Flere norske kommuner tar i bruk Bydelsmødre-metoder i dugnaden mot korona. 

Nøkkelpersoner med unik språklig og kulturell kompetanse skal hjelpe til med å spre viktig informasjon til sårbare grupper i flere norske kommuner. Bydelsmødres metoder blir nå brukt for å nå ut til flest mulig innbyggere.

Siden oppstarten i 2016 har bydelsmødrene i Oslo hatt stor suksess med å komme i kontakt med familier som det offentlige ofte har vanskelig for å nå, og koronapandemien har for alvor vist hvor stort behov det er for deres kompetanse. Siden Norge stengte i mars har bydelsmødrene har hatt over 1500 samtaler med folk om tema som smittevern, permittering og dagpenger, stenging og gjenåpning av skoler og barnehager, fysisk og psykisk helse – på folks egne morsmål. Innsatsen har bidratt til å begrense smittespredningen i Oslo, og det har gitt folk en viktig støtte i en vanskelig tid. 

- Uten dere hadde ikke den viktige informasjonen om smittevern, skolestenginger og støtteordninger nådd så mange så fort. Men det gjorde den, fordi folk stoler på dere. Det gjorde den, fordi dere snakker over 40 språk til sammen. Det gjorde den, fordi dere bemannet en hjelpetelefon som folk kunne ringe til fra hele landet. For meg er dette frivillighet på sitt beste, sa statsminister Erna Solberg i sin takk til de frivillige bydelsmødrene før sommeren.
Den nasjonale dugnaden er på ingen måte over. De siste ukene har vi fått en kraftig smitteoppblomstring, og hver uke kommer myndighetene med nye råd og regler. Når reglene også varierer fra kommune til kommune, kan det være vanskelig å holde seg oppdatert, og særlig om man ikke behersker norsk. Nå har fem kommuner i Trøndelag og på Vestlandet tatt i bruk Bydelsmødres metode for å sørge for at alle innbyggere får med seg viktig informasjon, og vet hvor de kan gå for å få hjelp når de trenger det. Kommunene Bømlo, Kvam, Steinkjer, Grong og Levanger er med i det IMDi-støttede prosjektet «Koronainformasjon via regionale nøkkelpersoner», og har samlet hver sin gjeng engasjerte frivillige som snakker mange språk, er gode samtalepartnere, og etter hvert skal få god oversikt over kommunens tjenester og tilbud. Prosjektet er et samarbeid mellom Bydelsmødre Norge og likestillingssenteret KUN. 

Bydelsmødrenes metoder 
Samtale: Bydelsmødrene møter folk der de er – på butikken, i moskeen, når de henter i barnehagen. Når en bydelsmor har en samtale med en kvinne, skal hun først finne ut om kvinnens utfordringer eller ønsker, for deretter å finne en løsning sammen med kvinnen selv. Tiltaket kan anses som hjelp til selvhjelp.  
Brobygging: Bydelsmødre er brobyggere mellom lokalsamfunnet og det offentlige. For deler av minoritetsbefolkninga kan det være vanskelig å finne informasjon om bydelens/kommunens tjenester, for eksempel på grunn av språkvansker og lite kunnskap om det offentlige Norge. Gjennom grunnutdannelsen har bydelsmødrene tilegnet seg kunnskap om de ulike tjenesteområdene i bydelen/kommunen, og kan dermed henvise folk til de riktige instansene. 
Nettverk: Bydelsmødre bruker sine store nettverk til å spre informasjon, og skaper samtidig egne nettverk for kvinner. De er synlige rollemodeller, og bidraget er en inspirasjon og motivasjon for andre foreldre i lokalområdet. Bydelmødrene skal være kjente fjes, som representerer kunnskap, tillit og trygghet. 

Viktig informasjonsarbeid
Siden Bydelsmødre Norge har innhentet informasjon fra alle samtalene de frivillige har hatt med folk siden mars, sitter vi med et kunnskapsgrunnlag om hva innvandrerbefolkningen sliter med og hvilken informasjon de trenger. I dette prosjektet vil vi, i samarbeid med KUN, bruke den kompetansen, erfaringen og nettverkene vi sitter med til å bidra til god formidling av myndighetenes informasjon om koronaviruset – inkludert informasjon om de helsemessige, sosiale og økonomiske konsekvensene. Målet er å ruste nøkkelpersoner med ulik kulturell bakgrunn og språkkompetanse til å drive informasjonsarbeid i sine nettverk, slik bydelsmødrene gjør i Oslo.
Nøkkelpersonene går gjennom en opplæring med fokus på temaer som smittevern, arbeidsliv, NAV, barn og unge, og psykisk helse. De lærer om hvordan man kan formidle informasjon til andre, hvordan ivareta fysisk og psykisk helse, de sosiale og økonomiske konsekvensene pandemien har, og hvordan man best mulig snakker med barn om korona. Gjennom opplæringen vil nøkkelpersonene få kunnskap om smittevern, hvordan finne oppdatert informasjon på ulike språk, hvordan snakke med andre om temaer relatert til korona på en god måte, og hvor man kan få hjelp og støtte om spørsmål relatert til koronasituasjonen. Deretter går de ut i sine nærmiljøer som trygge brobyggere, som særlig kan nå ut til kvinner og familier som ikke snakker godt norsk, og som kanskje mangler tillit til norske myndigheter. Nøkkelpersonene bruker sine nettverk, og kommunenes tjenester kan henvise personer videre til nøkkelpersonene.
I alle de fem kommunene er nøkkelpersonene godt i gang med opplæringen. De frivillige brobyggerne har bakgrunn fra til sammen 23 ulike land, og snakker 20 ulike språk i tillegg til norsk:
Amharisk, arabisk, bangla, dari, engelsk, farsi, fransk, hindi, kurdisk, litauisk, polsk, rumensk, russisk, somali, spansk, swahili, tagalog, thai, tigrinja og tyrkisk
Undervisningsmateriell er utviklet av Bydelsmødre Norge og KUN, og i kommunene Grong, Kvam og Levanger, blir undervisningen en del av grunnutdannelsen til de kommende bydelsmødrene. For hvert tema i opplæringen får de frivillige en brosjyre der de finner nyttig informasjon på mange språk, hentet fra regjeringen.no, IMDi, Helsenorge.no, FHI, Bufdir, Udir, Redd Barna, Ung.no, og kommunen man bor i. Brosjyren er kort og lettlest, og inneholder QR-koder man kan scanne med telefonen for å komme til riktig informasjon. Brosjyrene kan brukes av alle, og i Levanger kommune er de også blitt delt med Flyktningetjenesten, og med alle lærere på voksenopplæringen, der de brukes i undervisning.

I dag, 19. november er den internasjonale mannsdagen. Likestillingssenteret KUN har benyttet anledningen til å slippe første episode i vår nye miniserie som handler om mannsperspektivet innenfor likestilling. 

Dette er tittelen på vår nye podcastserie, og i episodene som kommer vil vi se nærmere på menns utfordringer sett fra et likestillingsperspektiv. 

Har vi glemt gutter og menn i likestillingspolitikken og likestillingsarbeidet i Norge? Tar vi på oss kjønnsbriller som gjør at vi overser de utfordringene som gutter og menn sliter med?  Og hva er det egentlig som er menns likestillingsutfordringer?

Å markere mannsdagen handler ikke om å krangle om hvilke av kjønnene som har det verst, men om å anerkjenne at også menn har utfordringer.

Blant disse utfordringene finner vi at menn er overrepresentert på selvmordsstatistikken, at vold og seksuelle overgrep mot menn er tabubelagt og lite snakka om, at menn er dårligere enn kvinner til å ta vare på helsa si, det er blant annet manglende fokus på prostatakreft. Rasisme og islamofobi rammer menn annerledes enn kvinner: menn med minoritetsbakgrunn mistenkeliggjøres og diskrimineres. Menn topper også voldsutøver- og kriminalitetsstatistikken, og reintegrering i samfunnet er vanskelig. Trange maskulinitets- og kjønnsroller er begrensende for oss alle, også menn.

Episode en i vår miniserie om mannsperspektivet slippes på nettopp mannsdagen. Det er fordi vi mener det er viktig å bruke denne dagen til å snakke om ulike likestillingsutfordringer for menn. Ikke bare på mannsdagen, man kanskje særlig da.

Episode 2 slippes torsdag 26. november. Da skal Fredrik Langeland, seniorrådgiver ved likestillingssenteret KUN, snakke om menn og utenforskap. 

- Det går helt fint an å ha to mødre, for det har jo Brillebjørn. Det går an å være sterkest som jente, for det er Pippi Langstrømpe. ​

Merk: Noe av innholdet i den opprinnelige videoen var kun tilgjengelig ut 2020. En redigert versjon er derfor lagt ut, i hht avtale om opphavsrett. 

Likestillingssenteret KUN is working together with Bulgaria on an international project against violence. One of the topics discussed is child marriages.

- There was a case in Drenovets where a woman sold her 8-year-old daughter. When the boy's parents came to pick her up, she started crying for the swing because she was swinging in the yard. They unhooked the swing and took it with the girl and took her to Sofia, said 43-year-old Roza from the village of Asparuhovo.

Roza is the mother of four children and grandmother of a 5-year-old granddaughter. In her village, like many other places in Bulgary, child marriages are a tradition. If the girl is not married at the age of 12-13, she is already old and "no one is going to marry her". The honor of the family depends on so called virgin blood. 

According to tradition, the father-in-law and the mother-in-law choose the bride and usually have no pretensions about what she should be. They take the girl very young because they want to raise them by their own character, to raise and teach them as their own children. Today, the price of a daughter-in-law varies between BGN 15,000 and 20,000, and under certain conditions the money has to be returned.

Who makes the decisions?

If the daughter-in-law has stayed for 2-3 years, but she does not like her new home, she has problems with her mother-in-law or her husband, "she hits her road and leaves", a Roma meshere is made (council / court within the community). The meshere occupies neither side. Five men take part in the meshere and they decide who should pay whom and how much and whether the family should stay together or not.

Most often, under such conditions, half of the money is returned by the girl's family, as she has been working in another family´s house.

If the fault lies with the daughter-in-law, that is, she has found a "boyfriend" and her husband finds out, his family is likely to beat her up badly before returning her.

Istanbulkonferansen ble holdt på Thon Hotell Opera i Oslo 26.10.2020. Konferansen ble direktestreamet, og her er opptakene fra konferansen. 

Fra programmet til konferansen Voldsforebyggende arbeid i krisetider.

Offisiell åpning ved statssekretær Hilde Barstad
Vilkårene for voldsforebyggende arbeid i Europa – en konvensjon i krise? Via Teams: Kriminologiprofessor Monika Płatek, Universitetet i Warszawa
Sivilsamfunnets skyggerapport om voldsarbeidet i Norge – funn og anbefalinger. Tiril Vold Hansen, Krisesentersekretariatet, Ida Hansen, Norske Kvinners Sanitetsforening og Veronika Wiese i Juridisk rådgivning for kvinner.
Hva vet vi om vold i nære relasjoner under og etter lockdown i Norge? Linda Rustad, direktør ved Kilden kjønnsforskning.no
Rapport fra fronten; historier fra en ny krisesenterhverdag. Wanja Sæther, leder for Krisesenteret i Salten
Om danske nødkrisesenter under pandemien. Via Teams: Lisbeth Jessen, direktør ved krisesenteret Danner
Den nye normalen. Hvilke ekstraordinære tiltak bør bli rutine? Mari Trommald, direktør i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
Rapport fra Sverige. Via Teams: Karin Sandell, informasjonssjef ved Nationellt centrum för kvinnofrid, Uppsala universitet
En konvensjon for alle tider – om vold i krisetid og fredstid. Via Teams: Margunn Bjørnholt, Forsker I ved NKVTS
Skyggerapportører oppsummerer konferansen. Hva tar vi med oss fra dagen? Tiril Vold Hansen, Krisesentersekretariatet og Ida Hansen, Norske Kvinners Sanitetsforening ​Konferansier: Mari Helenedatter Aarbakke, likestillingssenteret KUN

Dette er noen av spørsmålene FFO Trøndelag i samarbeid med likestillingssenteret KUN ønsker å finne svar på i prosjektet ‘Jeg vil endre’.

I ‘Jeg vil endre’ skal deltakere med funksjonsnedsettelser diskutere funksjonshemmedes rettigheter og egne erfaringer, og uttrykke disse gjennom bilder. Deltakerne vil få fotokurs med kunstner og fotograf Brynhild Bye-Tiller, som også har lang erfaring med deltakende fotografi og bruk av ulike metoder for medvirkning. 

Deltakerne vil få i oppgave å fotografere ulike bildetemaer i hverdagen. Bildene i prosjektet vil resultere i en digital fotoutstilling og fotobok som lanseres desember 2021.

-Med prosjektet ønsker vi å skape digitale møteplasser og sosiale nettverk. Det finnes mange barrierer i samfunnet som gjør det vanskelig for mennesker med nedsatt funksjonsevne å delta aktivt, og med begrensninger på fysiske møteplasser nå under korona-epidemien opplever mange økt isolasjon og ensomhet, sier Kari Frøseth Johansen, som er prosjektansvarlig i FFO.

- Jeg vil endre vil være en møteplass, hvor man kan bli kjent med andre og lære om foto som metode for å si sin mening. Vi kommer til å bruke konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) som utgangspunkt for diskusjoner og fotooppgaver, avslutter Frøseth Johansen.

Prosjektgruppa består av FFO Trøndelag og likestillingssenteret KUN, og prosjektet er finansiert av stiftelsen DAM. 

Kronikk: - Barn og unges oppvekst er i flyttet til digitale medier, der voksne ikke er til stede. Hva gjør vi med det? 
​​

Kronikken ble blant annet publisert i Vårt Land 01.10.2020 og er skrevet av Mari Wattum, daglig leder, Likestillingssenteret KUN, Åsta Einstabland, daglig leder, Senter for likestilling ved Universitetet i Agder, Are Saastad, daglig leder, Reform – ressurssenter for menn, Goro Ree-Lindstad, direktør, Likestillingssenteret
 
Barn og unge i Norge bruker mye tid på digitale medier, hver eneste dag. EU Kids online-undersøkelsen fra 2018 viste at barn og unge i gjennomsnitt bruker rundt fire timer på ulike skjermaktiviteter. Ofte formidler disse mediene svært trange normer for hvordan unge skal være, og hvordan de skal te seg. For mange kan resultatet bli vanskeligere liv, blant annet i form av ensomhet, isolasjon, mobbing og kroppsbildeforstyrrelser. For noen kan belastningene gå på livet løs.
 
I 2019 lanserte regjeringen NOUen «Jenterom, gutterom og mulighetsrom». UngIdag-utvalget, ledet av Loveleen Brenna, utredet de ulike arenaene barn og unge lever sine liv, og satte det i et kjønnsperspektiv. Utredningen avdekket at hva slags kjønn barna har, har stor betydning for hva de fyller tiden sin med, hva de lærer - og hvordan de blir møtt av andre.
 
Kjønnsstereotypier rammer både gutter og jenter. Jenter forteller at de føler press på å være flinke på skolen, være tynne, veltrente og sminket. Jenter opplever også strenge krav til å være flinke og pene, og de rapporterer en høy grad av psykiske utfordringer.
 
Gutter forteller at de føler press på å ikke være «skolenerder». I stedet skal de være flinke i kroppsøving, være tøffe, sterke og ha en muskuløs kropp. De skal ikke vise for mye følelser, for ellers kalles de «homo». Barn og ungdom som ikke føler seg hjemme i kjønnet de fikk tildelt ved fødselen, er ekstra sårbare i møte med kjønnsnormene.
 
Sosiale medier, pornografi, dataspill og reklame spiller i stor grad på tradisjonelle kjønnsnormer. I Barn og medier-undersøkelsen fra 2020 oppgir halvparten av tenåringene at de ser porno på nett. Blant ungdommene som oppgir at de ser på porno, forteller 60 % at de begynte å se porno før de fylte 13 år. Men når tenåringsforeldre blir spurt, oppgir bare 12 % at deres barn har sett porno på internett. Vi vet altså alt for lite om dette.
 
Vi må innse at mange barn og unge lærer om sex og seksualitet gjennom porno. I møte med seksualisert innhold på nett er barn og ungdom stort sett overlatt til seg selv. Å se porno og å dele nakenbilder er vanlig. For mange kan dette oppleves som spennende og positivt. Samtidig kan det gjøre barn og ungdom sårbare, og utsatte.
 
Voksnes redsel som kommer til uttrykk gjennom advarsler, forbud og pekefinger fører fort til forvirring og skam. De som vokser opp i dag trenger foresatte og lærere som har innsikt i hva som skjer på skjerm-mediene, og som kan prate med barn og unge på en måte som ikke skremmer, men som gjør dem i stand til å håndtere det de møter. 
 
Det samlede trykket av kjønnsstereotypier i de digitale mediene, som UngIDag-utvalget satte fingeren på, får konsekvenser både for utvikling av identitet, selvfølelse, ferdigheter og valg. Utvalgets hovedkonklusjon var et kompetanseløft slik at lærere kan kvalifiseres om hvordan barn og ungdom kan gis god opplæring om kropp, kjønn og seksualitet.
 
Som kompetansemiljøer på likestillingsfeltet støtter vi behovet for tidlig innsats for å skape et mer likestilt samfunn, og et kompetanseløft for ansatte i opplæringssektoren. Det er særlig viktig at seksuelle mediepraksiser som sex og porno i større grad tematiseres i skolen, og at barn allerede i barnehagen lærer om kropp og grenser.
 
Etter at UngIDag-utvalget la fram sin viktige og gode rapport, er har det dessverre blitt stille om den. Dersom rapporten legges i skuffen, svikter vi de unge.
 
Vi forventer derfor at en satsing på et kompetanseløft i barnehage og skole følges opp i statsbudsjettet for 2021.

I oversikten under finner du video og/ eller presentasjon fra de foredragsholderne som har gitt sin tillatelse til å bli gjort opptak av og/ eller få lagt ut sitt materiale.

- Lars Magne Andreassen, direktør ved Arran Lulesamisk senter-Mellom hatefulle ytringer og taushetens gull. Noen samiske hverdagserfaringer med rasisme.
Amina Winningah, minoritetsrådgiver i IMDi utplassert ved Bodø videregående skole- Det var jo bare spøk, hvordan hverdagsrasisme fører til utenforskap.
Tomas Lopez, leder ved Batteriet i Bodø- La oss snakke om strukturell diskriminering i Bodø

​Presentasjon kommer: Cora Alexa Døving – HL Senteret- Hverdagsrasisme - rasismens art og omfang i dagens Norge