kun.no/Aktuelt
|
|
 Likestillingssenteret KUN har fra 1.09.2022 ledig 60% stilling som vaktmester/driftsoperatør. Vi søker deg som er engasjert, selvstendig og resultatorientert, og som trives med en variert arbeidshverdag. Samtidig vil du bidra sterkt til et godt arbeidsmiljø.
Stillingen er 60% og hører til vår eiendom i Nordfold i Steigen. Arbeidsoppgaver
Ønskede kvalifikasjoner
Vi tilbyr
Søknadsfrist: 15. august 2022 Skriftlig søknad med CV sendes innen søknadsfristen til post@kun.no . Spørsmål om stillingen kan rettes til daglig leder Mari Wattum på mari.wattum@kun.no , tlf. 75 77 90 50 Om arbeidsgiveren Likestillingssenteret KUN er en privat stiftelse som skal bidra til å øke innsatsen og styrke kunnskapen om likestilling, mangfold og ikke-diskriminering i offentlig og privat sektor. Vi har kontorer i Steigen og Steinkjer.
0 Comments
Likestillingssenteret KUN lyser ut inntil to masterstipender på NOK 20.000,- til studenter som ønsker å skrive masteroppgave i et likestillingsperspektiv. Søknadsfrist er 1. november.
Søknaden skal inneholde CV og en kort oppgaveskisse på ca 3 sider, som avgrenser tema og problemstilling(er) innenfor et av områdene vi har angitt. Skissen bør innenfor de tre sidene drøfte både teoretisk innramming og metodiske grep.
Betingelser Det vil bli utbetalt kr. 10 000,- ved inngåelse av avtale. Resterende midler utbetales når masteroppgaven er godkjent i henhold til fremlagte fremdriftsplan. De som får tildelt stipend skal ha en uke skriveopphold ved likestillingssenteret KUN i Steigen i februar 2023. Det skal i tillegg utarbeides en artikkel til bruk på likestillingssenteret KUNs hjemmeside og eventuelt medieoppslag. Ved spørsmål, kontakt Mari Wattum eller Karin Hovde. Om likestillingssenteret KUN Likestillingssenteret KUN jobber med likestilling, inkludering og ikke-diskriminering og er en brobygger mellom forsknings- og praksisfeltet. Fra våre kontorer i Steigen og på Steinkjer jobber vi både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Et utvalg masteroppgaver skrevet av tidligere stipendvinnere finner du her. Fredag 24. juni lanserte vi vår jubileumsbok Å Snu Strømmen i et lite arrangement i våre kontorer i Steigen og Steinkjer. Hovedarrangementet som var planlagt i Oslo ble avlyst på grunn av sykdom. Mari Wattum, leder i likestillingssenteret KUN startet lanseringen og leste opp hilsen sendt fra styreleder Hilde Bjørkhaug.
Etter det fikk Lindis Sloan, en av forfatterne av boken ordet til å si lite om boken. Hun er også seniorrådgiver i KUN og har jobbet i KUN siden 2003. Vi har fått med en god del og vi har fått med nok det vi har snakka mye om utviklinga på arbeid med likestilling og mangfold i Norge fra 1991 til idag. På slutten av lanseringen delte Aase Refsnes, ordfører i Steigen, tankene hennes etter å ha lest boka og gjendiktet det hun har skrevet i boka.
KUN har over lang tid bidratt med avgjørende kompetanse og tilstedeværelse i det regionale likestillingsarbeidet og er en viktig bidragsyter til den nasjonale likestillingspolitikken. Det er en innsats jeg som likestillingsminister setter stor pris på.
I denne boken blir du kjent med mennesker og organisasjoner som har bidratt til å gjøre Norge og verden mer likestilt de siste tretti årene. Historiene går ut ifra et litt uvanlig hus i fjæra i en fjord i Nordland. Er du interessert i å lese boken eller bli kjent med arbeidet vårt, ikke glem å skrive til oss.
I tillegg er utfordringene personer med nedsatt funksjonsevne og urfolksbakgrunn møter fortsatt lite omtalt og forsket på. Det finnes generelt lite systematisert kunnskap om nedsatt funksjonsevne knyttet til urfolk i Norden. Vi oppfordrer derfor til å sette dette temaet høyt på agendaen fremover, både gjennom forskning, i arbeid med handlingsplaner og i tjenesteutvikling.
Som kompetansesentre som jobber praktisk med likestilling, ser vi at det trengs en bredere forståelse av hva som er menn og gutters likestillingsutfordringer. Det er også viktig å begynne tidlig med bevisstgjøring om hvordan trange maskulinitetsnormer kan begrense gutters liv.
Hva skal til for at flere grupper av menn og gutter skal leve gode liv og oppleve å være en ressurs i samfunnet? For å komme dit må et større mangfold og menn og gutter synliggjøres. For hvem er menn? Den første assosiasjonen til ordet «mann», er gjerne at han er middelaldrende, har lys hud, er gift med en kvinne, har barn og er i jobb. Dette er noe satt på spissen, men det er heller ikke tatt helt ut av lufta. Den første vi tenker på er ikke Adil på 85 år som har bodd halve livet i Pakistan og halve livet i Norge. Det er heller ikke Petter på 45 som ble definert som jente ved fødselen og har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling. Eller Arild på 15 som er blind, eller Lars på 4 som blir utsatt for vold fra moren sin. Ved å synliggjøre mangfoldet av menn og gutter vil vi også få en mer nyansert forståelse av hvilke likestillingsutfordringer menn opplever. Les kronikken i sin helhet her. Innledningsvis vil vi påpeke at det er positivt og viktig at regjeringen ønsker å prioritere arbeid mot rasisme, og vektlegger betydningen av å lytte til stemmer ulike steder i landet ved å dra på innspillsturné. Likestillingssenteret KUN jobber med alle diskrimineringsgrunnlag for å fremme økt likestilling i samfunnet. Vi har lang erfaring med å være brobygger mellom forsknings- og praksisfeltet, og benytter ulike metoder for å skape et bredere mangfold i samfunnet. Vi bidrar til at stemmer som vanligvis ikke er en del av likestillings- og mangfoldsdebatten blir styrket og synliggjort.
Departementet har bedt om å få særlig innspill på diskriminering på vei inn i og gjennom arbeidslivet, men også rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion som rammer ungdommers deltakelse på ulike samfunnsarenaer. Rasisme, diskriminering, hatkriminalitet, muslimhat og samehets dekker et bredt spekter av opplevelser. Det spenner fra det klart straffbare til det som er innenfor det lovlige, men som likevel kan ha store konsekvenser for individer og grupper. En fellesnevner er likevel at det mangler tilbud der man kan få hjelp. Det eksisterende tilbudet ikke er ikke tilstrekkelig. Mangel på lavterskeltilbud ved opplevd rasisme beskrives som et stort savn. Det finnes noe kompetanse, kapasitet og prioritering av arbeid mot rasisme og diskriminering, kanskje særlig i Oslo-området, men vi ser en stor mangel i resten av landet, særlig i Nord-Norge og distrikts-Norge ellers. Alle innbyggere i Norge bør få likeverdige tilbud uavhengig av hvor de bor.
Personer med samisk, etnisk eller religiøs minoritetsbakgrunn forteller at deres erfaringer bagatelliseres eller bortforklares. Det er manglende forståelse i samfunnet på at rasisme og diskriminering faktisk forekommer. I arbeidslivet gjelder dette gjelder i forhold til forbigåelse ved stillingsopprykk, hatefulle ytringer, holdninger på arbeidsplassen og erfaringer med rasisme fra kollegaer og brukere. Det er stort behov for kompetanse. Ungdommer møter rasisme på skole, i fritidstilbud, i det offentlige rom og på sosiale media. Ungdomstiden er i utgangspunktet en sårbar prosess for mange, og det å oppleve rasisme kan bidra til en sterk opplevelse av å være alene, og å ikke høre til, at det er noe feil ved en selv. I saker der elever sier fra om rasisme, løses ofte konflikten som en konflikt med likeverdige parter. Et av tiltakene som da settes inn kan være at alle skal lære mer om ulike kulturer og eller trosretninger, og eleven som er utsatt for mobbingen blir satt som representanter for deres kultur, tro og identitet. Det legger ofte bør til byrden og skaper minoritetsstress. Det er dermed behov for å øke kompetanse hos dem som jobber med barn og unge, særlig på skolene, om hva rasisme er, hvordan det kan bidra til minoritetsstress, og hvordan både individer og omgivelser kan håndtere dette. En tydelig tilbakemelding vi får i samtlige av våre prosjekter er også at medias negative vinkling av minoriteter og urbefolkning, og lite moderering av kommentarfeltet og innlegg, bidrar til normalisering av å omtale minoriteter på negativ og nedlatende måte. Vi ønsker på bakgrunn av dette å gi følgende innspill til tiltak:
Prostituerte er en gruppe som lever på siden av samfunnet. Det er en svært sammensatt gruppe som består av individer med ulik bakgrunn og ulike livsvilkår. Likevel blir prostituerte som regel definert ut fra sin virksomhet: å selge seksuelle tjenester mot vederlag. Dette henger det et stort stigma ved. Prostitusjon rokker ved vår moral og vårt forhold til seksualitet, kropp, kjønn og frivillighet. Det er et fenomen det er vanskelig å forholde seg til. Dette reflekteres både ved at prostituerte sjelden høres i samfunnsdebatten og ved at prostituertes rettigheter har fått liten plass i lovverket.
Jeg så på skatterettslige og erstatningsrettslige kilder og konfronterte dem med kvinnerettslige hensyn og internasjonale menneskerettigheter. Dette gjorde jeg for å undersøke om håndhevingsorganene supplerte lovverket med disse kildene for å tilrettelegge mer for prostituertes livsvilkår. Jeg valgte en kvinnerettslig analyse fordi de aller fleste prostituerte, i dag og historisk sett, er kvinner. Det finnes mange menn, transpersoner og ikke-binære som selger seksuelle tjenester, men tradisjonelt har prostituerte oftest vært kvinner. Dermed er holdningene til prostituerte ofte tett knyttet sammen med kvinnesyn. Prostituertes rettigheter blir derfor et kvinnerettslig tema. I tillegg så jeg nærmere på internasjonale menneskerettigheter som verner prostituerte, kvinner generelt, og kvinner spesielt mot vold. Grunnen til dette er at de fleste prostituerte er mer utsatt for vold og overgrep. Staten plikter dermed å utvise en særlig sensitivitet i situasjoner der prostituerte har blitt utsatt for vold. I tråd med den tradisjonelle kvinnerettslige metode, tok jeg utgangspunkt i tre kildegrunnlag. Jeg kontaktet aktører på prostitusjonsfeltet for å få et innblikk i prostituertes liv og rettslige stilling, jeg tolket tradisjonelle rettskilder i deres håndtering av prostitusjon og jeg konfronterte disse tradisjonelle rettskildene med kvinnerettslige hensyn og internasjonale menneskerettigheter. Jeg startet med å kontakte ulike aktører i prostitusjonsfeltet. Aktørene jeg kontaktet var Pro Sentret, PION, Nadheim, Fri Bergen, ROSA, Gatejuristen Bergen og JURK. Av hensyn til avhandlingens begrensninger, var ikke dette empiriske undersøkelser, men kun samtaler for å få et innblikk i de rettslige utfordringene prostituerte møter. Dette arbeidet bidro på den ene siden til at jeg fikk en forståelse av hvordan prostituerte påvirkes av regler som formelt er kjønnsnøytrale. Det bidro også til at jeg så hvordan prostituertes rettsstilling på ett felt ble påvirket av reguleringen på et annet felt.
Til slutt foretok jeg en rettspolitisk analyse av hvordan prostituerte blir møtt av retten. Jeg fant at tilsynelatende nøytrale rettsregler rammet prostituerte hardere enn andre grupper. Jeg fant også at håndhevingsorganene etter min mening ikke la tilstrekkelig vekt på kvinnerettslige hensyn og internasjonale menneskerettigheter for å bøte på dette. Jeg kritiserer lovverket for å ikke romme prostituertes rettslige utfordringer og kritiserer lovgiver for å ha en berøringsangst knyttet til rettslige aspekter ved prostituertes liv. Skrevet av Else Høgås Mohn
Else har fått tildelt likestillingssenteret KUNs stipend 2022 for dette arbeidet.
 Det er bra at ordfører i Bodø, Ida Pinnerød, viser solidaritet med fem år gamle Magnus som opplevde hets på 17. mai på grunn av sin samiske identitet. Det er også bra at ordføreren er tydelig på at rasisme og samehets ikke skal forekomme i Bodø. Det er imidlertid svært viktig at vi nå også får se at det følger handling med ordene. Kommunene er tjenesteytere, arbeidsgivere, og laveste forvaltnings- og policyorgan. De har et ansvar for at innbyggerne som lever sine liv der, skal kunne leve trygge, gode liv. Kommunene skal derfor sørge for at rasisme ikke skjer på noen av de arenaene der kommunens tjenester tilbys, som barnehager, skoler, i helsevesenet og på fritidsarenaer. De har en plikt til å tilby likeverdige tjenester til alle borgere. Forskning viser dessuten at kommunene i likhet med andre arbeidsgivere, har en jobb å gjøre for å hindre diskriminering i ansettelser, og sikre god representasjon. Både som tjenesteyter og arbeidsgiver har dermed Bodø kommune et ansvar for å sikre at ansatte har kompetanse på hva rasisme og diskriminering er, og retningslinjer for hvordan man skal håndtere slike hendelser. De fleste kommuner i Norge mener det er viktig å jobbe mot rasisme og diskriminering, men det er svært varierende hvordan det faktisk jobbes med dette. (Rambøll, 2022) Manglende kapasitet, kunnskap og kompetanse hos ansatte og politisk valgte, og holdninger blant innbyggere til mangfold, er noen av barrierene kommunene selv oppgir at de opplever i arbeidet mot rasisme og diskriminering. Dette samsvarer også med våre erfaringer. Vi har i flere år bistått kommuner i arbeidet med å forebygge diskriminering, og ser at det ofte er nødvendig med ekstra fokus på disse oppgavene for å oppnå resultater. Undersøkelsen viser i tillegg at kommunene oppgir særligstor usikkerhet rundt forebygging og bekjempelse av rasisme og diskriminering knyttet til samer og nasjonale minoriteter.
Debattinnlegg er publisert på Avisa Nordland 21.05.2022. Les hele innlegget her.
Ingjerd har jobbet som seniorrådgiver mangfold ved Oslo politidistrikt der hun har arbeidet med å bygge opp det utadrettede mangfoldsarbeidet i Oslo politidistrikt, herunder opplæringsprogram for ansatte, nasjonalt kompetansemiljø innen hatkriminalitet, politiets kontakt med ulike minoritetsmiljøer og organisasjoner, og politiets deltakelse i Pride.
Før dette jobbet Ingjerd som rådgiver i Organisasjonen mot offentlig diskriminering. Hun har i mange år vært tilknyttet politihøyskolen som foreleser, veileder for studenter og sensor, og vært ansvarlig for flere fagrapporter på hatkriminalitet, mangfold og diskriminering. Vi er glade for å ha henne med på laget! |
Fagområder
All
Arkiv
August 2022
|
RSS Feed
