Likestillingssenteret KUN har opprettet en egen podcast. Podcasten har fått navnet Likestillingspodden, og du finner oss på de fleste podcastplattformer under dette navnet.   

Vår første podcastserie har vi kalt I kjølvannet av korona. Serien består av fem episoder og handler om hvilke følger Covid-19 har hatt utenom det rent helsemedisinske. 

Opptakene ble gjort i juni, og lenker til episodene vil fortløpende legges inn her etterhvert som de publiseres.

Episode 1: Et overordnet perspektiv på sårbare grupper. Publisert 6. juli. 
Episode 2: Kjønn og likestilling. Publisert onsdag 15. juli.

​Programleder i serien er Lindis Sloan og ansvarlig redaktør er Linn Braseth-Gulliksen. 

I Nordland er det generelt lav kunnskap og kompetanse om menneskehandel, også når det gjelder omfang. Menneskehandel er et komplekst fenomen, som endrer sin art og form og tilpasser seg i nye forhold, manifesterer seg i nye former for utnyttelse. Med nye former for menneskehandel dukker det opp nye utfordringer, spesielt knyttet til å oppdage og identifisere, samt å bistå ofrene og straffeforfølge gjerningsmennene. Med dette prosjektet ønsker vi å øke kunnskap og kompetansen blant befolkningen for å avdekke og forebygge menneskehandel i Salten området slik at flere ofre kan identifiseres og får bistand og hjelpen de har behov for å komme ut av den vanskelige situasjonen de befinner seg i. Dette kan ikke oppnås uten styrket og målrettet innsats mot menneskehandel. Dette prosjektet har som mål å etablere et Tverroperativt Kompetanseteam (ToKt) i Salten hvor flere lokale aktorer blir involvert i arbeidet med bekjempelsen av menneskehandel.
​
Regjeringens handlingsplan mot menneskehandel (2016) legger opp til flere tiltak som skal ha som mål å bekjempe menneskehandel, og som skal bistå ofrene og etablere koordinert innsats av både offentlig og frivillige organisasjoner. Handlingsplanen skal bl.a. bidra til styrket og målrettet innsats mot menneskehandel, bidra til økt kunnskap for å avdekke og forebygge menneskehandel, og ikke minst styrke internasjonalt samarbeid mot menneskehandel. Norge har også som mål å være en pådriver for å styrke, samordne og gjennomføre det globale regelverket mot menneskehandel, og dette kan ikke oppnås og implementeres uten lokal og nasjonal innsats. Norge har et enda større mål som innebærer FNs bærekraftsmålene, som skal utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Dette kan heller ikke oppnås uten å bekjempe menneskehandel både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

I 2020 er målet å etablere et system for tverretatlig og tverrfaglig innsats i arbeidet mot menneskehandel gjennom opprettelse av ToKt med mål om å etablere en koordinatorfunksjon i Salten fra 2022.
Målet er gjennom ToKt er å øke kompetansen for å avdekke flere utsatte og gjerningspersoner, forebygge menneskehandel, og yte samordnet og helhetlig bistand til antatte ofre innenfor rammen av det de har krav på.

Målgruppen for prosjektet er

• Antatte ofre for menneskehandel
• Relevante ansatte kommunal sektor 
• Relevante aktører i offentlig og privat næringsliv
• Frivillige - og interesseorganisasjoner
• Tillitsvalgte og vernetjeneste

Deltakere i tverroperativt kompetanseteam består av faste representanter:

• Koordinering av prosjektet: likestillingssenteret KUN
• Menneskehandel gruppe, Nordland politidistrikt
• Politiet i Nordland, A-krim
• Spesialkonsulent RVTS, med fagområde menneskehandel
• Leder av Krisesenteret i Salten
• Kirkens Bymisjon
• NAV Nordland - Kontroll
• Barneverntjenesten
• Oppfølgingstjenesten
• Utekontakten
• Skatteetaten, menneskehandel kontakten
• Arbeidstilsynet, menneskehandel kontakten

Sammensetningen vil endres etter behov.
 
Tverroperativt kompetanseteam skal:

• Bygge egen kompetanse for å kunne ivareta oppgaver og for å kunne gi god og riktig råd og veiledning
• Drive kompetanseformidling
• Ha overordnet kunnskap om menneskehandel i regionen
• Være oppdatert på det som skjer på menneskehandel -feltet
• Besitte tilstrekkelig kompetanse for å kunne følge opp ofre på en god måte
• Besitte tilstrekkelig kompetanse for å gi veiledning og råd til aktører som har behov for det
• Gjennom kunnskapsformidling bidra til å gjøre aktører og befolkningen i kommunen i stand til å tenke tanken og avdekke og forebygge menneskehandel

 
Prosjektet skal i 2020 gjennomføres  med følgende aktiviteter:

• Kartlegge omfanget av alle typer menneskehandel i regionen
• Gjennomføre fire møter i året i ToKt, der to av møtene også skal ha kompetansehevende tiltak for teamet
• Arrangere en fagdag i året for å drive kompetanseformidling til andre aktuelle aktører

 
Prosjektet er finansiert av Justis – og beredskapsdepartementet.
Kontakt hos likestillingssenteret KUN er Nezihat Bakar.

Gjennom en årrekke har det blitt rapportert om at unge kvinner med minoritetsetnisk bakgrunn utsettes for negativ sosial kontroll. Flere tiltak har blitt satt i gang for å møte dette problemet. At unge menn med minoritetsetnisk bakgrunn utsettes for lignende sosial kontroll har det vært adskillig mindre fokus på.

NAKMI gav i 2017 ut rapporten Mental Health Challenges of Immigrants in Norway. I rapporten kommer det blant annet frem det er ønskelig med mer kunnskap om forekomst av psykisk uhelse blant både voksne og unge minoritetsetniske nordmenn. Det er også indikasjoner på at unge minoritetsetniske menn har dårligere psykisk helse enn majoritetsnordmenn i samme aldersgruppe, og at de unge minoritetsetniske nordmennene er i høy-risiko sone for å utvikle emosjonelle problemer. Det kommer også frem at unge minoritetsetniske nordmenn og særlig unge menn med denne bakgrunnen underbruker både første- og andrelinjetjenesten sammenlignet med majoritetsbefolkningen. Det samme finner vi igjen i Immigrants’ utilization of specialist mental healthcare according to age, country of origin, and migration history: a nation- wide register study in Norway2 hvor det står at barn av flyktninger og migranter har en signifikant lavere bruk av spesialisthelsetjenesten sammenlignet med majoritetsnordmenn i samme aldersgruppe. Dette gjaldt spesielt barn og unge fra Polen, Somalia, Sri Lanka og Vietnam.

4. desember 2017 i et intervju på NRK3 fortalte minoritetsrådgiver Gudmund Rype i Buskerud at 75% av unge menn med minoritetsetnisk bakgrunn som tok kontakt med han var gutter som fortalte om beinhard sosial kontroll fra sin familie. Den sosiale kontrollen dreide seg om blant annet om yrkesvalg og valg av ektefelle. Guttene har rapportert om norske kjærester som de ikke turte å presentere for familien fordi flere av deres foreldre alt hadde avtale om at guttene skulle giftes bort til en jente bosatt i deres opprinnelsesland. Det ble også rapportert om vold hvis guttene ikke fikk toppkarakterer på skolen. I flere tilfeller fortelles det om foreldre som sender sine barn på såkalte «koranskoler» for kulturrehabilitering i frykt for at barnet har blitt for «norsk» hva angår væremåte og verdier, eller hvis barnet kommer skeivt ut i samfunnet og bruker alkohol, narkotika eller kommer på kant med loven.

Store deler av utfordringen ligger i hvordan besteforeldre- og foreldregenerasjonens menn (og noen kvinner) ser på kjønnsroller, skam, ære og verdier. Likestillingssenteret KUN mener det er behov for å kartlegge de unge mennene og hvordan de opplever sin familiehverdag i lys av de samme verdiene og holdningene.

På bakgrunn av denne kunnskapen kan verdifulle og målrettede psykisk helse-tiltak og intervensjoner igangsettes. Den potensielle helsegevinsten på individ-, gruppe-, og samfunnsnivå kan være enorm.
 
Gjennomføring
På bakgrunn av dette gjennomfører likestillingssenteret KUN i samarbeid med Mental Helse Ungdom et prosjekt som skal kartlegge hvor vanlig informanter fra målgruppen opplever at negativ sosial kontroll er og psykisk helse- konsekvensene av sosial kontroll i tillegg skal det produseres en rapport og en veileder for hvordan tematikken kan tas opp i statlige og kommunale organer, med fokus på skole, helsevesen i tillegg til religiøse miljøer.

​Kartleggingen utføres med henholdsvis en kunnskapsinnhenting av eksisterende kunnskap i Norden og kvalitative dybdeintervjuer (enkeltintervjuer)med målgruppa og fokusgruppeintervju med voksenpersoner som befinner seg i målgruppas sfære.
 
Mål
Målsettingen for prosjektet er at alle barn og unge i Norge skal ha en best mulig psykisk helse. Derfor fokuserer vi på unge minoritetsetniske menns psykiske helse. Vi vil skape kunnskap om:

1. hvor vanlig informanter fra målgruppen opplever at negativ sosial kontroll er gjennom å innhente kunnskap om helsekonsekvenser av sosial tvang og gjennomføring av kvalitative undersøkelser,
2. hvordan negativ sosial kontroll påvirker den psykiske helsen gjennom å innhente kunnskap om helsekonsekvenser av sosial tvang og gjennomføring av kvalitative undersøkelser,
3. i samarbeid med målgruppen utvikle en veileder for å skape dialog og spre kunnskap gjennom kompetanseheving hos foreldre, skole og religiøse miljøer

Effektmål

• Gjennom kartleggingen lage et kunnskapsgrunnlag som belyser hvordan gruppa har det.
• Aktuelle statlige, kommunale, fylkeskommunale og private aktører kan bruke det nye kunnskapsgrunnlaget for å skape flere og mer målrettede psykisk helse-tiltak og

Intervensjoner

• Aktuelle statlige, kommunale, fylkeskommunale og private aktører kan benytte veilederen til å komme i dialog med primær- og sekundærmålgruppe.
• Bedrede forhold mellom målgruppe, foreldre, helsevesen, religiøse miljøer og skole vil føre til en bedre psykisk helse på individ- og gruppenivå for primærmålgruppen.

Resultatmål

• Vi har kunnskap om helsekonsekvenser av sosial tvang.
• Vi har resultater fra kvalitativ metode (10 dybdeintervjuer med unge i alder 18-26 år og 1 fokusgruppeintervju med voksenpersoner i deres sfære) som gir oss mer kunnskap om negativ sosial kontroll av unge minoritetsetniske menn og deres psykiske helse.
• Vi har en rapport som sammenfatter funn og resultater fra kartleggingen.
• Vi har en hovedlansering i Oslo med påfølgende debatt, og lansering og debatt i Trondheim.
• Vi har utviklet veileder for kommunikasjon, informasjon og myndiggjøring for primær- og sekundærmålgruppa.
• Vi har produsert en rapport på bakgrunn av alle funn og erfaringer vi har gjort underveis i prosjektet.
• Veilederen og rapporten deles fritt med alle som ønsker å benytte det og vil være tilgjengelig i trykket form og digitalt.

 
Målgruppe
Prosjektets målgruppe er todelt. For innhenting av data til kartlegging som skal resultere i rapport og veileder er unge menn med minoritetsetnisk bakgrunn i aldersgruppen 18-26 år som snakker godt norsk og enten er innvandret selv eller har to foreldre med innvandrerbakgrunn. Målgruppe for rapport og veileder er statlige og kommunale organer, med fokus på skole, helsevesen i tillegg til religiøse miljøer.
 
Prosjektet er finansiert av Stiftelsen Dam
Prosjektgruppe likestillingssenteret KUN: Fredrik, Nezihat, Marianne og Minela

Likestillingssenteret KUN skal arrangere 6 fagdager i kommuner i Nordland og Trøndelag med tema vold. 

Bakgrunn
Vold i nære relasjoner er et stort samfunnsproblem. Avvergeplikten ansvarliggjør alle til å avverge kriminelle handlinger, og å gripe inn dersom man mistenker at noen kommer til å bli utsatt for vold. En undersøkelse gjennomført på oppdrag av Bufdir i 2017/2018, viser at 74% av befolkningen ikke kjenner til avvergeplikten, og at så lite som en av ti ansatte i helsevesenet oppgir at de kjenner til plikten, og vet hva den innebærer.
Krisesenterloven gir kommunene har et helhetlig ansvar for arbeidet mot vold i nære relasjoner. Distriktskommuner med få innbyggere har ofte ikke handlingsplaner mot vold og heller ikke SLT koordinatorer.(Sandmo og Nymoen 2019) Et kjennetegn ved bygdesamfunn, er det man kan kalle ‘flertrådete relasjoner’. Med færre innbyggere, er det større sannsynlighet for å møte de samme folkene på flere ulike arenaer. Dette er både en styrke og en svakhet. Det gir mulighet for tettere samarbeid mellom ulike etater og sektorer i kommunen, men dette skjer nødvendigvis ikke. Det gir også noen utfordringer når det gjelder å tørre å handle ut fra mistanker og å tørre å se volden.   
KUN har, etter å ha gjennomført fagdager i distriktskommuner i flere å,r sett at det er stort behov for kompetanse om vold, og for å legge til rette for tverrfaglig samarbeid i forebyggingsarbeidet. Med fagdager og temakvelder om vold i nære relasjoner ønsker vi å gjøre ansatte i kommuneapparatet og frivilligheten bedre i stand til å se, reagere på og forebygger vold i nære relasjoner.
 
Målgruppe
Målgruppen for fagdagen er ansatte i helsevesen, skole, barnehage, NAV, barnevern, flyktningtjenesten i distriktskommuner i Trøndelag og Nordland. Målgruppe for kveldsmøte er personer som møter barn gjennom jobb eller fritidsaktiviteter i de samme fylkene.
 
Mål
Målet med fagdager om vold i nære relasjoner er å:

• Sikre at utsatte og utøvere av vold i distriktskommuner i større grad får nødvendig hjelp gjennom å øke kompetansen i førstelinjetjenesten.
• Lage en arena for tverrfaglige diskusjoner og samarbeid om forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner.
• Legge grunnlag for utarbeidelse og oppfølging av kommunale handlingsplaner.
• Bidra til likeverdige offentlige tjenester i hele landet.

Målet med åpne kveldsmøter om vold er å:

• Øke den generelle bevisstheten om vold mot barn i lokalbefolkningen.
• Mobilisere lokalsamfunnet til voldsforbyggende arbeid.

 
Fagdagene er finansiert av Konfliktrådet
Kontakt hos likestillingssenteret KUN: Marte Taylor Bye

Samisk Nasjonalt Kompetansesenter (SANKS) og likestillingssenteret KUN skal høsten 2020 arrangere tre fagdager om forebygging av mobbing med fokus på identitet og psykisk helse. Målgruppen er sektorer, profesjoner og frivillige lag og foreninger som jobber med barn og unge i Nordland og Trøndelag fylker. Målsettingen er å skape dialog og bidra til forebygging av mobbing gjennom økt kunnskap og kulturforståelse. 

Til enhver tid mobbes om lag 63 000 barn og unge i Norge (Folkehelseinstituttet, 2016). Forskning viser at kjønn, seksualitet og kjønnsuttrykk er noen av de mest sårbare feltene som finnes for ung identitet. Særlig problematisk kan det være i minoritetsmiljøer hvor tydelig markerte tradisjonelle kjønnsroller er en del av de kulturelle kjennetegnene. 

Hvordan er det å lure på om man er skeiv i ei lita samisk bygd? Hvilke rollemodeller har du, og hvordan blir du møtt om du går til helsesøster og lurer på om du er en chappa nieida og ikke en chappa ganda? Hva bør alle ungdommer vite? Vi mener det er viktig å ha en fagdag hvor identitetsbasert mobbing, herunder fokus på kjønn og seksualitet i samiske områder, står i fokus, og hvor det er rom for ungdommene selv, skole og helsetjenester og frivillig sektor til å møtes og snakke om det som er viktig for dem. 

Bakgrunn 
I fagdagene vil vi fokusere særlig på seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, og etnisk identitet. Det er behov for å skape en bredere forståelse for hvorfor det er et tema som henger tett sammen med psykisk helse, trivsel og utviklingen av et sunt selvbilde og sosialt samspill for alle barn og unge, ikke bare de som definerer seg som noe annet enn cis-personer (altså personer som identifiserer seg med det kjønnet de ble tildelt ved fødsel) og heterofile. Det er viktig å etablere en felles forståelse over temaene kjønn og seksualitet som er så omgripende i utvikling av mobbing. Videre er det viktig å ha evnen til å sette dette inn i en samisk kontekst, med den kulturforståelsen det krever. 

Forskning viser at kjønnsidentitet og seksuell orientering er noe barn selv blir klar over svært tidlig. Homofile gutter er gjerne klar over sin orientering allerede i femårsalderen, og barn med en annen kjønnsidentitet enn det samfunnet forventer kan ha kjennskap til egen «annerledeshet» fra tre- til seksårs alder (Barneombudene i Norden, 2006). Dette gjør arbeidet i barnehage og skole ekstra viktig. Dersom disse barna ikke har språk til å beskrive egen identitet, vil denne «annerledesheten» kunne befeste seg som en følelse av at «noe er galt med meg». De voksenpersonene som til daglig møter barn gjennom lek, samtale og samhandling må ha kunnskap om kjønns- og seksualitetsmangfold, slik at de voksne best mulig kan sørge for at alle barn får sin identitet speilet i den virkeligheten barnehage og skole representerer. Dette vet vi er viktig for trivsel, utvikling og psykisk helse. 

Tall fra Ungdata-undersøkelser fra 2017 viser at Nordland og Trøndelag fylker har veldig høy andel mobbing. I Nordland og Trøndelag oppgir hhv 9 og 10 % av ungdomsskoleelevene at de blir plaget, ertet eller frosset ut av andre flere ganger i måneden, mens gjennomsnittet for hele landet ligger på 7 %. I en rapport fra barneombudene i Norden (2008) viser det seg at samiske barn fortsatt i dagens Norge mobbes fordi de er samer, imidlertid er de fleste stolt over sin samiske kultur og identitet, til tross for at det ikke alltid er like lett for samiske barn og unge å stå fram med sin samiske bakgrunn. Enkelte barn opplever også fordommer innad i det samiske samfunnet der de ikke alltid føler seg akseptert som «gode nok samer». Det å vokse opp som en minoritet i en minoritet kan være særlig sårbart for barn og unge. Lulesamer og sørsamer er to samiske minoritetsgrupper. Dobbelt minoritetsstatus kan føre til dobbel diskriminering og mobbing. 

Kjønnsidentitet og seksuell orientering er noe som ofte fører til mobbing. Det å være homofil i samiske miljøer er svært tabubelagt, og homofile samer kan oppleve dobbelt diskriminering. Mange samer sliter med sin identitet som homofil og lever i skjul med sin legning. For enkelte homofile/lesbiske samer kan lokalsamfunnets syn på homofile oppfattes som at de må velge mellom å leve ut sin legning eller å leve som en del av det samiske samfunnet. Å måtte velge mellom to så grunnleggende identiteter kan for mange føles som et umulig valg, og det kan føre til økt mentalt stressnivå. 

I verste fall kan psykiske utfordringer føre til selvmord og selvmordsforsøk. Høy forekomst av selvmord blant unge menn er et av flere fellestrekk når det gjelder selvmordsproblematikken i arktiske strøk og da særlig blant urfolk. 
Det registreres i snitt 530 selvmord i året i Norge, og blant disse er i underkant av 400 menn. Nordland har en selvmordsrate på 13,3 og Trøndelag 11,5 per 100 000 innbyggere, mot landsgjennomsnittet på 12. Ung i Nord-studien viste at forekomsten var spesiell høy blant unge samer (15-24 år) og da særlig blant samiske unge menn (anslått til 53 per 100 000 personer/år). 

Forekomsten er særlig høy blant unge samiske menn. Det er derfor viktig å at hjelpeapparatet har kompetanse både om sårbarheten, så de kan fange opp risikofaktorer, men også ha kulturell kompetansen. Noen samer som oppsøker helsevesenet opplever det som en belastning å forklare og belære hjelperen i stedet for å bli forstått. Det kan oppleves som tungt når man har søkt hjelp for sine psykiske vansker. I tillegg har samiske gutter, på lik linje med andre menn, en høyere terskel for å oppsøke hjelp, de er styrt av normen om at menn skal være sterke og klare seg selv.

Alle mennesker har rett til å ha tilgang til likeverdige tjenester. Derfor er kompetanse om kultur og kjønnsidentitet viktig del av å kunne tilby likeverdige tjenestetilbud.

- Jeg satt på det lille rommet på mottaket og gråt og gråt. Jeg kjente ingen, og jeg følte at ingen hjalp oss. Hadde jeg kunnet, hadde jeg reist tilbake til Mogadishu med én gang, forteller Fartun Mohammed. ​

For 10 år siden kom hun som alenemor fra Somalia til Norge, og hun bor nå i Grong kommune i Trøndelag. Snart skal hun bli en av brobyggerne som skal hjelpe minoritetskvinner i samme situasjon, når Grong blir én av fire nye kommuner som etablerer Bydelsmødre i 2020.  

​- Det er så vanskelig når du ikke vet noen ting. Første kvelden ante vi ikke hvor butikken var, og barna var sultne. Jeg synes det var skummelt, forteller Fartun. Da hun først kom til Norge, bodde hun og de to barna hennes ett år på mottak i Tromsø. Hun beskriver det som “tomt”. Etter tre måneder ble hun kjent med en mann fra Somalia som hjalp dem med å finne det de trengte og bli bedre kjent med byen.
- Vi hadde samme bakgrunn. Han forsto hva vi manglet og hvordan han kunne hjelpe oss, sier hun. Etter året i Tromsø kom hun og barna til Grong, og har trivdes godt der siden. Nå håper Fartun at hun som “bygdemor” kan hjelpe andre som synes det er vanskelig å navigere i et nytt samfunn. 
 
Grong er først ut av fire nye kommuner som etablerer Bydelsmødre-tiltaket i løpet av høsten i år. Snart kommer Levanger, Kvam og Drammen kommune etter. I den lille trønder-kommunen med i underkant av 2400 innbyggere, skal det altså hete “Bygdemødre”.  Håpet er at når bygdemødrene er i gang med sitt arbeid i Grong, skal ingen der oppleve det Fartun opplevde som ny i Norge, forteller prosjektkoordinator Karin Nordstad.
- I alle fall håper vi at mange vil kjenne seg mer trygga og ivaretatt, og at det vil ta kortere tid før folk får oversikt over både Grong-samfunnet og Norgessamfunnet.

Den nye Bygdemødre-gruppa består av 10 kvinner fra Grong med somalisk, kurdisk, eritreisk, syrisk og polsk bakgrunn. De hadde første samling i grunnutdannelsen onsdag forrige uke, og Nordstad forteller at hun sitter igjen med en veldig god følelse.
- Det er en fin blanding av folk med i gruppa. Og dette er damer som vet hva som trengs. Hva de selv trengte å vite da de var nye her. De som er nye i Grong i dag, vil ha veldig godt av å treffe noen som har vært gjennom det samme og som kanskje har samme bakgrunn som dem, forteller hun. 
 
Stort behov i resten av Norge 
I samarbeid med Likestillingssenteret KUN har Bydelsmødre Norge siden 2019 jobbet med å tilpasse konseptet til distriktene. Prosjektet heter “Bydelsmødre i Bygde-Norge" og er støttet av IMDi og NAV.
- Dette prosjektet kom til verden fordi vi i KUN har jobbet mye med inkludering i små distriktskommuner, og gjort oss mange tanker og erfaringer om hva som må på plass for å få til en god inkluderingsprosess i en kommune. De tingene jeg har sett at virkelig trengs, er nettopp mange av de tingene som bydelsmødrene i Oslo har lyktes med, forteller Linn Bylund, seniorrådgiver ved likestillingssenteret KUN. - Dette handler om likepersonsarbeid, god organisering, og det å treffe folk der de er, mener hun.

- I større kommuner finnes det ofte interesseorganisasjoner for ulike deler av innvandrerbefolkningen. For eksempel polsk forening eller muslimsk forening, som kommunen kan bruke som kontaktpunkt for å nå ut med informasjon. Disse har vi ikke på bygda. Ofte er det relativt små forhold, større avstander, og organisering er vanskeligere. Derfor ser vi at Bydelsmødre dekker et behov ved at de på slutten av løpet blir stiftet som en egen forening, og at de nettopp skal jobbe med å spre informasjon. Gjennom grunnutdannelsen får de god og riktig kunnskap, og de driver med likekvinnearbeid. Vi ser at ulike innvandrergrupper kommer i kontakt med kommunen på ulik måte, derfor er det viktig at man rekrutterer kvinner som har ulik bakgrunn, snakker ulike språk og er bosatt på forskjellige steder i kommunen. Ved å ha bygdemødre tilgjengelige der folk faktisk bor får man til de uformelle samtalene som er så viktige i Bydelsmødre-konseptet, sier hun.  
 
Hvor viktige disse samtalene er, har kanskje aldri vært så tydelig som de siste månedene. Det samme kan sies om bydelsmødrenes språklige og interkulturelle kompetanse. Midt i mars etablerte Bydelsmødre Norge en hjelpetelefon for korona, der 50 frivillige bydelsmødre var å treffe på 24 ulike språk. Disse har hatt over 600 samtaler med familier om temaer knyttet til koronasituasjonen. De har informert om smitteverntiltak, dagpenger, hjemmeskole, og skole- og barnehageåpning. Hjelpetelefonen var etablert som et tilbud til Oslo-befolkninga, men måtte raskt utvides. Det kom inn samtaler fra hele Norge.