|
|
|
I denne rapporten ser vi på hvordan det går med tidligere beboere i bo- og støttetilbudet for personer utsatt for tvangsekteskap, æresrelatert vold og negativ sosial kontroll. Vi ser på overgangen til en selvstendig tilværelse, og hva som fremmer og hemmer et gunstig utfall for den enkelte. Dette er en kvalitativ studie som bygger på intervjuer med tidligere beboere, ansatte i bo- og støttetilbudet, hjelpeapparatet og frivillige organisasjoner.
Rapporten viser hvordan mange av utfordringene fra tiden i bo- og støttetilbudet vedvarer. De som beskriver situasjonen som mest håpløs er de som har minst nettverk og størst psykisk helseutfordringer ved utflytting. Mange har sammensatte hjelpebehov i skjæringspunktet mellom familiearbeid, psykisk helsehjelp og sikkerhetsarbeid. I disse komplekse sakene er det stor risiko for å falle mellom stolene i et spesialisert hjelpeapparat. Materialet viser også hvordan forståelser av kjønn påvirker hvordan hjelpetilbud blir utformet, der menn ofte får et dårligere tilbud. Familiearbeid fremstår sentralt for muligheten til en trygg og avklart tilværelse. Det er et tydelig behov for mer koordinert innsats og omforent forståelse mellom ulike aktører om betydningen og innretning av dette. Muligheten til å leve et så normalt liv som mulig er prisgitt en kompleks prosess som avhenger av mange faktorer. Noen overordnede faktorer som fremmer en god reetablering er blant annet tilgang på trygge personer og nettverk, og en opplevelse av at man også har «vunnet» noe i denne prosessen.
0 Comments
Arbeidsoppgaver
Kvalifikasjoner Vi søker deg som har mastergrad eller Phd med;
Vi tilbyr
Likestillingssenteret KUN legger vekt på mangfold på arbeidsplassen og oppfordrer kvalifiserte kandidater til å søke - uavhengig av alder, seksuell orientering, kjønn og kjønnsidentitet, funksjonsnedsettelse og nasjonal eller etnisk bakgrunn.
Flere opplysninger om stillingen kan du få av Daglig leder Karin Hovde Telefon: 911 93 041 Søknadsfrist: 20. november 2023 (ny frist) Søknad sendes til post@kun.no med kopi til karin.hovde@kun.no
Som Silje Håvard Bolstad (2019) formulerer det i en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening: Med ICD-11 blir kjønnsidentitet fjernet fra kapittelet om psykiske lidelser. Dette er et paradigmeskifte for den faglige forståelsen av kjønnsmangfold. (…) Den omfattende diagnoseendringen gjenspeiler en endring i internasjonal faglig konsensus, og har åpenbare implikasjoner for hvordan helsetjenestene organiseres, hvem som får tilgang til behandling, og hva slags kompetanse helsepersonell skal inneha. Et slikt paradigmeskifte skal og bør medføre endringer i hvordan vi organiserer helsetilbudet. Dessverre viser materialet at dette ikke skjer. Ved siden av å ikke følge ICD-11 viser rapporten at de ikke forholder seg den internasjonale fagfellevurderte behandlingsstandarden, sammenfattet i Standards of Care versjon 8 (SoC-8). At de fortsatt krever psykiatrisk utredning av transpersoner og ikke anerkjenner ikke-binære er bare to av flere eksempler.
Rapporten trekker også på den Nasjonale faglige retningslinjen for helsetilbudet for personer med kjønnsinkongruens. Disse ble utviklet i kjølvannet av ICD-11 med mål om å fastsette faglige anbefalinger om organisering av behandlingstilbudet. De anbefaler blant annet et desentralisert helsetilbud på lavest mulig omsorgsnivå. Dataene i rapporten tyder på at de nasjonale faglige retningslinjene er svakt implementert, og at dette kan henge sammen med at NBTK helt eksplisitt har uttrykt at de ikke er enige i en del av punktene i de retningslinjene. Gjennom handlingsplanen for kjønns- og seksualitetsmangfold har regjeringa forpliktet seg til å jobbe for likeverdige offentlige tjenester for transpersoner og personer med kjønnsinkongruens. Fra vår side er den mest sentrale lærdommen fra arbeidet med denne rapporten at helsetilbudet slik det er organisert i dag ikke gir transpersoner et trygt og verdig helsetilbud. Tvert imot, det jobber på akkord med internasjonal faglig konsensus, er ineffektivt og erfaringene er negative. Det er en uforsvarlig situasjon, som går på bekostning av transpersoner rettigheter, helse og sikkerhet. At rapporten har som hovedanbefaling at helsetilbudet må følge WHOs diagnosemanual og internasjonale behandlingsstandarder vitner om at dette er en situasjon som helsemyndighetene bør ta på høyeste alvor. Samlet sett fremstår det som en situasjon som bare kan løses gjennom omfattende endringer. Vi trenger et helsetilbud som ivaretar grunnleggende menneskerettigheter og sikrer likeverdige tjenester. Det bær være desentralisert, på lavest effektive omsorgsnivå, basert på informert samtykke, og følger ICD-11 og SoC-8.  God stemning i Weidemannsvegen barnehage i Trondheim. Foto: Linn Bylund
Det er fremdeles ledig plass til en barnehage og til skoler som ønsker å jobbe med likestillende pedagogikk. Les her om hva det innebærer å være pilot. Ta gjerne kontakt om dette er noe for dere, eller om dere har spørsmål!
Vi gleder oss til fortsettelsen! Likestillingssenteret KUN lyser ut inntil to masterstipender på NOK 20.000,- til studenter som ønsker å skrive masteroppgave med et likestillingsperspektiv.
Søknad sendes på e-post til post@kun.no og merkes "Masterstipend 2024". Søknaden skal inneholde CV og en kort oppgaveskisse på ca 3 sider, som avgrenser tema og problemstilling(er) innenfor et av områdene vi har angitt. Skissen bør innenfor de tre sidene drøfte både teoretisk innramming og metodiske grep. Betingelser Det vil bli utbetalt kr. 10 000,- ved inngåelse av avtale. Resterende midler utbetales når masteroppgaven er godkjent i henhold til fremlagte fremdriftsplan. De som får tildelt stipend får to uker skriveopphold ved likestillingssenteret KUN i Steigen i februar 2023. Det skal i tillegg utarbeides en artikkel til bruk på likestillingssenteret KUNs hjemmeside og eventuelt medieoppslag. Ved spørsmål, kontakt Karin Hovde, Ingjerd Hansen eller Mari Wattum Om likestillingssenteret KUN Likestillingssenteret KUN er en stiftelse som i over 30 år har jobbet for likestilling og mangfold og mot diskriminering. KUN jobber med alle diskrimineringsgrunnlagene og er en brobygger mellom forsknings- og praksisfeltet. Fra våre kontorer i Steigen og Steinkjer jobber vi både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Et utvalg masteroppgaver skrevet av tidligere stipendvinnere finner du her. Ofte stilte spørsmål
Jeg skriver masteroppgave på engelsk. Kan jeg søke om stipendet? Ja. Alle masterstudenter kan søke, også dersom man skriver på engelsk. Hvor bor jeg de to ukene skriveoppholdet varer i februar? Vi har gjesterom på KUN. Betaler KUN mat og reiseutgifter? Nei, vi betaler ikke disse utgiftene. Studentene er selv ansvarlige for å dekke reisen og mat. Jeg begynner på masteroppgave neste høst og leverer til våren etter det. Kan jeg søke om stipend nå? Vi lyser ut stipend hvert år i august med søknadsfrist i november. Du kan kun søke for den påfølgende våren.  Vi på KUN gratulerer Trøndelag fylkeskommune som sertifisert virksomhet i «Likestilt arbeidsliv». Trøndelag fylkeskommune har cirka 4500 medarbeidere, og mange arbeidsplasser som er spredt over et stort geografisk område. På hjemmesiden sin poengterer de at for å kunne jobbe strategisk med likestilling, inkludering og mangfold må hele organisasjonen dra i samme retning. Sertifiseringsordningen «Likestilt arbeidsliv» er et pilotprosjekt ledet av Agder fylkeskommune, finansiert med tilskudd fra statsbudsjettet. I 2023 blir sertifiseringen utvidet til en nasjonal ordning for private og offentlige virksomheter. Likestillingssenteret KUN sammen med Bufdir, OsloMet, Likestillingssenteret er noen av hovedsamarbeidspartnerne i sertifiseringsordningen. Her er listen over alle samarbeidspartnere og sertifiserte virksomheter. Arbeidet med likestilling, inkludering og mangfold er viktig for fylkeskommunen og Trøndelag på mange måter, og for landet for øvrig. Det forebygger utenforskap og bidrar til å tette gapet mellom behovet for og tilgangen på arbeidskraft og kompetanse. Dessuten tror jeg vi blir bedre mennesker hvis vi får et større mangfold rundt oss,sier organisasjonsdirektør og prosjekteier, Knut Erik Ballestad. Hva er Likestilt arbeidsliv? Likestilt arbeidsliv er en forskningsbasert sertifiseringsordning som gir arbeidsgivere både verktøy for internt mangfold- og likestillingsarbeid og et nettverk for læring og erfaringsdeling med andre engasjerte aktører. Les mer om hva sertifiseringsordningen er, og hvordan jobber vi i Likestilt arbeidsliv på den lenken. Hvorfor bli sertifisert? Å arbeide med likestilling, inkludering og mangfold på arbeidsplassen er både lovpålagt og lønnsomt. Likestilt arbeidsliv tilbyr verktøyene og oppfølgingen som trengs for å lykkesog i tillegg mottar virksomhetene et sertifiseringsbevis som viser at sosial bærekraft tas på alvor. Likestilling, integrering og mangfoldsarbeid er en plikt Alle arbeidsgivere skal, innenfor sin virksomhet, arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling, hindre diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, eller kombinasjoner av disse grunnlagene, og søke å hindre trakassering, seksuell trakassering og kjønnsbasert vold. Arbeidet skal blant annet omfatte områdene rekruttering, lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelse, utviklingsmuligheter, tilrettelegging og mulighet for å kombinere arbeid og familieliv. Les mer om det her.
Lurer du på noe? Kontakt Karin Hovde, leder, KUN på karin.hovde@kun.no eller Tanya Skjønhaug, seniorrådgiver, KUN på tanya.skjonhaug@kun.no Skrevet av Jacob Evje, KUNstipendiat 2023
Derfor er formålet med denne studien å undersøke forskjellene mellom transpersoner og ciskjønnede LHB-personer sine erfaringer med diskriminering, vold, og støtte i skolen, for å forstå og rette fokus mot løsninger til de særskilte problemene og behovene til transpersoner. Jeg undersøker også hvordan disse erfaringene varierer mellom Europeiske land, hvordan erfaringene er annerledes blant personer med funksjonshemninger og etnisk minoritetsbakgrunn, og forskjeller mellom transkvinner, transmenn, og ikke-binære. I denne studien brukte jeg data fra «EU LGBTI» spørreundersøkelsen, som ble utgitt i 2020, som er den største tverrnasjonale undersøkelsen om erfaringer og synspunkter til lesbiske, homofile, bifile, trans og intersex personer. Jeg analyserte da responsene fra 138,212 deltagere fra 30 Europeiske land. Jeg valgte å bruke en multilevel analyse for å undersøke variasjonene mellom ulike land basert på nivået av LHBTQ+ rettigheter i landene, som var hentet fra ILGA Europe sin «Rainbow Europe Country Ranking». Resultatene viste at transpersoner rapporterte å oppleve mer diskriminering, mer vold og følte seg litt mindre støttet på skolen enn ciskjønnede LHB-personer. Det tydes også på at disse forskjellene var gjennomgående i hele Europa, noe som betyr at disse ulikhetene vedvarer selv i land med høye nivåer av skeive rettigheter. Deltakere med etnisk minoritetsbakgrunn og funksjonshemninger opplevde generelt mer negative erfaring og hadde, sammenlignet med andre deltakere, større forskjeller mellom transpersoner og LHB- personer sine erfaringer med diskriminering og vold. Transkvinner og ikke-binære personer opplevde mer vold og mindre støtte i skolen enn transmenn. Likevel reporterte transmenn å oppleve like mye diskriminering som transkvinner og mer enn ikke-binære. Jeg håper at funnen fra denne studien bidrar til en økt satsing på å beskytte og støtte trans personer og skeive med interseksjonell minoritetsbakgrunn, da de tydelig ikke står likestilt med andre skeive selv i land som har et høyere fokus på LHBTQ+ rettigheter.
«Forsoning skjer i relasjon til noen andre, og der oppfatter jeg at det enda er en stor jobb å gjøre».
Det er historier om barn som staten skilte fra foreldrene utelukkende på bakgrunn av deres etnisitet. Det er vår nære historie. Kommisjonen har nå lagt frem sin rapport, og det er som ventet sterk lesing. Det er historier om alvorlige overgrep, og en norsk stat som i mange år gjorde sitt ytterste for å slette alle spor av samisk, kvensk, norsk-finsk og skogfinsk kultur. Det er historier om mennesker som mistet mulighet til å lære sitt språk, om språk som er blitt borte, og om landområder som ble fratatt med makt. Det er historier om barn som staten skilte fra foreldrene utelukkende på bakgrunn av deres etnisitet. Det er vår nære historie. Så nær at det fremdeles er mange nålevende norske borgere som har dette som en sentral del av sin oppveksthistorie enten fordi de opplevde det selv, eller fordi dette rammet deres foreldre. Det er beretningen om dagens konsekvenser av en historie der målet var å presse minoriteters historie inn i et norsk narrativ, der hets og rasisme var ønsket politikk, der assimilering var et honnørord.
Les kronikken i sin helhet i Avisa Nordland skrevet av Ingjerd Hansen, nestleder, likestillingssenteret KUN Jobber du i en barnehage eller skole som har jobbet mye med likestilling og mangfold? Eller er dette noe dere har lyst til å jobbe mer med? Da ønsker vi å høre fra deg!
|
|
RSS Feed