altså folk som var utsatt for hat og hets og hatefulle handlinger og så videre stygge overgrep og voldssak både vold og seksuelle overgrep var der da og der fant vi plutselig at de også la ut når offeret var funksjonshemmet og det var veldig spesielt fordi det var jo ingen som gjorde det så det tror jeg faktisk var de eneste aktørene i Norge som tok inn altså funksjonshemmede der så det synes jeg det hadde stor betydning
 
Ingjerd: og enda så snakket vi ikke om som hatkriminalitet men dere skjønte da at dette er noe som skjer nå er det dokumentert gjennom media artikler dere begynner et ganske omfattende lobbyarbeid eller du kan jeg jo si i 2004 så starter du og menneskerettighets alliansen sammen med flere andre så da var det jo flere aktører på ballen men lobbyarbeidet er i gang for å få inn funksjonsevne i det som da ble kalt rasismeparagrafen kan du fortelle litt om det arbeidet det her i dag gjør sånn fra 2003 til 2007
 
Berit: ja det ble på en måte en sånn naturlig konsekvens fordi at av det arbeidet vi gjorde i kampen mot diskriminering for på dette tidspunktet så hadde vi jo kun en lovgivning som rammet diskriminering av kvinner og så hadde vi denne rasismeparagrafen i straffeloven som rammet hatefulle ytringer og for oss så var jo det grunnleggende at det alle utsatte grupper skal ha samme grad av rettslig vern ikke sant og det gjelder både i diskrimineringslovgivning og selvfølgelig altså i straffeloven sånn at det det var liksom en helt sånn selvfølgelig konsekvens det var ikke noe vi trengte å finne på for det lå jo der og da på den tiden så ble det gjort et arbeid med å finne ut om vi skulle få et diskrimineringsvern til sivilrettslig da ikke strafferettslig men sivilrettslig og da begynte jo vi med en gang selvfølgelig å argumentere for at ja men vi skal også inn under paragrafene i straffeloven hvor det er forbud mot hatefulle ytringer på noen grunnlag og hvor det er forbud mot å diskriminere på noen grunnlag og der var ikke vi med så du kan si det fulgte helt altså seg selv at dette skulle også med og så hadde vi jo denne ytringsfrihetskommisjonen da som la frem i 1999 som altså egentlig banet veien for at man skulle se på denne såkalte rasismeparagrafen på nytt hvor kommisjonen mente at slik som den var den gangen så var det nokså tilfeldig hva som ble rammet og at det kunne ikke være riktig å ha et en paragraf som er så tilfeldig de som med hvem den verner og de poengterte veldig sterkt at de mente at det først og fremst så er det de som på grunn av sine biologiske særtrekk synlige særtrekk i samfunnet som rammes og den grep jo jeg med begge hender selvfølgelig og brukte mot Stortinget da det var høring om grunnlovsendringen II konstitusjons og kontrollkomiteen da som bygde på dette til ytringsfrihetskommisjon så vi fikk det jo liksom fra ytringsform ytringsfrihetskommisjon bortsett fra at de tenkte ikke på funksjonshemmede så de ikke funksjonshemmede i det hele tatt tenker jeg ja de ja det var jo hudfarge og så videre ikke sant mens de overså jo totalt at hvem i all verden er det som går rundt og virkelig skiller seg ut altså tydelig og synlig ja ikke sant så det klarer man jo å overse fullstendig sånn at den var jo den var på en måte en gavepakke i det argumentasjonen som vi hadde både dette at alle skal ha samme grad av vern som vi hadde også i som liksom var hele konge saken i menneskerettsalliansen det var at vi kjempet for at alle som trengte det skulle ha samme grad av vern ja og så var det dette med å bruke ytringsfrihetskommisjonens egen påpekning av hva som virkelig trengs å verne seg og den ble brukt for alt hva den var verdt og så hadde vi jo da dette offentlige utvalget Syse utvalget som satt samtidig og utredet om funksjonshemmede skulle få diskrimineringsvern og dessverre konkluderte på at jo da det skulle vi ha sivilrettslig lov men det var ikke behov for at funksjonshemmede skulle få vern i straffeloven på linje med de andre og da måtte vi jo trå til alene på grunnlag av det det var ingen som støttet det var ingen som var opptatt av det da bortsett fra menneskerettsalliansen ikke sant og stopp diskrimineringen da så da begynte vi å påvirke så godt vi kunne og så ble vi invitert til en demonstrasjon i 2006 fra homomiljøet som heter stopp møllen stans hate eller kanskje jeg bytter på
 
Ingjerd: ja det var hvert fall etter noen hendelser så ønsker vi å samle til en markering foran Stortinget der
 
Berit: ja det var etter rattet fremtredende kjente personer som var homofile hadde blitt slått ned og det fikk veldig mye medieoppmerksomhet og det de satte virkelig liksom dagsorden for lenge og så ble vi invitert alle egentlig de inviterte vidt og bredt til sin demonstrasjon og det var kjempebra og jeg fikk til og med å holde appell der foran Stortinget så det var jo veldig raust og der var Knut Storberget som var justisminister den gangen og da tenkte jeg at nå storberget nå er jo du her sånn at jeg i dag og han hadde snakket ferdig da så tenkte jeg at nå skal jeg grabbe tak i den mannen og så skal jeg liksom si at du hører her vi jobber for at funksjonshemmede også skal få samme strafferettslige vernet som andre grupper i straffeloven for da var det jo en på gang et stort prosess med endring av straffeloven samtidig straffelovkommisjonen og det forslaget til ny straffelov som ble 2005 og da ble jeg da ganske uhøflig vil jeg si avvist altså han fikk det jo til å se ut som det var jeg som var uhøflig egentlig sånn kunne finne på å plage ham for han var altså invitert til å av homomiljøet til denne demonstrasjonen og det var det var på grunn av de hendelsene som hadde skjedd mot homofile at han var der så han hadde jo glippet helt på at homomiljøet faktisk hadde invitert vidt og bredt altså alle som kunne tenkes og å ha en aksje i dette skulle være med ikke sant så men så fikk jeg jo da uansett så fikk jeg jo da sagt at ja men vi tar kontakt med deg og sånn så da stilte både menneskerettsalliansen og stopp diskrimineringen som blir de var jo selv med å starte menneskerettsalliansen da men det er fint at man liksom fremsto litt flere av de dansepartnere og litt større og sterkere så fikk vi da et møte med Knut Storberget endelig på hans kontor i 2006 hvor vi presset knallhardt og hvor vi altså viste til andre land og da hadde vi ganske god oversikt over at det var over 40 land som hadde vern i straffeloven mottatt kriminalitet mot funksjonshemmede for eksempel og sånn altså vi viste til veldig gode eksempler fra England som de hadde allerede begynt å jobbe jobber bra med dette og sånn og det det er det der å kunne vise til andre land er ganske viktig ikke sant
 
Ingjerd: jo og du dere må jo ha gjort inntrykk på storberget før høsten 2007 så går altså storberget ut i avisa og sier at nå skal politiet begynne å registrere hatkriminalitet særskilt og da bruker han ordet hat kriminalitet og sier at politiet må hive seg rundt for i løpet av året så skal det opprettes et helt nytt register sånn at vi får en oversikt over dette og i samme åndedrag så sier jo Storberget til Aftenposten at hatkriminalitet gjelder å for personer med nedsatt funksjonsevne så da skulle en jo tro at seieren var klar
 
Berit: ja det skulle man tro og vi fikk jo også gjennomslag for at funksjonshemmede skulle inn i denne generelle straffeskjerpende paragrafen i straffeloven av 2005 da altså denne som ble paragraf syttisyv hvor det liksom var straffeskjerpende at ja at kriminaliteten var ikke sant motivert av noens ja hudfarge etnisitet og livs og seksuelle liv husker ikke om det var fortsatt legning jo det var vel legning i brukte fortsatt da og funksjonsevne så vi kommer jo dit men altså det var jo liksom å få det inn alle stedene i straffeloven og så hadde vi de forså vidt gehør for det altså da var det jo presset så langt så jeg følte jo på en måte at dette går jo veien og dere skal inn men så skjedde jo det fatale at denne nye straffeloven og 2005 den lot jo vente på seg i vinter og vår og vinter og vår i årevis faktisk hvis han skulle være fra 2005 skulle komme i 2005  ja godt over 10 år til ja det dreide til 2015 før den ble innført men det gikk i hvert fall flere år og så maste vi jo på politiet i forhold til om de hadde startet en registrere da i forhold til funksjonsevne det hadde de jo ikke så det fikk jo ikke jeg positivt svar på før i 2010 og så plutselig sånn helt ut av løse luften og uten at vi hadde trukket direkte i trådene så ramler det ned sommeren 2013 at Stortinget selv funnet ut eller par departementet av selv funnet ut at nå trekker det sånn ut å få på plass den nye straffeloven at funksjonshemmede må få dette vernet i den nå gjeldende straffeloven av 1902 så da fikk vi altså det så det det er jo altså de oppdaget det faktisk selv da at dette er jo helt urimelig og alle de andre fått vern men ikke funksjonsevne ikke sant så sånn at av dårlig samvittighet rett og slett så klarte de å få det på plass når de skulle vedta noen andre endringer i straffeloven så vi fikk det fra 2013 og så droppe jo ikke den 2005  loven i kraft til 2015 da så da var det liksom ordentlig på plass
 
Ingjerd: og da er det jo gått 12-13 år fra den stedet ja begynnelsen ja og man kan kanskje undre seg et glass med champagne og si at endelig etter mye masing på rettigheter som er mye i utgangspunktet er blitt lovt så sitter vi her og har fått denne tilføyelsen i paragrafen og så tenker man kanskje at nå er jo mye av jobben gjort, men fra 2013 og fremtidig da Berit så kan vi vel si at i 2013 så begynte vel egentlig en ny kamp gjorde ikke det
 
Berit: jo det gjorde jo det for da hadde vi jo fått dette rettslige vernet det var ingen skal kimse av det fordi at det må du ha i bunn hvis du vil ha noe agere på noe å vise til noe å referere til så må du ha det rettslige vernet altså at vernet er nedfelt i lovgivning altså det er helt grunnleggende som man skal ikke undervurdere det altså det er mest men når du har fått det så betyr det jo ikke at ting bare da utløses helt automatisk og så begynner hele verden å erkjenne at dette fenomenet finner altså at nå må man gjøre jobben sin og faktisk håndheve dette vernet og sånn nei da det er ikke det som skjer du må kjempe hver eneste trevl for at dette vernet ikke skal sove og det blir veldig ofte sånn at det blir opp til de som på en måte har slåss og nokså alene uten det store samfunnsdebutant å ha det store samfunnet med seg i kampen sin da kan du si for når liksom når det har vært et sånt kjempestort samfunnsproblem så vil på en måte både medier og opinionsledere forskere og ledende politifolk og så altså det vil være så mange som parter som sørger for at dette er jo et kjempedigert samfunnsproblem så dette må også håndheves og dette skal vi virkelig gjøre noe med ikke sant og du får medias søkelys om det blir masse debatter men sånn er det jo ikke for oss fordi at vi hadde jo nokså alene å sittet der og kjempet inn dette hos politikere og så videre og inn i straffeloven men det var jo aldri erkjent som noe stort samfunnsproblem for det så vi vi fikk jo ikke noen debatter eller noe fokus på dette i media slo aldri og de bare fortsetter å slå opp eksempler på altså masse saker hele veien som egentlig er hatkriminalitet som de bare definerer som ikke sant forferdelig tragiske enkelthendelser og veldig kjedelig og veldig trist og sånne ord de bruker og politiet fortsatte å reise påtale for at det var da brudd på altså at det var forsterkende fordi det var skjedd mot en forsvarsløs person påtalejuristene fortsatte med det altså politiregistrerte ikke hatkriminalitet mot funksjonshemmede fordi kjente det ikke igjen og domstolene har til dags dato aldri dømt til en eneste sak i forhold til det været vi har fått nei
 
​Ingjerd: det slår meg igjen på godt Norsk våre patroniserende dette begrepet forsvarsløs person er for jeg tenker at her er det veldig mange veldig sterke personer som har kommet i en situasjon hvor de er utsatt for trusler og hatkriminalitet og så skal de måtte stå i retten å opptre som forsvarsløs person med all den styrken du har så ser du vel her egentlig sier er at samfunnet har nå et stort felles ansvar for å sette dette temaet på dagsorden registrere at det skjer og begynne å jobbe forebyggende for å hindre at det skjer
 
Berit: ja altså vi kommer ingen vei herfra det blir ikke noe dom på hatkriminalitet uansett hvor mange funksjonshemmede som nå måtte lære om dette og bevisstgjøres og flere må anmelde og sånn de kommer fortsatt til å bli dømt som vold mot forsvarsløs person sånn at det er ikke liksom det der blir for enkelt som politiet som jeg ser mange ganger ute med at funksjonshemmede må anmelde det kan man holde på med til verdens ende bare anmeld men de blir ikke gjort noe med det hvis politiet ikke har kompetansen til å identifisere og gjenkjenne at det faktisk er hatkriminalitet da er vi like langt og det er ikke sånn at den volden mot funksjonshemmede ikke har blitt påtalt og dømt jo altså tross alt altså det er jo ikke sånn vi må ikke gi det inntrykket at når funksjonshemmede er ofre for vold og ran og tyveri og så videre hærverk skadeverk og så videre altså og er en spesielt utsatt gruppe det er ikke sånn at dag da blir det ikke tatt alvorlig jo da men det defineres ikke som hatkriminalitet som da og sånn at folk anmelder jo en studie fra Nordlandsforskning i 2016 viser jo at 1/3 av det faktisk tatt det opp med politiet men det skjedde jo ikke noe sånn at hele dette ligger nå i fanget hos politiet det at man må faktisk erkjenne at man er så dårlig på å gjenkjenne og identifisere dette med kritikk fra FN på det og hvor konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter den komiteen har kritisert Norge på at det ikke gjøres noe ikke identifiseres og sanksjoneres
 
Ingjerd: jeg har lyst blir en slags rare avrunding men likevel det å forstå hva som skiller funker fobi fra annen type isme synes jeg er litt viktig her og du har tidligere sagt at funksjonshemmede skiller seg fra de andre grunnlagene fordi vi blir holdt fast igjen medisinsk forklaringsmodell altså du har vært lite inne på det men kan du utdype hva du mener med det
 
Berit: ja du kan si at det har vært legitimt og faktisk behandle mennesker dårlig på grunn av biologiske og psykologiske faktorer i til alle verdens tider altså i hele historien og det gjaldt også på hudfarge hvis man tenker vite for eksempel så var det man kunne liksom du dokumentere at ja men de kan jo ikke dette og de er jo ikke like flinke og karpe og kvinner de er jo underlegne både fysiologiske og psykologiske og så videre og de kampene er jo blitt og for ikke å snakke om homofile som blir sett på som syke og avvikende per verktøy ikke sant så dette er generelt men det har man på en måte en hvis vi nå holder oss til Norge da så har man på en måte alle opplyste mennesker i Norge har gjort et oppgjør med det det nytter ikke lenger å holde på med det det finnes miljøer men det gjelder ikke det store vi i Norge lenger men for funksjonshemmede er det mye vanskeligere fordi at folk kan jo peke på oss og si ja men det er noe galt med kroppen din vet du du kan jo ikke ta vekk det ikke sant vi blir på en måte de ultimate unormale de ultimate avvikende når alle kjønn nå har blitt normalisert ikke sant altså alle kjønn og da mener jeg mer enn to alle sammen heldigvis alle uttrykk og identiteter og sånn alle etnisiteter og alle livssyn og alle seksuelle preferanser og så videre og så videre alt alt absolutt alt når alt det der er kjent og blitt normalisert og selvfølgelig ikke skal rettferdiggjøre verken at man blir diskriminert eller at man utsettes for mobbing trakassering hat ytringer eller hatefulle handlinger på andre måter vold og så videre ja da sitter vi der igjen og blir på en måte de da liksom de ultimate unormale for alle de andre har blitt normale hvis noe er normalt så trenger du alltid noen som er unormal og den rollen går funksjonshemmede i hele verden rundt og bærer og den er mye mer vanskelig å løse seg fri fra fordi vi rett og slett med kroppene våre utrykkene våre på en måte sier altså kommuniserer til majoriteten da at vi ja men det er jo noe galt med oss sånn vil majoriteten ha det og det er majoriteten som på en måte skal ha spørsmålet hvorfor ikke majoriteten kommer dit at man også ser at det er normalt med funksjonsvariasjon det finnes ikke noe land i verden uten funksjonsvariasjon det finnes ikke noe land i verden uten at det er kvinner og menn og at folk har ulike kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk på seksuelle orienteringer og forskjellige livssyn og forskjellige all ting ikke sant og det finnes heller ikke noe land i verden hvor det ikke er folk som har ulik funksjonsevne funksjonsvariasjon i alle verdens land det er helt normalt alt dette hører til i et naturlig menneskelig mangfold men det er en krevende øvelse og egentlig så savner jeg altså det som smerter mest er egentlig at vi da aldri får de debattene ut i offentligheten for dette interesserer ikke media seg for så vi får på en måte aldri konfrontert majoriteten vi hvorfor majoriteten holder oss fast i dette når majoriteten har tatt sitt oppgjør med seg selv med alt det andre det er jeg som blir liksom nødt til å svare på det bestandig men det er jo ikke jeg som har svaret det majoriteten som har svaret
 
Ingjerd: og jeg tenker jo at når vitenen trenger å høre dette og trenger å høre det fra deg Berit og da blir det siste spørsmålet mitt med så mange års kamp og du ser at vi fortsetter langt ifra en mal mye av den store kampen ligger fortsatt foran oss hvordan klarer du å bevare dette engasjementet ditt år etter år hvor ligger hemmeligheten din
 
Berit: ja nå er det jo selvfølgelig at man bevarer det fordi man faktisk ser og vet og kjenner til at det skjer ikke sant altså det er jo altså det det er der hele tiden du går ikke bort fordi om jeg skulle finne på å si at nei det men det altså nei nå gidder vi ikke det nå det noen glemmer vi det altså det er jo det er jeg jeg sanker og samler saker fra media hele tiden jeg er på grov hat kriminalitet så du får jo påminnelse i hele tiden og da får du også et dytt bak hvis du skulle vinne på å sette deg ned men veldig mye av det som har gjort at man har troen på seg selv og at man faktisk driver med noe som er ja som altså som er liv laget da det er jo det der at man har et internasjonalt miljø et internasjonalt nettverk at man følger godt med på hva som skjer i andre land og ser at alt dette er et internasjonalt mønster men at funksjonshemmede for eksempel i England har kommet mye lenger det gir jo inspirasjon og håp ikke sant sånn at det internasjonale er utrolig viktig hvis man hadde sittet helt alene her hjemme i Norge så har man fort både gitt opp og mistet både piffen og troende og alt som var
 
Ingjerd: du sa tidligere i denne episoden æres den som æres spor det avslutter med de samme ordene æres dem som æres bør Berit Vegheim på vegne av oss alle som får leve i et rausere Norge fordi du orker å ta kampen og som har fått muligheten til å reflektere breiere fordi du stadig orker å heve stemmen stor takk.
 
 
Berit: ja tusen takk for at jeg fikk være med på dette da

Saken mot Atle Antonsen ble henlagt «etter bevisets stilling». Det er ingen tvil om at han sa det han sa. De kan bare ikke bevise utover enhver rimelig tvil at han var aggressiv eller brukte makt. Tvilen ligger i vitneutsagnene: Ikke alle som var til stede oppfattet situasjonen som aggressiv.

Skrevet av Marianne Gulli og Anush Khadka

Les hele innlegget her - Utrop

Våre rådgivere ​Nertila Stringa og Marianne Gulli har turnert Finnmark med fagdager om vold i nære relasjoner. De har besøkt en rekke kommuner med gratistilbudet til kommunene. Alle kommunene tok imot tilbudet. Bortsett fra Karasjok, mens Kautokeino avlyste i siste liten.

Hun har ikke fått noen begrunnelse for hvorfor disse kommunene ikke ville hente inn kompetanse på dette feltet.

Les mer om dette og om Nertilas ekspedisjon nordover på Sagat.

Intro til Likestillingsspodden -
​Du lytter til Likestillingsspodden som er likestillingssenteret KUN sin podkast. Programleder er Ingjerd Hansen og Anush Khadka er redaktør. Likestillingspodden ønsker å bidra til økt kunnskap om likestilling i norge. En viktig del av dette er å lære av historien. 
 
Intro til episoden -
​I 1973 uteksaminerte politiskolen Norges første kull med fullverdig operativt utdannet politikvinne. Det var imidlertid en hake kvinnen måtte bæres skjørt samme som vinter. Gro Smedsrud var en av disse kvinnene. Hun ble senere første kvinne i flere lederstillinger i politiet herunder som Oslos første kvinnelige stasjonssjef. I denne episoden av Likestillingsspodden forteller Gro om det å være kvinne i politiet og om kampen for å få lov til å gå med bukse og et naturlig første spørsmål da vi møtte Gro Smedsrud til en samtale ble jo dermed hvorfor i alle dager mente mann at politikvinner skulle patruljere i skjørt?
 
Gro Smedsrud: Ja, det det var jo ikke så vanlig med bukser på kvinner i mange jobbsammenhenger på den tiden for det var liksom skjørt som var antrekket men i en sånn en praktisk jobb som politiet så var jo det var veldig vanskelig og det var det var ikke lett å akseptere at allerede der ble det gjort en forskjell på oss så det var en kamp vi startet med det første kullet som gikk ut som som var over 20 jenter det hadde vært sånn en og 2 i årene for oss og så kom vi som en stor gjeng på treogtyve og vi ble ganske sånn slagkraftige vi så var du en avis som du kan tak i en av jentene og lurte på om hun kunne få bli med på oppdrag og avbilde henne i så forskjellige situasjoner og det kommer jo på store oppslag og det var jo hun som klabba over gjerdet med skjørtet oppover døra og pågrep arrestant ganske kinke situasjoner med det skjørtet så så etaten blir nesten litt latterliggjort at det går jo bare ikke lenger men det tok så lang tid å fireogsytti nittensyttifire så fikk vi vi bukser da men vi kjørte jo sakene vi alender om hvor og helt opp til departementet departementsråd ja jeg skal ikke si hvem som er uttalelsen men på høyt nivå i departementet så uttalte man seg også ofte til pressen da for pressen hang på og da var begrunnelsen at nei bukse jeg bare et motorkraft det kan ikke være med på publikum kan jo ta feil de tror den mannen og så er jeg kvinne og så er det jo ikke pent med damer i stiv bukse så det det var liksom en del av argumentasjonen men så fikk vi det til slutt da.

Ingjerd Hansen: vi skal komme litt tilbake til noen episoder senere med deg i skjørt patruljene i Oslos vintergate, men jeg har lyst til å gå tilbake sånn helt nesten til barndommen jeg og hvorfor ville du bli politi


Gro Smedsrud: Jeg tror jeg alltid har vært sånn robust type det er jeg er jo født og oppvokst på en gård på Hadeland med med den flere søsken og dyr og vi måtte hjelpe til vi var jo ja jeg drev mye idrett sånn at jeg hadde alltid det sto faktisk mellom å bli journalist og politi for jeg er nok alt på likt å å være det er ting skjer og være litt sånn oppdatert på på ting ikke sånn at jeg må bry meg med alt men jeg men jeg liker nok og å være litt oppdatert på på da et ting skjer og det er derfor bare var politiet det var eneste når jeg først bestemte så var det det jeg skulle bli og ferdig med det 

Ingjerd Hansen: det er jo litt interessant dette før du er født i toogfemti og først i åtteogfemti så kom jo kvinner inn på politiskolen i det hele tatt så det var jo ikke et yrke som lå naturlig for en ung kvinne jeg å tenke at dette vil jeg gjøre 

Gro Smedsrud: Nei 

Ingjerd Hansen: men for der var det 

Gro Smedsrud: Ja, vi hadde jo noen forbilder for oss som ikke fikk lov til å være så synlig egentlig etaten som var synlig i langrennssporet tillegg er i stedet Berit Mørdre Lammedal og en av de første veldig synlige og olympisk mester og verdensmester og alt mulig sånn men men hun var jo såpass lite synlig jobbsammenheng sånn at men hun var samtidig et forbilde for oss jentene da så nei hvorfor du skulle rote seg bort i en sånn spesiell stilling som ung jente vet jeg jo ikke helt men jeg jeg ser i ettertid at jeg var for ung jeg var 19 år og rett fra skolen og vi er var for ung for det var altfor tøft og å komme til Oslo by til hverdagen der og ikke nødvendigvis publikums oppførsel men det var i etaten i innad i etatene som ikke klarte å akseptere at oi her kommer de liksom skal vi ha sånne her og nå da og da da var det det var liksom morsomt for at jeg fikk tilbud av at du Oslo politidistrikt som leter noen av de hadde egentlig bare kvinner på Grønland og politihus huset eller Møllergata 19 som det var da og jeg fikk spørsmål om hun kanskje skulle prøve å bli prøvd for det var sånn kanskje vi kan prøve henne på Manglerud men så fikk jeg stilling jeg hadde søkt Asker verden så fikk jeg der så kom jeg ut der på orden og det var stort for da ble jeg satt på ordenstjeneste og da måtte jeg jo kjøre bil og jeg husker min første tur med med politibilen ut av politihuset i Sandvika da sto alle ansatte i vinduskarmen og skulle se går dette bra Gro skal ut og kjøre politibil i dag jeg hadde jo faktisk da egen bil og førerkort men det at jeg skulle sitte bak rattet det var noe helt utrolig stort

Ingjerd Hansen: altså kvinnen kan egentlig ikke kjøre bil hvert fall ikke politibil

Gro Smedsrud: Nei, det kunne vi ikke så det var så mye vi da ikke kunne mye av det ligger i at vi hadde ikke fått den jo det kullet vårt hadde fått det men de de før oss hadde ikke fått noen samme utdannelse faktisk for det kullet vårt de var de første som fikk delta i idrett gymnastikk heter da og som fikk lov til å være i 6 uker i oderne i leir og trene på fysiske ting de hadde ikke jenter fått lov til å før og de fikk dermed heller ikke karakterer i det og når guttene blir større og sterkere og flinkere i alt sånt så skulle vi være en tilskuer til det hele ja så vi ble jo bare svakere og svakere men vi tok jo på kampen da og viste oss fram men det var jo bare at en ting som hjalp vi måtte bare bli bedre enn gutta for hvis ikke så var jo bare vin og tapere 

Ingjerd Hansen: er du da eneste kvinne i Asker på den tiden 

Gro Smedsrud: Det var en dame for som mor som var etterforsker, men hun var ikke ute på noe sånn operativ tjeneste og ikke uniform sa hun hadde blitt litt sånn jevnt bort for å si det rett ut men jeg skulle liksom være ute da og jeg var også på Fornebu ett år i den perioden og så var jeg utrykningspolitiet og hele tida noen først førstemann 

Ingjerd Hansen: var det bare negative episoder sånn internt eller fant ut etter hvert noen allierte av gutta som heier litt på det og?

Gro Smedsrud: Ja, jeg har jeg har når jeg ser tilbake så synes jeg at jeg har hatt et veldig godt i politiet selv om jeg har nådd slitt for å få lov til å være der så har jeg egentlig blitt behandlet stort sett veldig bra stort sett men og og tiden i Asker og Bærum var jo veldig bra jeg trivdes veldig godt men du måtte innta en sånn jeg sa bare det å si at det er bedre med originalen eller en enn en dårlig kopi jeg ville ikke bli sånn helt en av guttene som på oppholdsrommet liksom drar de groveste vitsene som liksom drikker mest på en fest liksom blir den typen det hadde jeg for eksempel at jeg skal få lov til å jeg må få lov til å være kvinne og ikke gidder å le alt som fjaset som kommer kanskje på kvinners bekostning men jeg skal heller ikke være sånn nei som ikke kan være med på noe heller så den den balansegangen på å være en prøve å være naturlig som kvinne ta i et tak men ikke bli en av guttene det det var jeg veldig bevisst på det har jeg vært bevisst på hele veien alt at du må prøve å finne din stil og mange tror jeg kan gå i den fellen at for å for å gjøre seg populær hos man mannfolk så skal man liksom prate ned andre damer for å tro at man blir mer populær selv og ja nei det er jo klart vi har jo ikke bruk for det damene men det er jo noe jeg ser jo det er jo dere har jo mer enn nok med meg og sånn nok når man begynner å snakke sånn så øller man ødelegger man jo hele saken

Ingjerd Hansen: men opplevelsen av å være annerledes og stå litt utover den har du kjent

Gro Smedsrud: Helt klart! i begynnelsen så var det jo sånn at at ja vi gutta går ut og ordner opp og kanskje du som dame får passer på radioen eller noe sånt noe men de snudd egentlig fort og jeg har jo jobbet med menn som jeg mener at jeg har som jeg mener i dag er hva svakere enn meg faktisk men som hadde blitt dyttet fram og vi hjelper fram men jeg jeg fant en rolle og jeg har også er det noe med det at jeg har du noen sånn suksesshistorier at hun har vært med på noe som du har faktisk løst bra ordner opp og ikke gå til gjenta for å si det sånn så flyter du lenge på det de suksesshistoriene 

du nevnte i stad at du måtte være litt bedre enn de andre i situasjoner der 

Gro Smedsrud: Ja 

 Ingjerd Hansen: kan du gi noen sånn eksempler på det altså hvordan du tenkte hvordan du hvordan det var 

Gro Smedsrud: Nei, det var jo det at at enhver oppgave skulle ingen ha noe å utsette på for når du er alene så så blir du så synlig sånn en mann kunne da gjøre masse bumler som ikke kunne tillate meg og og det kunne være en katastrofe hvis jeg gjorde en liten ting og gjorde en om det samme så var ingen som registrerte men de hadde gjerne selv så satt eller grensene for hva som er akseptabel ikke da så det var jo nok om jeg skulle ha krasjet en politibil etter tredje vakter nå så hadde jo altså ja det er jo det vi har politidamen kan jo ikke kjøre bil ferdig med det liksom sånn det hadde du på deg men det gjorde deg også god for du måtte skjerpe deg du kunne ikke gå på jobben og ikke være skjerpet på i dag ja jeg skal gjøre en god jobb jeg og jeg skal stå for det jeg driver med og ingen skal komme her og si at dette var for dårlig det skal jeg så det ble jo på den måten og da 

Ingjerd Hansen: og akkurat det du sier her du ble jo da mye mer enn Gro du ble jo representant for politikvinner så hvis her er det jo menn krasjet hviler i år er det alle ja og så kommer du og så er det litt en kjerringa kan kjøre mye. kjente du på det ansvaret eller klarte du å tenke her med bare å være i altså hvordan var det?

Gro Smedsrud: Det ble nok en balansegang jeg. jeg har jo alltid vært utadvendt og litt sånn røff i tyver sånn type så det står nok ikke noe synlig på meg at jeg skjerpet meg veldig for å for å gjøre ting riktig det tror jeg ikke og jeg satt ikke sånn bil er kanskje litt dårlig eksempel men si at jeg jeg satt ikke sånn å være nervøs og går dette bra og så det gjorde jeg ikke men jeg jeg hadde det i bakhodet at det er ikke jeg som skal krasje biler og det har jeg til dags dato ikke gjort det politiet at Karianne men heller da så jeg får si det 

 Ingjerd Hansen: men jeg tenker du fro jo såpass lang begynte ikke du er utrykningstjenesten 

Gro Smedsrud: Ja, jeg var jo ja det også var jo morsomt fordi at vi var jo 2 damer i alle 2 damer som gikk på skolen samtidig så fant jo kanskje vi skal søke utenrikspolitikk når vi går spennende det var pål feiring som var en veldig sånn kjent utviklingssjef han vil jo absolutt ikke ha noen damer men så var han såpass raus at vi kan prøve og vi fikk altså en uniformert bil og hele Sør Norge som operasjonsfelt for å si det sånn og han hadde en innstilling jeg prøver den går det dårlig så er det rett inn tilbake igjen til politidistriktene og så gikk det faktisk veldig bra for vi fikk så mange sånne gode saker og han uttalte seg at nei disse jobber faktisk bedre enn gutta så disse skal vi ha og sånn fortsatte det du men igjen du måtte vise til resultater altså vi skulle ikke bare gå rundt over av damer som skulle smile og stille opp og sånn litt forskjellig vi de måtte gjøre en god jobb 

​Ingjerd Hansen: du har nevnt tidligere at det var noen vakre ord og fryse på deg både blærebetennelse det andre vi var jo bite tenna sammen 

Gro Smedsrud: Ja, det var jo ikke noe vi var jo så opptatt av å få lov til å være så vi kunne ikke klage for mye heller for alt vi og det er også litt av det der den viktigheten når du kommer inn som et mindretall at begynner du første da går klage på alt som er feil så blir du blir det ikke noe særlig god stemning men at du finner noen vi damene da jentene vi fant jo noen kampsaker og blant annet det med skjørt og noen andre ting som vi kjempet for men hvis vi skulle ha gått og klage på alt vi så av urettferdighet så var det jo masse men det vet vi aksepterte nok veldig mye og men vi tenkte vel at dette på sikt så kommer dette at det blir bedre og det ble det jo så jeg tror den positive innstillingen og den viljen til å bli politi var så stor hos mange andre fleste av oss at vi gjorde nok veldig mye men det var jo viktig da at det var ikke vi måtte jo ikke gå vi grense som ikke vi selv synes var OK da 

og nå går du for mye erfaring både i operativ tjeneste i utrykningstjeneste kjører bil og så kommer listen til forskning etterforskningen 

Gro Smedsrud: Det har vært mye 

Ingjerd Hansen: så kan du lyste til å bli leder hvor kommer den ifra

Gro Smedsrud: Nei, det er lysten til å lede har egentlig har aldri hatt noe sånn der ønske å ønske om noe karriere det er bare blitt sånn jeg har aldri sånn at samtalen å ja bare vent om noen ord så skal jeg lede der og det er jeg drømmer om aldri har hatt sånn drømmer men jeg har hatt noen som har sett meg og som har ønsket meg noe fram men jeg har jo gått den den karrierestigen som veldig mange andre går at jeg ble jo ikke taket og lurt så kan du være mange være tillitsvalgt det mindre tidlig å skulle være en som sa at jeg jo i styret for politiforeningen i Asker og Bærum så det gjorde jeg mange år og jeg hvor mye sånn i på Majorstua så hun ble verneombud etter et år eller noe sånt noe så jeg har jo alltid fått sånn hatt sånne jobber om det er en veldig fin måte å bli synlig på det har jeg sagt det til de unge damene eller dame som jeg har møtt på min vei ta på dere noen sånne oppgaver så får dere vise dere fram for er for skal noen finne gode lederevner som går om lete en plass og jeg finner om gjerne de som har vært litt synlige men det at jeg hadde kaker til jeg hadde at jeg hadde laget en sånn karrierevei for meg selv nei det har jeg aldri gjort 

Ingjerd Hansen: men du var jo først på veldig mye av det du jobber først på første og jeg tenker vi hopper rett til første politistasjonssjef sjefen fordi det var jo ikke en hvilken som helst stasjon du begynte på heller det er jo en av Norges største Manglerud før vi går inn på jobben du gjorde der hva var egentlig mest utfordrende å være første kvinne i Asker og Bærum på begynnelsen av syttitallet eller være første kvinnelige stasjonssjef på en stor stasjon

Gro Smedsrud: Nei det var nok Asker og Bærum å begynne i kvinne i politiet i det hele tatt var nok en større utfordring for jeg hadde fått såpass mye erfaring var såpass skammen når jeg begynte på Manglerud at selv om det var en jobb jeg heller ikke hadde noe spesielt lyst på det jeg ble jo oppfordret av mange om at den må du søke jeg hadde ikke jeg har det bra der jeg er sa jeg og ledet utdanningskontoret som dog under personalavdelingen bra det var og sånne ting så tenkte jeg ja og den jobben også ble den er mindre truet til å ta for jeg hadde jo bra der jeg var og så som hovedveileder for studentene sa alltid synes jeg at jeg har hatt det bra det her har vært men så var men så ble jeg oppfordret og så tenkte jeg ja men da søker jeg Manglerud og utfordringen der var at de som satser om nivå under alle sammen søkte så jeg konkurrerte jo med de som jeg da fikk i ledergruppen min etterpå men det gikk veldig bra det var ingen som oi vi skulle vel hatt den jobben og ikke du og så alt det det var alt det oppfatter jeg aldri som noe tema men den rollen tok jeg egentlig sånn greit følte jeg selv ganske tidlig at jeg jeg ble trygg i rollen og jeg trivdes fra dag én til dag den siste dagen jeg sluttet så det var nok starten på karrieren og det er jo det ser tilbake til det med å begynne i den tiden der vi har gjort så mye nybrottsarbeidet vi har kjempet så fra at andre i dag kan få det som tilrettelagt så det å bli leder i dag selv om det er utfordringen kan ikke sammenlignes med det vi dreiv med før i tiden men det er verden går jo videre så sånn er det jo veldig mange andre områder og så det har vært kvinner som har kjempet for andre kvinner og det som jeg er litt opptatt av at de som da i dag sitter som ledere ser litt tilbake ikke tro at alt har startet med dere for de har det faktisk ikke gjort hvor mange av dere har det veldig bra for de mannlige kollegaene har blitt veldig gode til å akseptere kvinner og ta det som en selvfølge at både å bli ledet av kvinner og leter andre kvinner eller leder kvinner 

Ingjerd Hansen: Nå kan vi jo opplyse til lytterne av denne podkasten at vi 2 har jo vært kolleger i en periode jobbet med deg i politiet og jeg husker jo at du var veldig opptatt av at du leder og et kvinnenettverk det var ikke snakk om å trekke stigen opp etter seg når du hadde når den stilling du har vært veldig opptatt av å heie andre kvinner framover hvorfor det

Gro Smedsrud: Det er ikke for at jeg nødvendigvis har før jeg fikk et spørsmål av en sjef en av mine siste sjefer så han spurte ja vil du ha noe flere kvinnelige ledere på ditt nivå Gro det er ikke for min del svarte jeg og det stusset han nok vedkommende litt på og det jeg mente med det at jeg skulle jo ikke ansette kvinner fra at jeg liksom at jeg skulle ha mitt eget lille nettverk bare for at jeg trengte det er jo vi må jo ha få en kvinne fra at vi trenger i etaten så jeg synes jo da at jeg svarte jo ut fra det spørsmålet for personlig tenkte jo jeg ikke noen før jeg da hadde det bra med mine mannlige kollegaer men jeg jeg ser jo at etaten trenger fordi er det kvinnelige ledere for vi kan spille hverandre gode men personlig så kan jeg ungdom jeg jobber med en dame eller en mann for meg det det går like fint synes jeg i hvert fall men det er så viktig at har jeg noe å lære bort så må jeg jo lære det bort og det er hvorfor skal alle tro er salaten like mye som de de første oss tilfeldigvis er det måtte gjøre når det når du kan få høre om fallgruvene også vår erfaring så jeg liker det å lære og jeg fikk jo mange hadde jo mange unge ledere som gjerne vil høre hvordan turte du å bli se hvordan hva gjorde du hva gjør du annerledes jeg gjør egentlig ikke noe det er ikke noe farlig og det var mange sak jeg tror ikke å bli leder ja men hva er du redd for men det er noe sånn indre som sier at dette er skummelt

Ingjerd Hansen: og betydningen da av rollemodeller det er jo det du sier er at de yngre spør deg hvordan torte du har nevnt Berit Mørdre selv eller si at man har noen rollemodeller

Gro Smedsrud: Ja og de må være der og de er så viktige men da må ikke de bare være der tid for seg selv de må se litt om det er jo som å komme inn kanskje på et ledermøte der det sitter en ny leder og da setter ved siden av hendene og del kaffekanna og få henne inn i varmen i stedet for at du da setter deg sammen med bare mannfolk og så ler du har det veldig moro for du er allerede husvarm så du kan spille litt vise fram hvor populær du er og sånn nei god sett deg og det men det gjelder også nyansatte menn eller noe sånt sett deg gjerne sammen med den som er ny og privat litt med den og den og det glemmer ikke den som du gjør det mot altså det kan jeg love for det har jeg fått høre mye av du så meg og vi må i hvert fall se de damene som vi vet sliter da med å bli redd for ikke å bli akseptert redd for å ikke gjøre god nok jobb 

Ingjerd Hansen: Så kommer du som leder på en politistasjon som ligger øst i Oslo det vil nå si at det er en stasjon hvor mange av Oslos etniske minoriteter bor i dette området og det var det jo og veldig opptatt av du var på hjemmebesøk ja dialog med moskeen var det noe av det engasjementet henger sammen med alt dette vi har snakket om nå altså din opplevelse av å kjenne litt utenforskap viktigheten av inkludering det ble et veldig ledende spørsmål generell, men har du reflektert noe over det
​
Gro Smedsrud: Jeg tror ja men jeg tror det handler faktisk om min egen barndom og det er ikke noe hemmelighet men far var motstandsmann under krigen og rømte til Sverige og fant mor i Sverige og flyttet tilbake til gran på Hadeland og tok over gården som da hadde kommet ut av familien under krigen på den tiden så var mor en noe veldig fremmed hun kom til Norge giftet seg med en flyktning og skulle liksom etablere seg som bondekone og kom nord for Stockholm til Norge så jeg tror jeg har lært opp til det viktigheten av å tørre å stå i ting ta vare på andre som kanskje føler utenfor skap og jeg tror jeg nok jeg har mye av det i meg også som jeg nå kjente fra mjell liker ikke at noen sitter alene jeg liker ikke at noen og derfor jobber jeg jo med det i dag i dag jeg gjør frivillig kirkens SOS som er faktisk en samtale for de som sliter som er ensomme som kanskje ikke ser en annen utvei enn å ta livet sitt og der er det igjen det der jeg jeg liker å bry meg om folk tror jeg og spesielt de som sliter skuff
 
Ingjerd Hansen: Det går en linje her fra en tøff mamma ned til en sterk Gro. litt avslutningsvis nå det har vært en lang reise for kvinner i politiet fra den første konstabel Mathilde på begynnelsen av nittenhundretallet fram til dere som tok operativ utdanning og banet vei og i dag er det jo sånn at flertallet et lite flertall av de som kommer inn på politihøyskolen er kvinner er vi ferdig med likestillingskampen eller hva ser du gjenstår

Gro Smedsrud: Jeg tror vi aldri er ferdig med den og vi er ikke ferdig med den for det han tar antallet øker tenker jeg for det kan plutselig snu litt den andre veien igjen det på nå er litt boken for det så dette er jo en evig kamp på en måte alle skal ha de samme rettighetene samme like verden og samme mulighetene så jeg tror vi må bare fortsatt være bevisst på det og så ta vare på der hverandre mer enn vi kanskje gjør i dag og der igjen den dermed kniving om og ambisjoner og blir ledere med må ikke bli ledere på og ha sånn ambisjoner at jeg skal bli leder av det samme om jeg tråkker på en hel haug på min vei min mål er å bli ledere for det første tror jeg det blir en dårlig leder og det er ikke den veien vi skal gå med å trekke tråkke på andre og gjøre andre små og heller få med oss folk og at vi heier på hverandre hei på meg noen heier på deg det er jo sånn vi blir gode 

Ingjerd Hansen: Vi kunne lage mange podcaster der Gro både frivillig arbeid om ledelse denne var om likestilling så på vegne av alle oss som har fått lov til å leve i et litt rausere miljø fordi sånne som det tok kampen stor takk bare hyggelig 

Outro
Du har lyttet til en episode av Likestillingspodden fra likestillingssenteret KUN. Hør også gjerne flere av våre episoder, og vi blir glad om du vil abonnere på podkasten. Den er gratis og du finner den på Spotify, google podkast, Apple podkast, Radio Public, eller på hjemmesiden vår: kun.no/likestillingspodden. Vi tar gjerne tilbakemelding fra deg på denne episoden eller tips om personer vi bør snakke med og temaer vi bør ta opp. Kontakt oss på post@kun.no.  Vi høres i neste episode!

​La oss rope og bli deres stemme

For alle de modige kvinnene
Som tar til gatene
Som klipper håret
Som brenner sjalet
Som roper uredd og enstemmig
Jin, Jyan, Azadi

For alle de modige ungdommene
Som går i kamp med livet som innsats
Og fortsetter frihets kampen uten stans

For alle studentene som velger livets prøve
Når de lukker bøker og river i stykker
Bilder av diktatorer

For alle mødrene som omfavner
Sine dyrebareskatts kiste
Og roper «vi gråter ikke
Barna våre er ikke døde
De lever videre i frihetensånd»

For alle barna som holder
for ørene når det smeller
Som blir frastjålet livets viktige brikker
Og blir påtvunget en barndom i traumer

Dikt skrevet av Avin Rostami

Da vår datter var fire år var gul hennes yndlingsfarge, og hun hadde så inderlig lyst på et par gule sko. Vi trålet skobutikkene i nærheten av oss, men gule sko var ikke å oppdrive. Derimot var det hyllemeter på hyllemeter med blå og rosa sko.
​
Senere fikk vi en sønn som elsket kjoler. De beste var de som hadde bra snurr på skjørtet og han lette etter kjoler med dinosaurer eller biler på. Det var heller ikke å oppspore i klesbutikkene. Den kjønnede delingen av barneklær gjør det å finne en kjole med biler på eller en finskjorte med enhjørninger like umulig som å finne skatten ved enden av regnbuen.

Det er ikke bare farger og trykk som skiller jente- og gutteklær. Det er også en forskjell i størrelse og hvilke stoffer som brukes. Jenteklær er smalere og ofte litt kortere enn gutteklær, og ofte er de også laget av tynnere og mer delikate stoffer. Gutteklær er gjerne og laget av bomull, dongeri og mer hardføre stoffer. Dette påvirker foreldrenes tilbakemelding til barna; jenter med lyse tynne stoffer får oftere høre at de må være forsiktige så de ikke søler på seg eller ødelegger klærne. Dette sammen med det faktum at jenteklærne er trangere å bevege seg i bidrar til å begrense jenters kroppslige utfoldelse. At guttene får tilbud om mørke farger, biler og monstre begrenser også guttenes muligheter til å pynte seg på andre måter. De blir forberedt på en framtid med mørke dresser.

Dette er et debattinnlegget skrevet av vår seniorrådgiver Linn Bylund som var publisert på Adresseavisen 26.09.2022. Les hele debattinnlegget her.

– Vi må tilby barna et trygt og åpent rom å utforske i. Da får man tryggere barn som tar friere valg, mener Mari Aarbakke som er seniorrådgiver ved likestillingssenteret KUN.

​– Strenge kjønnsnormer begrenser barnas opplevelser, de gjør at barna bare får tilgang på «halve» verden, sa Aarbakke i sitt innlegg under konferansen Likestilte barn lærer mest! i regi av KUN.
Hun var på konferansen blant annet for å fortelle om Erasmus+-prosjektet «Fair Play».

I prosjektet, som startet opp i 2019, har KUN samarbeidet med likestillingsorganisasjoner i Estland og Tsjekkia. Målet har vært å utvikle støttemateriell for ansatte i barnehage og skole som kan bidra til en mer likestilt oppvekst for barna.
– Vi har mye erfaring fra samarbeid med barnehager, mens de estiske og tsjekkiske organisasjonene har mye erfaring fra grunnskole og videregående opplæring. Vi brenner alle for en mer likestilt barnehage og opplæringssystem. I Erasmus+-prosjektet har vi oppsummert det vi vet og som vi har lyst til at alle barnehager skal få kunnskap om, forteller Aarbakke til barnehage.no.

Les hele innlegget her!

Det er bra at ordfører i Bodø, Ida Pinnerød, viser solidaritet med fem år gamle Magnus som opplevde hets på 17. mai på grunn av sin samiske identitet. Det er også bra at ordføreren er tydelig på at rasisme og samehets ikke skal forekomme i Bodø. Det er imidlertid svært viktig at vi nå også får se at det følger handling med ordene.

Kommunene er tjenesteytere, arbeidsgivere, og laveste forvaltnings- og policyorgan. De har et ansvar for at innbyggerne som lever sine liv der, skal kunne leve trygge, gode liv. Kommunene skal derfor sørge for at rasisme ikke skjer på noen av de arenaene der kommunens tjenester tilbys, som barnehager, skoler, i helsevesenet og på fritidsarenaer. De har en plikt til å tilby likeverdige tjenester til alle borgere. Forskning viser dessuten at kommunene i likhet med andre arbeidsgivere, har en jobb å gjøre for å hindre diskriminering i ansettelser, og sikre god representasjon. Både som tjenesteyter og arbeidsgiver har dermed Bodø kommune et ansvar for å sikre at ansatte har kompetanse på hva rasisme og diskriminering er, og retningslinjer for hvordan man skal håndtere slike hendelser.