FOR ET INKLUDERENDE NORSK FELLESSKAP

av Kristine Bjartnes, KUN-stipendiat 2017

​Valgkampen er over og det er tid til å reflektere over hva denne valgkampen har handlet om og hvilke retning den tar oss. En av de viktigste sakene, om man skal dømme etter forsideplass og politikernes taletid, har vært de mye omdiskuterte “norske” verdiene stadig sett i sammenheng med innvandringen til Norge. Helleland og Borten Moe har spist vafler i Trøndelag, Listhaug ville til Sverige, Kringkastingsrådets innboks ble fylt til randen og statsministerkandidatene har duellert om hvorvidt Norge har blitt kaldere eller ei.
 
En skjønn forening av klønete utsagn og utdaterte nasjonalromantiske selvbilder har dominert den såkalte “innvandringsdebatten”. Heller enn å snakke om hvordan Norge på klokt vis kan integrere, gi mennesker på flukt det de trenger, og på hvilke måter innvandring er berikende for landet, for eksempel i form av sårt tiltrengt arbeidskraft i distriktene, har samtalen stort sett blitt vridd om til å handle om svarte menn som undertrykker, og minoritetsetniske kvinner utenfor arbeidslivet. Alt med så negative fortegn at det ikke er vanskelig å forstå at skepsis og fordommer spres som ild i tørt gress.
 
La meg poengtere at mange mennesker som lever i Norge har reelle problemer med arbeidsledighet, vold, eller undertrykking. Det er en realitet for mange, enten man tilhører minoriteter eller majoriteter, og vi må selvsagt jobbe politisk for å bedre situasjonen på disse områdene. Samtidig er det viktig å være bevisst hvilken retorikk vi bruker, hvilke problemer vi fokuserer på, og hvilke kontraster vi maler frem. Å skyve etniske minoritetskvinner med hijab foran seg som motsetningen til tilsynelatende likestilte hvite norske kvinner uten hijab, er ikke bare fordummende for debatten, det bidrar også til å skape forskjeller som kanskje ikke var der i utgangspunktet.
 
Slik ordskiftet er i dag kan det virke som om en rekke norske politikere trenger å bli bevisst på at de ord og begrep de tar i sin munn kan bidra til undertrykkelse og forskjellsbehandling. Dette skjer kanskje ubevisst, gjennom at det som snakkes frem som det norske, som brunost, vafler, kors og likestilling, blir symboler majoriteten gjemmer seg bak, og skaper et fellesskap og et ”oss” gjennom at vi hele tiden påpeker hvor forskjellig “vi” er fra ”dem”. Det konstruerte “vi-et” tar seg også friheten til definere hva en hijab måtte bety for den som bærer den, hvilke integreringstiltak som fungerer for dem som pålegges dem og når man er ”norsk nok”.
 
Spørsmålet sosialantropologen Marianne Gullestad stilte seg for 15 år siden er like relevant i dag: Er det en del av det ”det norske” å lage usynlige barrierer overfor fargede mennesker slik at selv de som er født i Norge havner på utsiden av “det norske”?
 
Skal man dømme etter årets valgkamp, så blir svaret dessverre ja. Og denne måten å snakke på er vi som samfunn nødt til å reevaluere. Hvis vi ønsker oss et mer inkluderende ordskifte kan løsningen være en bevisstgjøring av språkbruken i den politiske debatten, og større forståelse for hvordan unyansert og ladet språk kan få negative konsekvenser for spesifikke mennesker, grupper, og samfunnet som helhet. Vi trenger en inkluderende offentlig samtale om hvilke “norske verdier” alle innbyggere i Norge kan dele, og hva som skal til for at vi alle kan føle at vi tilhører det fellesskapet vi alle er en del av.
 
Partienes program er fulle av verdier og lovord om likestilling, menneskeverd, frihet og respekt. I dagens politiske klima virker det derimot som at disse verdiene ikke gjelder like mye for Omar og Amal som de gjør for Ola og Astrid. Erna Solberg er blitt gjenvalgt. Det ser altså ut til at vi på nytt får en integreringsminister som bruker språket til å polarisere. Og en statsminister som forsvarer sine statsråder ved å påstå at ”hun ikke ville ordlagt seg slik”, men lar innholdet i uttalelsene stå ukommentert.
 
Hvis vi skal ha et et samfunn basert på nettopp likestilling, menneskeverd, frihet og respekt for alle er det nå opp til venstresida å sette de ”norske verdiene” på dagsorden igjen. Nå som valgkampen er over bør fokuset flyttes fra å fordele skylda for et kaldere Norge, til å rette oppmerksomheten mot majoritetens ekskluderende bruk av språk og symboler, og at dette ”vi-et” faktisk er alle Norges innbyggere uavhenging om man spiser brunost eller ikke.