- Til uken går Pride av stabelen. Det er en god anledning til å feire kjønns- og seksualitetsmangfold og lære om vår felles historie. Det er heldigvis lenge siden det var forbudt å være skeiv i Norge, men rommet for hvem vi kan være, elske og hvordan vi kan leve er fortsatt smalt, skriver Linn Bylund (seniorrådgiver), Marianne Gulli (rådgiver) og Fredrik Langeland (seniorrådgiver) ved Likestillingssenteret KUN i en kronikk publisert i Harstad Tidende 03.09. 

I teksten under argumenterer Bylund, Gulli og Langeland for hvorfor det er behov for kompetanseheving og kommunale handlingsplaner på feltet.

Hvorfor trengs det kommunale handlingsplaner på feltet?

All forskning viser at det har skjedd en bedring i livssituasjonen for homofile og lesbiske de siste tiårene. Det er viktig. Samtidig vet vi at diskriminering og levekårsproblemer fortsatt er et problem.

- Vi vet at negative holdninger til personer som bryter med normer for kjønn og seksualitet fortsatt eksisterer.

- Transpersoner møter utestengning, trakassering og diskriminering; ï arbeid og utdanning, utelivet og fritidsaktiviteter, i møte med helsevesen og offentlige tjenester.

- Selv om de fleste skeive opplever å ha god helse vet vi at depresjon og angst, selvmordstanker og selvmordsforsøk er betydelig høyere blant lesbiske, homofile og bifile enn blant heterofile. For transpersoner er tallene enda høyere.

- Vi vet at bifile og homofile elever blir mobbet i langt større grad enn heterofile, og at homo fortsatt er et av de mest brukte skjellsordene blant ungdomsskoleelever.

- Idretten er et område der kjønn spiller en viktig rolle. Hvor mange mannlige toppidretts lagutøvere har egentlig stått frem som homofile de siste årene?

- Vi vet at mange eldre velger å gå inn i skapet igjen, både grunnet reell diskriminering og kunnskapsmangel, så vel som frykten for slike reaksjoner i møte med eldreomsorg.

I tillegg kommer utfordringene med sammensatt diskriminering som f.eks. skeive personer med innvandrerbakgrunn, og skeive som er samiske opplever.

- Forskning viser at skeive med minoritetsbakgrunn er en særlig sårbar gruppe, de risikerer både å bli utsatt for rasisme og homofobi.

- Flere unge med funksjonsnedsettelser møter barrierer for å leve ut sin seksualitet åpent og trygt. For mennesker med nedsatte funksjonsevner er seksualitet generelt og det å gi rom for seksuelt mangfold forskjellig kjønnsidentitet spesielt et «ukjent» område.

Dette er bare noen eksempler på hvorfor det å utvide rommet er viktig for alle, ikke bare for de av oss som er skeive. Dette er også eksempler på livsfaser og situasjoner der vi mennesker er i kontakt med kommunale tjenester. Da er det viktig å spørre oss: Hvordan er kompetansen til ansatte i barnehage og skole i kommunen? Hva med på helsestasjonen eller sykehjemmet? Hvordan er kunnskapen om god tilrettelegging for personer med funksjonsnedsettelse?

Hvorfor trengs det mer kompetanseheving?

Likestillingssenteret KUN har i flere år forsket på og utviklet tiltak for mer og bedre likestilling. Rapporten Den eneste skeive i bygda (2018) fokuserer særlig på unge skeives bruk av kommunale helsetjenester, med vekt på helsesykepleiers rolle.

Vi finner at både skeive og helsesykepleiere ønsker mer skeiv kompetanse i helsetjenestene. Flere helsesykepleiere snakket dessuten om denne kunnskapen som en «ferskvare», som stadig må oppdateres for å være relevant i arbeidet med ungdommer.

Unge skeive forteller at de i liten grad har snakket med helsesykepleier om kjønn og seksualitet, eller det å være skeiv. De sier at de gjerne skulle brukt denne tjenesten mer. Med mer kompetanse når det gjelder kjønns- og seksualitetsmangfold, ville man kanskje i større grad enn i dag kommet i dialog, og tilbudt en åpen dør og et rom som føles trygt.

Alle trenger et sted der man kan være den man er. Så disse erfaringene har overføringsverdi til flere deler av en persons livsløp. For å lykkes er det viktig å begynne tidlig, iverksette tiltak som møter personene gjennom hele livet. Ikke minst kompetanse, kompetanse, kompetanse til å møte disse situasjonene på best mulig måte

Slik skaper vi gode møter med skeive gjennom hele livet
Slik vi ser det, er det tre forutsetninger som ligger til grunn for gode møter mellom skeive og alle som jobber mennesker. De tre forutsetningene henger sammen, og gode møter avhenger av at alle tre faktorer i større eller mindre grad er til stede.

Den ene er profesjonskunnskap: lytte, støtte, bekrefte. Dette er kunnskapen profesjonsutøvere som jobber med mennesker har med seg allerede – og man kommer langt med denne.

Den andre er kunnskap om å bryte med normer for kjønn og seksualitet. Man må faktisk ha et minimum av kunnskap for å ha gode møter med unge skeive.

Den siste forutsetningen handler om det å skape trygge rom. Man kommer langt med kunnskap, men også visuelle markører, som prideflagg og inkluderende informasjonsmateriell og lignende, kan ha stor symboleffekt og sende ut beskjed om at her er det trygt å snakke om kjønn og seksualitet.

Derfor er det så viktig at man har arrangementer som Harstad Pride, som markerer at byen er et trygt sted for alle, uavhengig av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. Men hva skal vi gjøre de øvrige 362 dagene i året?

Sett skeiv politikk på agendaen
Politikk påvirker de av oss som er skeive sine liv der vi er og bor. Derfor er det fantastisk at dette er året der Harstad skal vedta sin handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold. Dette vil bidra til å styrke kunnskapen om kjønnsmangfold og rettighetene i forbindelse med seksualitet, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og kjønnskategorisering. I tillegg er det en god anledning til å knytte til seg relevant fagmiljø, frivillige organisasjoner og etablere et godt samarbeid med den skeive befolkningen i kommunen. Det er et arbeid som forplikter, både politisk og økonomisk. Men til gjengjeld er det et viktig steg på veien mot at Harstad blir et enda tryggere og bedre sted for alle som bor her. God Pride!

Kronikken ble publisert i Trønder-Avisa 02.09.20, og i Avisa Nordland 03.09.20.  

- Heldigvis finnes det også noen gode måter å håndtere varsler på. Som kunnskapssenter på likestillingsfeltet med mange års erfaring i å kurse virksomheter om forebygging og håndtering av seksuell trakassering føler vi behov for å klargjøre nettopp dette.

Først og fremst: trakassering er forbudt ved lov. Likestillingsloven og arbeidsmiljøloven gjelder for alle virksomheter, inkludert organisasjoner og partier.

Likestillingsloven (§ 13) definerer seksuell trakassering som enhver form for uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende eller plagsom. Ordet virkning er viktig: så lenge en eller flere parter føler seg trakassert er det hverken nødvendig eller viktig å dokumentere hva intensjonen bak trakasseringen er eller har vært.

Som likestillingsombud Bjurstrøm uttaler til NRK er politiske organisasjoner et sted med økt risiko for seksuell trakassering fordi man ofte møtes på tvers av alder og generasjoner med tydelige maktrelasjoner, og fordi det ofte er alkohol med i bildet. Da er det viktig å minne om at arbeidsgivers/lederes ansvar for å trygge arbeidsmiljøet også gjelder på sosiale og feststemte arenaer, og alkohol er ingen formildende omstendighet. Med andre ord, det handler ikke om tillit eller hvorvidt noen er dyktig eller ikke. Trakassering er trakassering og ujevne maktrelasjoner er en skjerpende faktor, ikke en unnlatelse.

Ifølge Arbeidsmiljøloven har arbeidsgiver plikt til å utarbeide rutiner for intern varsling (§ 2 A-6); plikt til å sørge for at varselet innen rimelig tid blir tilstrekkelig undersøkt, sikre et forsvarlig arbeidsmiljø for den som varsler; og plikt til å forebygge gjengjeldelse (§ 2 A-3). I tillegg er gjengjeldelse forbudt ved lov (§ 2 A-4). Kort sagt, det skal ikke få negative konsekvenser å varsle om trakassering.

Når man blir kjent med at trakassering foregår har man plikt til å undersøke varselet og gjennomføre konkrete tiltak for å sikre et forsvarlig og trygt arbeidsmiljø og hindre gjentakelse. Tydelig lederansvar avgjørende, og å ikke reagere raskt og ryddig er en av mange spirer til ukultur.
En kort sjekkliste for håndtering av varsler er:

• Ta tak i varslet
• Kall raskt inn til et møte: så varsleren får fortelle i ro og mak. Deretter kan man vurdere behov for umiddelbare tiltak. Skriv referat.
• Sikre kontradiksjon: Ha et møte med den det har blitt varslet om, for å informere om hva det gjelder og høre personen sin versjon. Skriv referat.
• Brudd må føre til reaksjoner: og reaksjonene må stå i forhold til alvoret. Hvis trakassering har skjedd kan reaksjoner være advarsel, endring i arbeidsoppgaver, omplassering, eller oppsigelse.
  
  

Å varsle er en rettighet. Det er ingen heksejakt, personangrep eller svertekampanje. Alle varsler skal tas på alvor til det motsatte er bevist, og det er en delt bevisbyrde tilknytta varsler om seksuell trakassering.
Det finnes også klare regler for varsler. Det kan varsles internt til arbeidsgiver, via tillitsvalgt, verneombud eller andre, i tråd med lovverket og virksomhetens rutiner. Du kan varsle eksternt til offentlige tilsynsmyndigheter. Du kan varsle eksternt til media dersom forholdet det varsles om er av allmenn interesse og du har varslet internt i tråd med retningslinjer. Unntaket er dersom intern varsling ikke er mulig eller hensiktsmessig.

Dette er viktig for å trygge oss alle mot svertekampanjer, der varsler blir brukt for å tråkke ned på andre for egen vinning. En slik bruk er ikke bare trakassering i seg selv, det undergraver hele varslingsretten. 
​
Å varsle er også noe som krever mye mot. Særlig når historien har vist oss at varslerne ofte går tapende ut. Ved siden av å lære hvordan et varsel ikke bør håndteres, så er en annen lekse fra helga at det både nytter og er viktig å varsle for å få bukt med strukturell trakassering. 

Vi vektlegger kunnskapsutvikling for å skape mer likestilling og inkludering. Vi ønsker derfor masteroppgaver innenfor ett av følgende områder:

• Barn og unges oppvekstvilkår
• Likestilling i arbeidslivet
• Vern mot vold og overgrep
• Likestilling i regional utvikling

Søknad sendes på e-post til post@kun.no og merkes "Masterstipend". Søknaden skal inneholde CV og en kort oppgaveskisse på ca 3 sider, som avgrenser tema og problemstilling(er) innenfor et av områdene vi har angitt. Skissen bør innenfor de tre sidene drøfte både teoretisk innramming og metodiske grep.

Søknadsfrist 1. november 2019.

Betingelser
Det vil bli utbetalt kr. 12 500,- ved inngåelse av avtale. Resterende midler utbetales når masteroppgaven er godkjent i henhold til fremlagte fremdriftsplan. De som får tildelt stipend skal ha et 14-dagers skriveopphold ved KUN i Steigen i januar/februar 2020. Det skal i tillegg utarbeides en artikkel til bruk på likestillingssenteret KUNs hjemmeside og eventuelt medieoppslag.

Ved spørsmål, kontakt Mari Wattum  eller Karin Hovde. 

Om likestillingssenteret KUN
Likestillingssenteret KUN jobber med likestilling, inkludering og ikke-diskriminering og er en brobygger mellom forsknings- og praksisfeltet. Fra våre kontorer i Steigen og på Steinkjer jobber vi både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. www.kun.no

Et utvalg masteroppgaver skrevet av tidligere stipendvinnere finner du her.

Ingrid Thunem har intervjuet overgrepsofre med funksjonsvariasjon og skrevet masteroppgave om temaet. - Ingen av de jeg intervjuet, hadde lært å sette grenser, skriver hun i en kronikk som stod på trykk 20.07.2020.

Thunem var fullførte sin mastergrad våren 2020, og mottok stipend fra likestillingssenteret KUN for skriving av oppgaven. Thunem er andre varamedlem i styret til unge funksjonshemmede. Kronikken hennes stod på trykk i Dagsavisen, og er gjengitt under med tillatelse fra Thunem. 

​- Funksjonshemmede eller funksjonsvarierte er en minoritet som opplever systematisk diskriminering, uten det skjer noe med det. Dette er så omfattende at mange mister eierskapet til sin egen kropp. Fra vi er små barn blir vi sosialisert inn i en forventning om at vi er annerledes.

Vi merker fort at det finnes egne spillerregler for «sånne som oss».

​I UEVO-undersøkelsen om ungdoms erfaringer med vold og overgrep i oppveksten, en nasjonal undersøkelse av ungdom i alderen 12 til 16 år, kom det fram at barn og ungdom med syn, hørsel og bevegelseshemming har betydelig flere voldserfaringer enn andre ungdommer.

Det er vanlig å anslå at de av oss som har en funksjonsvariasjon opplever seksuelle overgrep to til tre ganger så hyppig som normfungerende.

Funksjonsvarierte er til tross for dette underrepresentert i hjelpeapparatet. Så selv når det grusomme har skjedd – du har opplevd overgrep – opplever mange funksjonsvarierte å ikke søke hjelp.

I min mastergradsstudie interjuvet jeg ti personer med funksjonsvariasjon som hadde opplevd seksuelle overgrep.

Kun en av disse ti hadde opplevd å få god hjelp i møte med hjelpeapparatet. I barndommen hadde flere av dem opplevd at det fantes egne regler for deres kropper.

Noen fikk hjelp på toalettet, og opplevde at voksne tok dem på tissen. Ingen lærte dem forskjellen på assistanse og overgrep, eller hvordan sette grenser. Ingen snakket om hvordan du kan ha eierskap til din egen kropp når den ofte er en arbeidsplass eller et objekt for legenes blikk.

Undervisning om seksuelle overgrep og grensesetting kan virke forebyggede. Det kan gi den enkelte verktøy til å kjenne igjen overgrep og bli bevisst på egne grenser.

Ingen av informantene hadde fått undervisning om seksuelle overgrep i skolen, flere studier har pekt på at undervisning om overgrep og egen sårbarhet er spesielt viktig for funksjonsvarierte.

Når du føler du ikke eier kroppen din kan det føles umulig å skulle sette grenser for andre.

Overgriper bruker ofte kroppens svakheter mot dem. Så hvordan skal du kunne føle eierskap og trygghet etter overgrep, når overgriper har tatt fra deg hjelpemidlene og utnyttet din svakhet for å gjennomføre overgrepet?

I møte med hjelpapperatet opplevde informantene å ikke bli forstått. Tosidigheten ved å oppleve overgrep i en annerledes kropp er ukjent for fagprofesjonene. Flere av informantene mente at hjelpeapparatet enten er gode på overgrep eller på funksjonsvariasjon.

Det er få som forstår kombinasjonen.

Det snakkes mye om universell utforming av krisesenter, men universell utforming alene er ikke nok til å forstå den traumatiske opplevelsen i en funksjonsvariert kropp.

Terapeuter og behandlere må også forstå den enkeltes livsverden. For hvordan bearbeider du overgrep i en kropp som fremdeles er avhengig av assistanse.

Vi trenger psykologer med kunnskap om interseksjonalitet.

En psykolog mente det å være funksjonsvariert var så tragisk at det var like greit å late som overgrepene aldri hadde skjedd. Psykologen oppfordret til å se på overgrepet som en dårlig seksuell opplevelse. Personen som fikk disse ordene holdt på hemmeligheten i mange år og utviklet psykiske problemer, fram til hen til slutt fikk hjelp. Ikke av hjelpeapparatet, men av en i familien.

Den manglende forståelse og kunnskapen setter spor.

Flere av informantene i studien sier at de ikke stoler på at hjelpeapparatet forstår. De føler seg ikke sett og ikke anerkjent for de opplevelsene de har hatt. Studien tegner et dystert bilde av en virkelighet hvor overgrepsutsatte med funksjonsvariasjon blir misforstått og ofte overlatt til seg selv.

Å til stadighet oppleve diskriminering og hatefulle ytringer, kan føre til en økt sårbarhet for overgrep.

Når personer med funksjonsvariasjon ikke får tilstrekkelig assistanse i hverdagen kan det føre til at man blir tvunget til å bli i et voldelig forhold; man blir helt avhengig av voldsutøver.

Norge har ikke implementert menneskerettighetene for personer med funksjonsnedsettelser (CRPD) som en del av lovverket. Norge har gjort dette med barne-, kvinne- og rasekonvensjonen, men ikke med de funksjonsvarierte sin konvensjon.

Vi må anerkjennes som mennesker som har behov for å få innfridd våre menneskerettigheter, ikke som pasienter/brukere med spesielle behov som trenger omsorg og pleie. Først da vil vi kunne ta et oppgjør med den systematiske diskrimineringen.

Likestillingssenteret KUN har opprettet en egen podcast. Podcasten har fått navnet Likestillingspodden, og du finner oss på de fleste podcastplattformer under dette navnet.   

Vår første podcastserie har vi kalt I kjølvannet av korona. Serien består av fem episoder og handler om hvilke følger Covid-19 har hatt på samfunnet vårt. 
​
Opptakene til podcasten ble gjort i juni, og lenker til episodene vil fortløpende legges inn her etterhvert som de publiseres.

​Programleder i serien er Lindis Sloan og ansvarlig redaktør er Linn Braseth-Gulliksen. 

I Nordland er det generelt lav kunnskap og kompetanse om menneskehandel, også når det gjelder omfang. Menneskehandel er et komplekst fenomen, som endrer sin art og form og tilpasser seg i nye forhold, manifesterer seg i nye former for utnyttelse. Med nye former for menneskehandel dukker det opp nye utfordringer, spesielt knyttet til å oppdage og identifisere, samt å bistå ofrene og straffeforfølge gjerningsmennene. Med dette prosjektet ønsker vi å øke kunnskap og kompetansen blant befolkningen for å avdekke og forebygge menneskehandel i Salten området slik at flere ofre kan identifiseres og får bistand og hjelpen de har behov for å komme ut av den vanskelige situasjonen de befinner seg i. Dette kan ikke oppnås uten styrket og målrettet innsats mot menneskehandel. Dette prosjektet har som mål å etablere et Tverroperativt Kompetanseteam (ToKt) i Salten hvor flere lokale aktorer blir involvert i arbeidet med bekjempelsen av menneskehandel.
​
Regjeringens handlingsplan mot menneskehandel (2016) legger opp til flere tiltak som skal ha som mål å bekjempe menneskehandel, og som skal bistå ofrene og etablere koordinert innsats av både offentlig og frivillige organisasjoner. Handlingsplanen skal bl.a. bidra til styrket og målrettet innsats mot menneskehandel, bidra til økt kunnskap for å avdekke og forebygge menneskehandel, og ikke minst styrke internasjonalt samarbeid mot menneskehandel. Norge har også som mål å være en pådriver for å styrke, samordne og gjennomføre det globale regelverket mot menneskehandel, og dette kan ikke oppnås og implementeres uten lokal og nasjonal innsats. Norge har et enda større mål som innebærer FNs bærekraftsmålene, som skal utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Dette kan heller ikke oppnås uten å bekjempe menneskehandel både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

I 2020 er målet å etablere et system for tverretatlig og tverrfaglig innsats i arbeidet mot menneskehandel gjennom opprettelse av ToKt med mål om å etablere en koordinatorfunksjon i Salten fra 2022.
Målet er gjennom ToKt er å øke kompetansen for å avdekke flere utsatte og gjerningspersoner, forebygge menneskehandel, og yte samordnet og helhetlig bistand til antatte ofre innenfor rammen av det de har krav på.

Målgruppen for prosjektet er

• Antatte ofre for menneskehandel
• Relevante ansatte kommunal sektor 
• Relevante aktører i offentlig og privat næringsliv
• Frivillige - og interesseorganisasjoner
• Tillitsvalgte og vernetjeneste

Deltakere i tverroperativt kompetanseteam består av faste representanter:

• Koordinering av prosjektet: likestillingssenteret KUN
• Menneskehandel gruppe, Nordland politidistrikt
• Politiet i Nordland, A-krim
• Spesialkonsulent RVTS, med fagområde menneskehandel
• Leder av Krisesenteret i Salten
• Kirkens Bymisjon
• NAV Nordland - Kontroll
• Barneverntjenesten
• Oppfølgingstjenesten
• Utekontakten
• Skatteetaten, menneskehandel kontakten
• Arbeidstilsynet, menneskehandel kontakten

Sammensetningen vil endres etter behov.
 
Tverroperativt kompetanseteam skal:

• Bygge egen kompetanse for å kunne ivareta oppgaver og for å kunne gi god og riktig råd og veiledning
• Drive kompetanseformidling
• Ha overordnet kunnskap om menneskehandel i regionen
• Være oppdatert på det som skjer på menneskehandel -feltet
• Besitte tilstrekkelig kompetanse for å kunne følge opp ofre på en god måte
• Besitte tilstrekkelig kompetanse for å gi veiledning og råd til aktører som har behov for det
• Gjennom kunnskapsformidling bidra til å gjøre aktører og befolkningen i kommunen i stand til å tenke tanken og avdekke og forebygge menneskehandel

 
Prosjektet skal i 2020 gjennomføres  med følgende aktiviteter:

• Kartlegge omfanget av alle typer menneskehandel i regionen
• Gjennomføre fire møter i året i ToKt, der to av møtene også skal ha kompetansehevende tiltak for teamet
• Arrangere en fagdag i året for å drive kompetanseformidling til andre aktuelle aktører

 
Prosjektet er finansiert av Justis – og beredskapsdepartementet.
Kontakt hos likestillingssenteret KUN er Nezihat Bakar.

Gjennom en årrekke har det blitt rapportert om at unge kvinner med minoritetsetnisk bakgrunn utsettes for negativ sosial kontroll. Flere tiltak har blitt satt i gang for å møte dette problemet. At unge menn med minoritetsetnisk bakgrunn utsettes for lignende sosial kontroll har det vært adskillig mindre fokus på.

NAKMI gav i 2017 ut rapporten Mental Health Challenges of Immigrants in Norway. I rapporten kommer det blant annet frem det er ønskelig med mer kunnskap om forekomst av psykisk uhelse blant både voksne og unge minoritetsetniske nordmenn. Det er også indikasjoner på at unge minoritetsetniske menn har dårligere psykisk helse enn majoritetsnordmenn i samme aldersgruppe, og at de unge minoritetsetniske nordmennene er i høy-risiko sone for å utvikle emosjonelle problemer. Det kommer også frem at unge minoritetsetniske nordmenn og særlig unge menn med denne bakgrunnen underbruker både første- og andrelinjetjenesten sammenlignet med majoritetsbefolkningen. Det samme finner vi igjen i Immigrants’ utilization of specialist mental healthcare according to age, country of origin, and migration history: a nation- wide register study in Norway2 hvor det står at barn av flyktninger og migranter har en signifikant lavere bruk av spesialisthelsetjenesten sammenlignet med majoritetsnordmenn i samme aldersgruppe. Dette gjaldt spesielt barn og unge fra Polen, Somalia, Sri Lanka og Vietnam.

4. desember 2017 i et intervju på NRK3 fortalte minoritetsrådgiver Gudmund Rype i Buskerud at 75% av unge menn med minoritetsetnisk bakgrunn som tok kontakt med han var gutter som fortalte om beinhard sosial kontroll fra sin familie. Den sosiale kontrollen dreide seg om blant annet om yrkesvalg og valg av ektefelle. Guttene har rapportert om norske kjærester som de ikke turte å presentere for familien fordi flere av deres foreldre alt hadde avtale om at guttene skulle giftes bort til en jente bosatt i deres opprinnelsesland. Det ble også rapportert om vold hvis guttene ikke fikk toppkarakterer på skolen. I flere tilfeller fortelles det om foreldre som sender sine barn på såkalte «koranskoler» for kulturrehabilitering i frykt for at barnet har blitt for «norsk» hva angår væremåte og verdier, eller hvis barnet kommer skeivt ut i samfunnet og bruker alkohol, narkotika eller kommer på kant med loven.

Store deler av utfordringen ligger i hvordan besteforeldre- og foreldregenerasjonens menn (og noen kvinner) ser på kjønnsroller, skam, ære og verdier. Likestillingssenteret KUN mener det er behov for å kartlegge de unge mennene og hvordan de opplever sin familiehverdag i lys av de samme verdiene og holdningene.

På bakgrunn av denne kunnskapen kan verdifulle og målrettede psykisk helse-tiltak og intervensjoner igangsettes. Den potensielle helsegevinsten på individ-, gruppe-, og samfunnsnivå kan være enorm.
 
Gjennomføring
På bakgrunn av dette gjennomfører likestillingssenteret KUN i samarbeid med Mental Helse Ungdom et prosjekt som skal kartlegge hvor vanlig informanter fra målgruppen opplever at negativ sosial kontroll er og psykisk helse- konsekvensene av sosial kontroll i tillegg skal det produseres en rapport og en veileder for hvordan tematikken kan tas opp i statlige og kommunale organer, med fokus på skole, helsevesen i tillegg til religiøse miljøer.

​Kartleggingen utføres med henholdsvis en kunnskapsinnhenting av eksisterende kunnskap i Norden og kvalitative dybdeintervjuer (enkeltintervjuer)med målgruppa og fokusgruppeintervju med voksenpersoner som befinner seg i målgruppas sfære.
 
Mål
Målsettingen for prosjektet er at alle barn og unge i Norge skal ha en best mulig psykisk helse. Derfor fokuserer vi på unge minoritetsetniske menns psykiske helse. Vi vil skape kunnskap om:

1. hvor vanlig informanter fra målgruppen opplever at negativ sosial kontroll er gjennom å innhente kunnskap om helsekonsekvenser av sosial tvang og gjennomføring av kvalitative undersøkelser,
2. hvordan negativ sosial kontroll påvirker den psykiske helsen gjennom å innhente kunnskap om helsekonsekvenser av sosial tvang og gjennomføring av kvalitative undersøkelser,
3. i samarbeid med målgruppen utvikle en veileder for å skape dialog og spre kunnskap gjennom kompetanseheving hos foreldre, skole og religiøse miljøer

Effektmål

• Gjennom kartleggingen lage et kunnskapsgrunnlag som belyser hvordan gruppa har det.
• Aktuelle statlige, kommunale, fylkeskommunale og private aktører kan bruke det nye kunnskapsgrunnlaget for å skape flere og mer målrettede psykisk helse-tiltak og

Intervensjoner

• Aktuelle statlige, kommunale, fylkeskommunale og private aktører kan benytte veilederen til å komme i dialog med primær- og sekundærmålgruppe.
• Bedrede forhold mellom målgruppe, foreldre, helsevesen, religiøse miljøer og skole vil føre til en bedre psykisk helse på individ- og gruppenivå for primærmålgruppen.

Resultatmål

• Vi har kunnskap om helsekonsekvenser av sosial tvang.
• Vi har resultater fra kvalitativ metode (10 dybdeintervjuer med unge i alder 18-26 år og 1 fokusgruppeintervju med voksenpersoner i deres sfære) som gir oss mer kunnskap om negativ sosial kontroll av unge minoritetsetniske menn og deres psykiske helse.
• Vi har en rapport som sammenfatter funn og resultater fra kartleggingen.
• Vi har en hovedlansering i Oslo med påfølgende debatt, og lansering og debatt i Trondheim.
• Vi har utviklet veileder for kommunikasjon, informasjon og myndiggjøring for primær- og sekundærmålgruppa.
• Vi har produsert en rapport på bakgrunn av alle funn og erfaringer vi har gjort underveis i prosjektet.
• Veilederen og rapporten deles fritt med alle som ønsker å benytte det og vil være tilgjengelig i trykket form og digitalt.

 
Målgruppe
Prosjektets målgruppe er todelt. For innhenting av data til kartlegging som skal resultere i rapport og veileder er unge menn med minoritetsetnisk bakgrunn i aldersgruppen 18-26 år som snakker godt norsk og enten er innvandret selv eller har to foreldre med innvandrerbakgrunn. Målgruppe for rapport og veileder er statlige og kommunale organer, med fokus på skole, helsevesen i tillegg til religiøse miljøer.
 
Prosjektet er finansiert av Stiftelsen Dam
Prosjektgruppe likestillingssenteret KUN: Fredrik, Nezihat, Marianne og Minela

Likestillingssenteret KUN skal arrangere 6 fagdager i kommuner i Nordland og Trøndelag med tema vold. 

Bakgrunn
Vold i nære relasjoner er et stort samfunnsproblem. Avvergeplikten ansvarliggjør alle til å avverge kriminelle handlinger, og å gripe inn dersom man mistenker at noen kommer til å bli utsatt for vold. En undersøkelse gjennomført på oppdrag av Bufdir i 2017/2018, viser at 74% av befolkningen ikke kjenner til avvergeplikten, og at så lite som en av ti ansatte i helsevesenet oppgir at de kjenner til plikten, og vet hva den innebærer.
Krisesenterloven gir kommunene har et helhetlig ansvar for arbeidet mot vold i nære relasjoner. Distriktskommuner med få innbyggere har ofte ikke handlingsplaner mot vold og heller ikke SLT koordinatorer.(Sandmo og Nymoen 2019) Et kjennetegn ved bygdesamfunn, er det man kan kalle ‘flertrådete relasjoner’. Med færre innbyggere, er det større sannsynlighet for å møte de samme folkene på flere ulike arenaer. Dette er både en styrke og en svakhet. Det gir mulighet for tettere samarbeid mellom ulike etater og sektorer i kommunen, men dette skjer nødvendigvis ikke. Det gir også noen utfordringer når det gjelder å tørre å handle ut fra mistanker og å tørre å se volden.   
KUN har, etter å ha gjennomført fagdager i distriktskommuner i flere å,r sett at det er stort behov for kompetanse om vold, og for å legge til rette for tverrfaglig samarbeid i forebyggingsarbeidet. Med fagdager og temakvelder om vold i nære relasjoner ønsker vi å gjøre ansatte i kommuneapparatet og frivilligheten bedre i stand til å se, reagere på og forebygger vold i nære relasjoner.
 
Målgruppe
Målgruppen for fagdagen er ansatte i helsevesen, skole, barnehage, NAV, barnevern, flyktningtjenesten i distriktskommuner i Trøndelag og Nordland. Målgruppe for kveldsmøte er personer som møter barn gjennom jobb eller fritidsaktiviteter i de samme fylkene.
 
Mål
Målet med fagdager om vold i nære relasjoner er å:

• Sikre at utsatte og utøvere av vold i distriktskommuner i større grad får nødvendig hjelp gjennom å øke kompetansen i førstelinjetjenesten.
• Lage en arena for tverrfaglige diskusjoner og samarbeid om forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner.
• Legge grunnlag for utarbeidelse og oppfølging av kommunale handlingsplaner.
• Bidra til likeverdige offentlige tjenester i hele landet.

Målet med åpne kveldsmøter om vold er å:

• Øke den generelle bevisstheten om vold mot barn i lokalbefolkningen.
• Mobilisere lokalsamfunnet til voldsforbyggende arbeid.

 
Fagdagene er finansiert av Konfliktrådet
Kontakt hos likestillingssenteret KUN: Marte Taylor Bye

Samisk Nasjonalt Kompetansesenter (SANKS) og likestillingssenteret KUN skal høsten 2020 arrangere tre fagdager om forebygging av mobbing med fokus på identitet og psykisk helse. Målgruppen er sektorer, profesjoner og frivillige lag og foreninger som jobber med barn og unge i Nordland og Trøndelag fylker. Målsettingen er å skape dialog og bidra til forebygging av mobbing gjennom økt kunnskap og kulturforståelse. 

Til enhver tid mobbes om lag 63 000 barn og unge i Norge (Folkehelseinstituttet, 2016). Forskning viser at kjønn, seksualitet og kjønnsuttrykk er noen av de mest sårbare feltene som finnes for ung identitet. Særlig problematisk kan det være i minoritetsmiljøer hvor tydelig markerte tradisjonelle kjønnsroller er en del av de kulturelle kjennetegnene. 

Hvordan er det å lure på om man er skeiv i ei lita samisk bygd? Hvilke rollemodeller har du, og hvordan blir du møtt om du går til helsesøster og lurer på om du er en chappa nieida og ikke en chappa ganda? Hva bør alle ungdommer vite? Vi mener det er viktig å ha en fagdag hvor identitetsbasert mobbing, herunder fokus på kjønn og seksualitet i samiske områder, står i fokus, og hvor det er rom for ungdommene selv, skole og helsetjenester og frivillig sektor til å møtes og snakke om det som er viktig for dem. 

Bakgrunn 
I fagdagene vil vi fokusere særlig på seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, og etnisk identitet. Det er behov for å skape en bredere forståelse for hvorfor det er et tema som henger tett sammen med psykisk helse, trivsel og utviklingen av et sunt selvbilde og sosialt samspill for alle barn og unge, ikke bare de som definerer seg som noe annet enn cis-personer (altså personer som identifiserer seg med det kjønnet de ble tildelt ved fødsel) og heterofile. Det er viktig å etablere en felles forståelse over temaene kjønn og seksualitet som er så omgripende i utvikling av mobbing. Videre er det viktig å ha evnen til å sette dette inn i en samisk kontekst, med den kulturforståelsen det krever. 

Forskning viser at kjønnsidentitet og seksuell orientering er noe barn selv blir klar over svært tidlig. Homofile gutter er gjerne klar over sin orientering allerede i femårsalderen, og barn med en annen kjønnsidentitet enn det samfunnet forventer kan ha kjennskap til egen «annerledeshet» fra tre- til seksårs alder (Barneombudene i Norden, 2006). Dette gjør arbeidet i barnehage og skole ekstra viktig. Dersom disse barna ikke har språk til å beskrive egen identitet, vil denne «annerledesheten» kunne befeste seg som en følelse av at «noe er galt med meg». De voksenpersonene som til daglig møter barn gjennom lek, samtale og samhandling må ha kunnskap om kjønns- og seksualitetsmangfold, slik at de voksne best mulig kan sørge for at alle barn får sin identitet speilet i den virkeligheten barnehage og skole representerer. Dette vet vi er viktig for trivsel, utvikling og psykisk helse. 

Tall fra Ungdata-undersøkelser fra 2017 viser at Nordland og Trøndelag fylker har veldig høy andel mobbing. I Nordland og Trøndelag oppgir hhv 9 og 10 % av ungdomsskoleelevene at de blir plaget, ertet eller frosset ut av andre flere ganger i måneden, mens gjennomsnittet for hele landet ligger på 7 %. I en rapport fra barneombudene i Norden (2008) viser det seg at samiske barn fortsatt i dagens Norge mobbes fordi de er samer, imidlertid er de fleste stolt over sin samiske kultur og identitet, til tross for at det ikke alltid er like lett for samiske barn og unge å stå fram med sin samiske bakgrunn. Enkelte barn opplever også fordommer innad i det samiske samfunnet der de ikke alltid føler seg akseptert som «gode nok samer». Det å vokse opp som en minoritet i en minoritet kan være særlig sårbart for barn og unge. Lulesamer og sørsamer er to samiske minoritetsgrupper. Dobbelt minoritetsstatus kan føre til dobbel diskriminering og mobbing. 

Kjønnsidentitet og seksuell orientering er noe som ofte fører til mobbing. Det å være homofil i samiske miljøer er svært tabubelagt, og homofile samer kan oppleve dobbelt diskriminering. Mange samer sliter med sin identitet som homofil og lever i skjul med sin legning. For enkelte homofile/lesbiske samer kan lokalsamfunnets syn på homofile oppfattes som at de må velge mellom å leve ut sin legning eller å leve som en del av det samiske samfunnet. Å måtte velge mellom to så grunnleggende identiteter kan for mange føles som et umulig valg, og det kan føre til økt mentalt stressnivå. 

I verste fall kan psykiske utfordringer føre til selvmord og selvmordsforsøk. Høy forekomst av selvmord blant unge menn er et av flere fellestrekk når det gjelder selvmordsproblematikken i arktiske strøk og da særlig blant urfolk. 
Det registreres i snitt 530 selvmord i året i Norge, og blant disse er i underkant av 400 menn. Nordland har en selvmordsrate på 13,3 og Trøndelag 11,5 per 100 000 innbyggere, mot landsgjennomsnittet på 12. Ung i Nord-studien viste at forekomsten var spesiell høy blant unge samer (15-24 år) og da særlig blant samiske unge menn (anslått til 53 per 100 000 personer/år). 

Forekomsten er særlig høy blant unge samiske menn. Det er derfor viktig å at hjelpeapparatet har kompetanse både om sårbarheten, så de kan fange opp risikofaktorer, men også ha kulturell kompetansen. Noen samer som oppsøker helsevesenet opplever det som en belastning å forklare og belære hjelperen i stedet for å bli forstått. Det kan oppleves som tungt når man har søkt hjelp for sine psykiske vansker. I tillegg har samiske gutter, på lik linje med andre menn, en høyere terskel for å oppsøke hjelp, de er styrt av normen om at menn skal være sterke og klare seg selv.

Alle mennesker har rett til å ha tilgang til likeverdige tjenester. Derfor er kompetanse om kultur og kjønnsidentitet viktig del av å kunne tilby likeverdige tjenestetilbud.