Våre rådgivere ​Nertila Stringa og Marianne Gulli har turnert Finnmark med fagdager om vold i nære relasjoner. De har besøkt en rekke kommuner med gratistilbudet til kommunene. Alle kommunene tok imot tilbudet. Bortsett fra Karasjok, mens Kautokeino avlyste i siste liten.

Hun har ikke fått noen begrunnelse for hvorfor disse kommunene ikke ville hente inn kompetanse på dette feltet.

Les mer om dette og om Nertilas ekspedisjon nordover på Sagat.

Intro til Likestillingsspodden -
​Du lytter til Likestillingsspodden som er likestillingssenteret KUN sin podkast. Programleder er Ingjerd Hansen og Anush Khadka er redaktør. Likestillingspodden ønsker å bidra til økt kunnskap om likestilling i norge. En viktig del av dette er å lære av historien. 
 
Intro til episoden -
​I 1973 uteksaminerte politiskolen Norges første kull med fullverdig operativt utdannet politikvinne. Det var imidlertid en hake kvinnen måtte bæres skjørt samme som vinter. Gro Smedsrud var en av disse kvinnene. Hun ble senere første kvinne i flere lederstillinger i politiet herunder som Oslos første kvinnelige stasjonssjef. I denne episoden av Likestillingsspodden forteller Gro om det å være kvinne i politiet og om kampen for å få lov til å gå med bukse og et naturlig første spørsmål da vi møtte Gro Smedsrud til en samtale ble jo dermed hvorfor i alle dager mente mann at politikvinner skulle patruljere i skjørt?
 
Gro Smedsrud: Ja, det det var jo ikke så vanlig med bukser på kvinner i mange jobbsammenhenger på den tiden for det var liksom skjørt som var antrekket men i en sånn en praktisk jobb som politiet så var jo det var veldig vanskelig og det var det var ikke lett å akseptere at allerede der ble det gjort en forskjell på oss så det var en kamp vi startet med det første kullet som gikk ut som som var over 20 jenter det hadde vært sånn en og 2 i årene for oss og så kom vi som en stor gjeng på treogtyve og vi ble ganske sånn slagkraftige vi så var du en avis som du kan tak i en av jentene og lurte på om hun kunne få bli med på oppdrag og avbilde henne i så forskjellige situasjoner og det kommer jo på store oppslag og det var jo hun som klabba over gjerdet med skjørtet oppover døra og pågrep arrestant ganske kinke situasjoner med det skjørtet så så etaten blir nesten litt latterliggjort at det går jo bare ikke lenger men det tok så lang tid å fireogsytti nittensyttifire så fikk vi vi bukser da men vi kjørte jo sakene vi alender om hvor og helt opp til departementet departementsråd ja jeg skal ikke si hvem som er uttalelsen men på høyt nivå i departementet så uttalte man seg også ofte til pressen da for pressen hang på og da var begrunnelsen at nei bukse jeg bare et motorkraft det kan ikke være med på publikum kan jo ta feil de tror den mannen og så er jeg kvinne og så er det jo ikke pent med damer i stiv bukse så det det var liksom en del av argumentasjonen men så fikk vi det til slutt da.

Ingjerd Hansen: vi skal komme litt tilbake til noen episoder senere med deg i skjørt patruljene i Oslos vintergate, men jeg har lyst til å gå tilbake sånn helt nesten til barndommen jeg og hvorfor ville du bli politi


Gro Smedsrud: Jeg tror jeg alltid har vært sånn robust type det er jeg er jo født og oppvokst på en gård på Hadeland med med den flere søsken og dyr og vi måtte hjelpe til vi var jo ja jeg drev mye idrett sånn at jeg hadde alltid det sto faktisk mellom å bli journalist og politi for jeg er nok alt på likt å å være det er ting skjer og være litt sånn oppdatert på på ting ikke sånn at jeg må bry meg med alt men jeg men jeg liker nok og å være litt oppdatert på på da et ting skjer og det er derfor bare var politiet det var eneste når jeg først bestemte så var det det jeg skulle bli og ferdig med det 

Ingjerd Hansen: det er jo litt interessant dette før du er født i toogfemti og først i åtteogfemti så kom jo kvinner inn på politiskolen i det hele tatt så det var jo ikke et yrke som lå naturlig for en ung kvinne jeg å tenke at dette vil jeg gjøre 

Gro Smedsrud: Nei 

Ingjerd Hansen: men for der var det 

Gro Smedsrud: Ja, vi hadde jo noen forbilder for oss som ikke fikk lov til å være så synlig egentlig etaten som var synlig i langrennssporet tillegg er i stedet Berit Mørdre Lammedal og en av de første veldig synlige og olympisk mester og verdensmester og alt mulig sånn men men hun var jo såpass lite synlig jobbsammenheng sånn at men hun var samtidig et forbilde for oss jentene da så nei hvorfor du skulle rote seg bort i en sånn spesiell stilling som ung jente vet jeg jo ikke helt men jeg jeg ser i ettertid at jeg var for ung jeg var 19 år og rett fra skolen og vi er var for ung for det var altfor tøft og å komme til Oslo by til hverdagen der og ikke nødvendigvis publikums oppførsel men det var i etaten i innad i etatene som ikke klarte å akseptere at oi her kommer de liksom skal vi ha sånne her og nå da og da da var det det var liksom morsomt for at jeg fikk tilbud av at du Oslo politidistrikt som leter noen av de hadde egentlig bare kvinner på Grønland og politihus huset eller Møllergata 19 som det var da og jeg fikk spørsmål om hun kanskje skulle prøve å bli prøvd for det var sånn kanskje vi kan prøve henne på Manglerud men så fikk jeg stilling jeg hadde søkt Asker verden så fikk jeg der så kom jeg ut der på orden og det var stort for da ble jeg satt på ordenstjeneste og da måtte jeg jo kjøre bil og jeg husker min første tur med med politibilen ut av politihuset i Sandvika da sto alle ansatte i vinduskarmen og skulle se går dette bra Gro skal ut og kjøre politibil i dag jeg hadde jo faktisk da egen bil og førerkort men det at jeg skulle sitte bak rattet det var noe helt utrolig stort

Ingjerd Hansen: altså kvinnen kan egentlig ikke kjøre bil hvert fall ikke politibil

Gro Smedsrud: Nei, det kunne vi ikke så det var så mye vi da ikke kunne mye av det ligger i at vi hadde ikke fått den jo det kullet vårt hadde fått det men de de før oss hadde ikke fått noen samme utdannelse faktisk for det kullet vårt de var de første som fikk delta i idrett gymnastikk heter da og som fikk lov til å være i 6 uker i oderne i leir og trene på fysiske ting de hadde ikke jenter fått lov til å før og de fikk dermed heller ikke karakterer i det og når guttene blir større og sterkere og flinkere i alt sånt så skulle vi være en tilskuer til det hele ja så vi ble jo bare svakere og svakere men vi tok jo på kampen da og viste oss fram men det var jo bare at en ting som hjalp vi måtte bare bli bedre enn gutta for hvis ikke så var jo bare vin og tapere 

Ingjerd Hansen: er du da eneste kvinne i Asker på den tiden 

Gro Smedsrud: Det var en dame for som mor som var etterforsker, men hun var ikke ute på noe sånn operativ tjeneste og ikke uniform sa hun hadde blitt litt sånn jevnt bort for å si det rett ut men jeg skulle liksom være ute da og jeg var også på Fornebu ett år i den perioden og så var jeg utrykningspolitiet og hele tida noen først førstemann 

Ingjerd Hansen: var det bare negative episoder sånn internt eller fant ut etter hvert noen allierte av gutta som heier litt på det og?

Gro Smedsrud: Ja, jeg har jeg har når jeg ser tilbake så synes jeg at jeg har hatt et veldig godt i politiet selv om jeg har nådd slitt for å få lov til å være der så har jeg egentlig blitt behandlet stort sett veldig bra stort sett men og og tiden i Asker og Bærum var jo veldig bra jeg trivdes veldig godt men du måtte innta en sånn jeg sa bare det å si at det er bedre med originalen eller en enn en dårlig kopi jeg ville ikke bli sånn helt en av guttene som på oppholdsrommet liksom drar de groveste vitsene som liksom drikker mest på en fest liksom blir den typen det hadde jeg for eksempel at jeg skal få lov til å jeg må få lov til å være kvinne og ikke gidder å le alt som fjaset som kommer kanskje på kvinners bekostning men jeg skal heller ikke være sånn nei som ikke kan være med på noe heller så den den balansegangen på å være en prøve å være naturlig som kvinne ta i et tak men ikke bli en av guttene det det var jeg veldig bevisst på det har jeg vært bevisst på hele veien alt at du må prøve å finne din stil og mange tror jeg kan gå i den fellen at for å for å gjøre seg populær hos man mannfolk så skal man liksom prate ned andre damer for å tro at man blir mer populær selv og ja nei det er jo klart vi har jo ikke bruk for det damene men det er jo noe jeg ser jo det er jo dere har jo mer enn nok med meg og sånn nok når man begynner å snakke sånn så øller man ødelegger man jo hele saken

Ingjerd Hansen: men opplevelsen av å være annerledes og stå litt utover den har du kjent

Gro Smedsrud: Helt klart! i begynnelsen så var det jo sånn at at ja vi gutta går ut og ordner opp og kanskje du som dame får passer på radioen eller noe sånt noe men de snudd egentlig fort og jeg har jo jobbet med menn som jeg mener at jeg har som jeg mener i dag er hva svakere enn meg faktisk men som hadde blitt dyttet fram og vi hjelper fram men jeg jeg fant en rolle og jeg har også er det noe med det at jeg har du noen sånn suksesshistorier at hun har vært med på noe som du har faktisk løst bra ordner opp og ikke gå til gjenta for å si det sånn så flyter du lenge på det de suksesshistoriene 

du nevnte i stad at du måtte være litt bedre enn de andre i situasjoner der 

Gro Smedsrud: Ja 

 Ingjerd Hansen: kan du gi noen sånn eksempler på det altså hvordan du tenkte hvordan du hvordan det var 

Gro Smedsrud: Nei, det var jo det at at enhver oppgave skulle ingen ha noe å utsette på for når du er alene så så blir du så synlig sånn en mann kunne da gjøre masse bumler som ikke kunne tillate meg og og det kunne være en katastrofe hvis jeg gjorde en liten ting og gjorde en om det samme så var ingen som registrerte men de hadde gjerne selv så satt eller grensene for hva som er akseptabel ikke da så det var jo nok om jeg skulle ha krasjet en politibil etter tredje vakter nå så hadde jo altså ja det er jo det vi har politidamen kan jo ikke kjøre bil ferdig med det liksom sånn det hadde du på deg men det gjorde deg også god for du måtte skjerpe deg du kunne ikke gå på jobben og ikke være skjerpet på i dag ja jeg skal gjøre en god jobb jeg og jeg skal stå for det jeg driver med og ingen skal komme her og si at dette var for dårlig det skal jeg så det ble jo på den måten og da 

Ingjerd Hansen: og akkurat det du sier her du ble jo da mye mer enn Gro du ble jo representant for politikvinner så hvis her er det jo menn krasjet hviler i år er det alle ja og så kommer du og så er det litt en kjerringa kan kjøre mye. kjente du på det ansvaret eller klarte du å tenke her med bare å være i altså hvordan var det?

Gro Smedsrud: Det ble nok en balansegang jeg. jeg har jo alltid vært utadvendt og litt sånn røff i tyver sånn type så det står nok ikke noe synlig på meg at jeg skjerpet meg veldig for å for å gjøre ting riktig det tror jeg ikke og jeg satt ikke sånn bil er kanskje litt dårlig eksempel men si at jeg jeg satt ikke sånn å være nervøs og går dette bra og så det gjorde jeg ikke men jeg jeg hadde det i bakhodet at det er ikke jeg som skal krasje biler og det har jeg til dags dato ikke gjort det politiet at Karianne men heller da så jeg får si det 

 Ingjerd Hansen: men jeg tenker du fro jo såpass lang begynte ikke du er utrykningstjenesten 

Gro Smedsrud: Ja, jeg var jo ja det også var jo morsomt fordi at vi var jo 2 damer i alle 2 damer som gikk på skolen samtidig så fant jo kanskje vi skal søke utenrikspolitikk når vi går spennende det var pål feiring som var en veldig sånn kjent utviklingssjef han vil jo absolutt ikke ha noen damer men så var han såpass raus at vi kan prøve og vi fikk altså en uniformert bil og hele Sør Norge som operasjonsfelt for å si det sånn og han hadde en innstilling jeg prøver den går det dårlig så er det rett inn tilbake igjen til politidistriktene og så gikk det faktisk veldig bra for vi fikk så mange sånne gode saker og han uttalte seg at nei disse jobber faktisk bedre enn gutta så disse skal vi ha og sånn fortsatte det du men igjen du måtte vise til resultater altså vi skulle ikke bare gå rundt over av damer som skulle smile og stille opp og sånn litt forskjellig vi de måtte gjøre en god jobb 

​Ingjerd Hansen: du har nevnt tidligere at det var noen vakre ord og fryse på deg både blærebetennelse det andre vi var jo bite tenna sammen 

Gro Smedsrud: Ja, det var jo ikke noe vi var jo så opptatt av å få lov til å være så vi kunne ikke klage for mye heller for alt vi og det er også litt av det der den viktigheten når du kommer inn som et mindretall at begynner du første da går klage på alt som er feil så blir du blir det ikke noe særlig god stemning men at du finner noen vi damene da jentene vi fant jo noen kampsaker og blant annet det med skjørt og noen andre ting som vi kjempet for men hvis vi skulle ha gått og klage på alt vi så av urettferdighet så var det jo masse men det vet vi aksepterte nok veldig mye og men vi tenkte vel at dette på sikt så kommer dette at det blir bedre og det ble det jo så jeg tror den positive innstillingen og den viljen til å bli politi var så stor hos mange andre fleste av oss at vi gjorde nok veldig mye men det var jo viktig da at det var ikke vi måtte jo ikke gå vi grense som ikke vi selv synes var OK da 

og nå går du for mye erfaring både i operativ tjeneste i utrykningstjeneste kjører bil og så kommer listen til forskning etterforskningen 

Gro Smedsrud: Det har vært mye 

Ingjerd Hansen: så kan du lyste til å bli leder hvor kommer den ifra

Gro Smedsrud: Nei, det er lysten til å lede har egentlig har aldri hatt noe sånn der ønske å ønske om noe karriere det er bare blitt sånn jeg har aldri sånn at samtalen å ja bare vent om noen ord så skal jeg lede der og det er jeg drømmer om aldri har hatt sånn drømmer men jeg har hatt noen som har sett meg og som har ønsket meg noe fram men jeg har jo gått den den karrierestigen som veldig mange andre går at jeg ble jo ikke taket og lurt så kan du være mange være tillitsvalgt det mindre tidlig å skulle være en som sa at jeg jo i styret for politiforeningen i Asker og Bærum så det gjorde jeg mange år og jeg hvor mye sånn i på Majorstua så hun ble verneombud etter et år eller noe sånt noe så jeg har jo alltid fått sånn hatt sånne jobber om det er en veldig fin måte å bli synlig på det har jeg sagt det til de unge damene eller dame som jeg har møtt på min vei ta på dere noen sånne oppgaver så får dere vise dere fram for er for skal noen finne gode lederevner som går om lete en plass og jeg finner om gjerne de som har vært litt synlige men det at jeg hadde kaker til jeg hadde at jeg hadde laget en sånn karrierevei for meg selv nei det har jeg aldri gjort 

Ingjerd Hansen: men du var jo først på veldig mye av det du jobber først på første og jeg tenker vi hopper rett til første politistasjonssjef sjefen fordi det var jo ikke en hvilken som helst stasjon du begynte på heller det er jo en av Norges største Manglerud før vi går inn på jobben du gjorde der hva var egentlig mest utfordrende å være første kvinne i Asker og Bærum på begynnelsen av syttitallet eller være første kvinnelige stasjonssjef på en stor stasjon

Gro Smedsrud: Nei det var nok Asker og Bærum å begynne i kvinne i politiet i det hele tatt var nok en større utfordring for jeg hadde fått såpass mye erfaring var såpass skammen når jeg begynte på Manglerud at selv om det var en jobb jeg heller ikke hadde noe spesielt lyst på det jeg ble jo oppfordret av mange om at den må du søke jeg hadde ikke jeg har det bra der jeg er sa jeg og ledet utdanningskontoret som dog under personalavdelingen bra det var og sånne ting så tenkte jeg ja og den jobben også ble den er mindre truet til å ta for jeg hadde jo bra der jeg var og så som hovedveileder for studentene sa alltid synes jeg at jeg har hatt det bra det her har vært men så var men så ble jeg oppfordret og så tenkte jeg ja men da søker jeg Manglerud og utfordringen der var at de som satser om nivå under alle sammen søkte så jeg konkurrerte jo med de som jeg da fikk i ledergruppen min etterpå men det gikk veldig bra det var ingen som oi vi skulle vel hatt den jobben og ikke du og så alt det det var alt det oppfatter jeg aldri som noe tema men den rollen tok jeg egentlig sånn greit følte jeg selv ganske tidlig at jeg jeg ble trygg i rollen og jeg trivdes fra dag én til dag den siste dagen jeg sluttet så det var nok starten på karrieren og det er jo det ser tilbake til det med å begynne i den tiden der vi har gjort så mye nybrottsarbeidet vi har kjempet så fra at andre i dag kan få det som tilrettelagt så det å bli leder i dag selv om det er utfordringen kan ikke sammenlignes med det vi dreiv med før i tiden men det er verden går jo videre så sånn er det jo veldig mange andre områder og så det har vært kvinner som har kjempet for andre kvinner og det som jeg er litt opptatt av at de som da i dag sitter som ledere ser litt tilbake ikke tro at alt har startet med dere for de har det faktisk ikke gjort hvor mange av dere har det veldig bra for de mannlige kollegaene har blitt veldig gode til å akseptere kvinner og ta det som en selvfølge at både å bli ledet av kvinner og leter andre kvinner eller leder kvinner 

Ingjerd Hansen: Nå kan vi jo opplyse til lytterne av denne podkasten at vi 2 har jo vært kolleger i en periode jobbet med deg i politiet og jeg husker jo at du var veldig opptatt av at du leder og et kvinnenettverk det var ikke snakk om å trekke stigen opp etter seg når du hadde når den stilling du har vært veldig opptatt av å heie andre kvinner framover hvorfor det

Gro Smedsrud: Det er ikke for at jeg nødvendigvis har før jeg fikk et spørsmål av en sjef en av mine siste sjefer så han spurte ja vil du ha noe flere kvinnelige ledere på ditt nivå Gro det er ikke for min del svarte jeg og det stusset han nok vedkommende litt på og det jeg mente med det at jeg skulle jo ikke ansette kvinner fra at jeg liksom at jeg skulle ha mitt eget lille nettverk bare for at jeg trengte det er jo vi må jo ha få en kvinne fra at vi trenger i etaten så jeg synes jo da at jeg svarte jo ut fra det spørsmålet for personlig tenkte jo jeg ikke noen før jeg da hadde det bra med mine mannlige kollegaer men jeg jeg ser jo at etaten trenger fordi er det kvinnelige ledere for vi kan spille hverandre gode men personlig så kan jeg ungdom jeg jobber med en dame eller en mann for meg det det går like fint synes jeg i hvert fall men det er så viktig at har jeg noe å lære bort så må jeg jo lære det bort og det er hvorfor skal alle tro er salaten like mye som de de første oss tilfeldigvis er det måtte gjøre når det når du kan få høre om fallgruvene også vår erfaring så jeg liker det å lære og jeg fikk jo mange hadde jo mange unge ledere som gjerne vil høre hvordan turte du å bli se hvordan hva gjorde du hva gjør du annerledes jeg gjør egentlig ikke noe det er ikke noe farlig og det var mange sak jeg tror ikke å bli leder ja men hva er du redd for men det er noe sånn indre som sier at dette er skummelt

Ingjerd Hansen: og betydningen da av rollemodeller det er jo det du sier er at de yngre spør deg hvordan torte du har nevnt Berit Mørdre selv eller si at man har noen rollemodeller

Gro Smedsrud: Ja og de må være der og de er så viktige men da må ikke de bare være der tid for seg selv de må se litt om det er jo som å komme inn kanskje på et ledermøte der det sitter en ny leder og da setter ved siden av hendene og del kaffekanna og få henne inn i varmen i stedet for at du da setter deg sammen med bare mannfolk og så ler du har det veldig moro for du er allerede husvarm så du kan spille litt vise fram hvor populær du er og sånn nei god sett deg og det men det gjelder også nyansatte menn eller noe sånt sett deg gjerne sammen med den som er ny og privat litt med den og den og det glemmer ikke den som du gjør det mot altså det kan jeg love for det har jeg fått høre mye av du så meg og vi må i hvert fall se de damene som vi vet sliter da med å bli redd for ikke å bli akseptert redd for å ikke gjøre god nok jobb 

Ingjerd Hansen: Så kommer du som leder på en politistasjon som ligger øst i Oslo det vil nå si at det er en stasjon hvor mange av Oslos etniske minoriteter bor i dette området og det var det jo og veldig opptatt av du var på hjemmebesøk ja dialog med moskeen var det noe av det engasjementet henger sammen med alt dette vi har snakket om nå altså din opplevelse av å kjenne litt utenforskap viktigheten av inkludering det ble et veldig ledende spørsmål generell, men har du reflektert noe over det
​
Gro Smedsrud: Jeg tror ja men jeg tror det handler faktisk om min egen barndom og det er ikke noe hemmelighet men far var motstandsmann under krigen og rømte til Sverige og fant mor i Sverige og flyttet tilbake til gran på Hadeland og tok over gården som da hadde kommet ut av familien under krigen på den tiden så var mor en noe veldig fremmed hun kom til Norge giftet seg med en flyktning og skulle liksom etablere seg som bondekone og kom nord for Stockholm til Norge så jeg tror jeg har lært opp til det viktigheten av å tørre å stå i ting ta vare på andre som kanskje føler utenfor skap og jeg tror jeg nok jeg har mye av det i meg også som jeg nå kjente fra mjell liker ikke at noen sitter alene jeg liker ikke at noen og derfor jobber jeg jo med det i dag i dag jeg gjør frivillig kirkens SOS som er faktisk en samtale for de som sliter som er ensomme som kanskje ikke ser en annen utvei enn å ta livet sitt og der er det igjen det der jeg jeg liker å bry meg om folk tror jeg og spesielt de som sliter skuff
 
Ingjerd Hansen: Det går en linje her fra en tøff mamma ned til en sterk Gro. litt avslutningsvis nå det har vært en lang reise for kvinner i politiet fra den første konstabel Mathilde på begynnelsen av nittenhundretallet fram til dere som tok operativ utdanning og banet vei og i dag er det jo sånn at flertallet et lite flertall av de som kommer inn på politihøyskolen er kvinner er vi ferdig med likestillingskampen eller hva ser du gjenstår

Gro Smedsrud: Jeg tror vi aldri er ferdig med den og vi er ikke ferdig med den for det han tar antallet øker tenker jeg for det kan plutselig snu litt den andre veien igjen det på nå er litt boken for det så dette er jo en evig kamp på en måte alle skal ha de samme rettighetene samme like verden og samme mulighetene så jeg tror vi må bare fortsatt være bevisst på det og så ta vare på der hverandre mer enn vi kanskje gjør i dag og der igjen den dermed kniving om og ambisjoner og blir ledere med må ikke bli ledere på og ha sånn ambisjoner at jeg skal bli leder av det samme om jeg tråkker på en hel haug på min vei min mål er å bli ledere for det første tror jeg det blir en dårlig leder og det er ikke den veien vi skal gå med å trekke tråkke på andre og gjøre andre små og heller få med oss folk og at vi heier på hverandre hei på meg noen heier på deg det er jo sånn vi blir gode 

Ingjerd Hansen: Vi kunne lage mange podcaster der Gro både frivillig arbeid om ledelse denne var om likestilling så på vegne av alle oss som har fått lov til å leve i et litt rausere miljø fordi sånne som det tok kampen stor takk bare hyggelig 

Outro
Du har lyttet til en episode av Likestillingspodden fra likestillingssenteret KUN. Hør også gjerne flere av våre episoder, og vi blir glad om du vil abonnere på podkasten. Den er gratis og du finner den på Spotify, google podkast, Apple podkast, Radio Public, eller på hjemmesiden vår: kun.no/likestillingspodden. Vi tar gjerne tilbakemelding fra deg på denne episoden eller tips om personer vi bør snakke med og temaer vi bør ta opp. Kontakt oss på post@kun.no.  Vi høres i neste episode!

​La oss rope og bli deres stemme

For alle de modige kvinnene
Som tar til gatene
Som klipper håret
Som brenner sjalet
Som roper uredd og enstemmig
Jin, Jyan, Azadi

For alle de modige ungdommene
Som går i kamp med livet som innsats
Og fortsetter frihets kampen uten stans

For alle studentene som velger livets prøve
Når de lukker bøker og river i stykker
Bilder av diktatorer

For alle mødrene som omfavner
Sine dyrebareskatts kiste
Og roper «vi gråter ikke
Barna våre er ikke døde
De lever videre i frihetensånd»

For alle barna som holder
for ørene når det smeller
Som blir frastjålet livets viktige brikker
Og blir påtvunget en barndom i traumer

Dikt skrevet av Avin Rostami

Da vår datter var fire år var gul hennes yndlingsfarge, og hun hadde så inderlig lyst på et par gule sko. Vi trålet skobutikkene i nærheten av oss, men gule sko var ikke å oppdrive. Derimot var det hyllemeter på hyllemeter med blå og rosa sko.
​
Senere fikk vi en sønn som elsket kjoler. De beste var de som hadde bra snurr på skjørtet og han lette etter kjoler med dinosaurer eller biler på. Det var heller ikke å oppspore i klesbutikkene. Den kjønnede delingen av barneklær gjør det å finne en kjole med biler på eller en finskjorte med enhjørninger like umulig som å finne skatten ved enden av regnbuen.

Det er ikke bare farger og trykk som skiller jente- og gutteklær. Det er også en forskjell i størrelse og hvilke stoffer som brukes. Jenteklær er smalere og ofte litt kortere enn gutteklær, og ofte er de også laget av tynnere og mer delikate stoffer. Gutteklær er gjerne og laget av bomull, dongeri og mer hardføre stoffer. Dette påvirker foreldrenes tilbakemelding til barna; jenter med lyse tynne stoffer får oftere høre at de må være forsiktige så de ikke søler på seg eller ødelegger klærne. Dette sammen med det faktum at jenteklærne er trangere å bevege seg i bidrar til å begrense jenters kroppslige utfoldelse. At guttene får tilbud om mørke farger, biler og monstre begrenser også guttenes muligheter til å pynte seg på andre måter. De blir forberedt på en framtid med mørke dresser.

Dette er et debattinnlegget skrevet av vår seniorrådgiver Linn Bylund som var publisert på Adresseavisen 26.09.2022. Les hele debattinnlegget her.

Under covid-pandemien møttes elleve personer med nedsatt funksjonsevne eller kronisk sykdom digitalt for å diskutere hvordan de ser på samfunnet og hvilke endringer de ønsker å gjøre. De brukte mobilkamera for å vise fram sin egen hverdag, og for å belyse hvilke hindre som finnes for å delta i samfunnet på linje med andre. Bildene er samlet og publisert i fotoboken "Jeg vil endre". Da boka ble lansert på Hell i november i fjor, var det første gang fotografene, som bor i ulike deler av landet, møttes fysisk. 

​I år legger vi ut på lanseringsturne! I løpet av sommeren og høsten skal vi lansere boka i seks kommuner, med bokbad og møter med kommunale råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne. 

Her blir det bokbad: 

• Ålesund Moa bibliotek – 7. juni 17:30 – 18:30 (se opptaket her) 

• Verdal bibliotek – 6. september 18.30-19.30
• Røros bibliotek – 7. september 18.00-19.00
• Trondheim folkebibliotek – 18. oktober 18.00-19.00 
• Sarpsborg (TBA)

På bokbadene vil noen av fotografene fortelle om boka og presentere sine bilder. Det vil bli mulighet til å stille spørsmål og til å kjøpe boka. Alle arrangementene er gratis og åpne for alle. 

Du vil få møte Kari på bokbadet i Røros bibliotek 7. september 
 
I arbeidet med boka er det lagt vekt på tilgjengelighet for ulike lesere, og bildene er synstolket. Lydfiler med bildetolking og innspilt tekst er lagt inn i boka med en QR-kode. Ideen, samarbeidet og gjennomføringen bak prosjektet er likestillingssenteret KUN og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon Trøndelag. Sammen med fotograf Brynhild Bye-Tiller har prosjektgruppa og fotografene utviklet metoder for fotografering med utgangspunkt i den enkeltes forutsetninger og ønsker. Prosjektet er finansiert av Stiftelsen Dam. 

​Spørsmål? Kontakt Marte Taylor Bye ​

– Vi må tilby barna et trygt og åpent rom å utforske i. Da får man tryggere barn som tar friere valg, mener Mari Aarbakke som er seniorrådgiver ved likestillingssenteret KUN.

​– Strenge kjønnsnormer begrenser barnas opplevelser, de gjør at barna bare får tilgang på «halve» verden, sa Aarbakke i sitt innlegg under konferansen Likestilte barn lærer mest! i regi av KUN.
Hun var på konferansen blant annet for å fortelle om Erasmus+-prosjektet «Fair Play».

I prosjektet, som startet opp i 2019, har KUN samarbeidet med likestillingsorganisasjoner i Estland og Tsjekkia. Målet har vært å utvikle støttemateriell for ansatte i barnehage og skole som kan bidra til en mer likestilt oppvekst for barna.
– Vi har mye erfaring fra samarbeid med barnehager, mens de estiske og tsjekkiske organisasjonene har mye erfaring fra grunnskole og videregående opplæring. Vi brenner alle for en mer likestilt barnehage og opplæringssystem. I Erasmus+-prosjektet har vi oppsummert det vi vet og som vi har lyst til at alle barnehager skal få kunnskap om, forteller Aarbakke til barnehage.no.

Les hele innlegget her!