Kronikk: - Barn og unges oppvekst er i flyttet til digitale medier, der voksne ikke er til stede. Hva gjør vi med det? 
​​

Kronikken ble blant annet publisert i Vårt Land 01.10. og er skrevet av Mari Wattum, daglig leder, Likestillingssenteret KUN, Åsta Einstabland, daglig leder, Senter for likestilling ved Universitetet i Agder, Are Saastad, daglig leder, Reform – ressurssenter for menn, Goro Ree-Lindstad, direktør, Likestillingssenteret
 
Barn og unge i Norge bruker mye tid på digitale medier, hver eneste dag. EU Kids online-undersøkelsen fra 2018 viste at barn og unge i gjennomsnitt bruker rundt fire timer på ulike skjermaktiviteter. Ofte formidler disse mediene svært trange normer for hvordan unge skal være, og hvordan de skal te seg. For mange kan resultatet bli vanskeligere liv, blant annet i form av ensomhet, isolasjon, mobbing og kroppsbildeforstyrrelser. For noen kan belastningene gå på livet løs.
 
I 2019 lanserte regjeringen NOUen «Jenterom, gutterom og mulighetsrom». UngIdag-utvalget, ledet av Loveleen Brenna, utredet de ulike arenaene barn og unge lever sine liv, og satte det i et kjønnsperspektiv. Utredningen avdekket at hva slags kjønn barna har, har stor betydning for hva de fyller tiden sin med, hva de lærer - og hvordan de blir møtt av andre.
 
Kjønnsstereotypier rammer både gutter og jenter. Jenter forteller at de føler press på å være flinke på skolen, være tynne, veltrente og sminket. Jenter opplever også strenge krav til å være flinke og pene, og de rapporterer en høy grad av psykiske utfordringer.
 
Gutter forteller at de føler press på å ikke være «skolenerder». I stedet skal de være flinke i kroppsøving, være tøffe, sterke og ha en muskuløs kropp. De skal ikke vise for mye følelser, for ellers kalles de «homo». Barn og ungdom som ikke føler seg hjemme i kjønnet de fikk tildelt ved fødselen, er ekstra sårbare i møte med kjønnsnormene.
 
Sosiale medier, pornografi, dataspill og reklame spiller i stor grad på tradisjonelle kjønnsnormer. I Barn og medier-undersøkelsen fra 2020 oppgir halvparten av tenåringene at de ser porno på nett. Blant ungdommene som oppgir at de ser på porno, forteller 60 % at de begynte å se porno før de fylte 13 år. Men når tenåringsforeldre blir spurt, oppgir bare 12 % at deres barn har sett porno på internett. Vi vet altså alt for lite om dette.
 
Vi må innse at mange barn og unge lærer om sex og seksualitet gjennom porno. I møte med seksualisert innhold på nett er barn og ungdom stort sett overlatt til seg selv. Å se porno og å dele nakenbilder er vanlig. For mange kan dette oppleves som spennende og positivt. Samtidig kan det gjøre barn og ungdom sårbare, og utsatte.
 
Voksnes redsel som kommer til uttrykk gjennom advarsler, forbud og pekefinger fører fort til forvirring og skam. De som vokser opp i dag trenger foresatte og lærere som har innsikt i hva som skjer på skjerm-mediene, og som kan prate med barn og unge på en måte som ikke skremmer, men som gjør dem i stand til å håndtere det de møter. 
 
Det samlede trykket av kjønnsstereotypier i de digitale mediene, som UngIDag-utvalget satte fingeren på, får konsekvenser både for utvikling av identitet, selvfølelse, ferdigheter og valg. Utvalgets hovedkonklusjon var et kompetanseløft slik at lærere kan kvalifiseres om hvordan barn og ungdom kan gis god opplæring om kropp, kjønn og seksualitet.
 
Som kompetansemiljøer på likestillingsfeltet støtter vi behovet for tidlig innsats for å skape et mer likestilt samfunn, og et kompetanseløft for ansatte i opplæringssektoren. Det er særlig viktig at seksuelle mediepraksiser som sex og porno i større grad tematiseres i skolen, og at barn allerede i barnehagen lærer om kropp og grenser.
 
Etter at UngIDag-utvalget la fram sin viktige og gode rapport, er har det dessverre blitt stille om den. Dersom rapporten legges i skuffen, svikter vi de unge.
 
Vi forventer derfor at en satsing på et kompetanseløft i barnehage og skole følges opp i statsbudsjettet for 2021.

I oversikten under finner du video og/ eller presentasjon fra de foredragsholderne som har gitt sin tillatelse til å bli gjort opptak av og/ eller få lagt ut sitt materiale.

- Lars Magne Andreassen, direktør ved Arran Lulesamisk senter-Mellom hatefulle ytringer og taushetens gull. Noen samiske hverdagserfaringer med rasisme.
Amina Winningah, minoritetsrådgiver i IMDi utplassert ved Bodø videregående skole- Det var jo bare spøk, hvordan hverdagsrasisme fører til utenforskap.
Tomas Lopez, leder ved Batteriet i Bodø- La oss snakke om strukturell diskriminering i Bodø

​Presentasjon kommer: Cora Alexa Døving – HL Senteret- Hverdagsrasisme - rasismens art og omfang i dagens Norge

Det går helt fint an å ha to mødre, for det har jo Brillebjørn. Det går an å være sterkest som jente, for det er Pippi Langstrømpe. Bøker har stor makt til å definere hva som er mulig, vanlig og ønskelig, og vi bør være bevisste på å vise barn mange forskjellige historier og rollemodeller.
Likestillingssenteret KUN, Stormen bibliotek og Steinkjer bibliotek inviterer til Bokbadebalje – om barnelitteratur som bryter med kjønnsstereotypier, normaliserer mangfold og utvider mulighetsrommet for barn. Målgruppen er biblioteker, forlag og bokhandlere, barnehager, foreldre og alle andre som leser sammen med barn.

Seminaret er gratis, du kan bare delta digitalt. Påmelding finner du her.

Program
Hvem kan vi være, og hvem bør vi være? Om normer for kjønn og likestilling i barnelitteratur.
Foredraget ser på hvilke normer som finnes, hvordan litteratur kan bekrefte eller utfordre normene, og hvordan vi kan bruke bøker av begge slag til å utvide barns univers.
Mari Helenedatter Aarbakke, seniorrådgiver ved likestillingssenteret KUN.

Et forlag som vil forandre – OLIKA tenker mangfold og normkreativitet i alt de gjør!
Kristina Henkel, likestillingsrådgiver og prosjektleder i OLIKA Forlag.

Bokbadebalje – hvordan lage barnebøker som både bryter og begeistrer?
Hvilke forfattere som skal bade sammen med oss blir en overraskelse!

Praktisk idémyldring: hvordan kan vi fremme et mangfold gjennom litteraturen?
Hva kjøper vi inn, hvordan stiller vi ut, hva bruker vi i konkurranser og høytlesning? Tipser vi om litteratur på bakgrunn av leserens kjønn alene? Til sammen sitter vi på mange løsninger til hvordan et større mangfold av bøker kan glede nye lesere.
Idemyldringen ledes av Mari Helenedatter Aarbakke ved likestillingssenteret KUN

Likestilling- og diskrimineringsutvalget ved universitetet har også utarbeidet en veileder for ledere i det forebyggende arbeidet.

Hva er et HMX-kurs?
HMX-kurset hjelper arbeidsplasser med å skape et trygt arbeidsmiljø og med å forebygge seksuell trakassering.
Kurset er utviklet av de fire likestillingssentrene i Norge og tilbys i hele landet.
HMX-kurset lærer din arbeidsplass å
• Gjennomgå lovverk, roller og normer
• Identifisere risikosituasjoner og risikogrupper
• Enes om klare grenser og varslingslinjer
• Skape et tryggere arbeidsmiljø
​
Les mer om HMX på våre nettsider:

- Til uken går Pride av stabelen. Det er en god anledning til å feire kjønns- og seksualitetsmangfold og lære om vår felles historie. Det er heldigvis lenge siden det var forbudt å være skeiv i Norge, men rommet for hvem vi kan være, elske og hvordan vi kan leve er fortsatt smalt, skriver Linn Bylund (seniorrådgiver), Marianne Gulli (rådgiver) og Fredrik Langeland (seniorrådgiver) ved Likestillingssenteret KUN i en kronikk publisert i Harstad Tidende 03.09. 

I teksten under argumenterer Bylund, Gulli og Langeland for hvorfor det er behov for kompetanseheving og kommunale handlingsplaner på feltet.

Hvorfor trengs det kommunale handlingsplaner på feltet?

All forskning viser at det har skjedd en bedring i livssituasjonen for homofile og lesbiske de siste tiårene. Det er viktig. Samtidig vet vi at diskriminering og levekårsproblemer fortsatt er et problem.

- Vi vet at negative holdninger til personer som bryter med normer for kjønn og seksualitet fortsatt eksisterer.

- Transpersoner møter utestengning, trakassering og diskriminering; ï arbeid og utdanning, utelivet og fritidsaktiviteter, i møte med helsevesen og offentlige tjenester.

- Selv om de fleste skeive opplever å ha god helse vet vi at depresjon og angst, selvmordstanker og selvmordsforsøk er betydelig høyere blant lesbiske, homofile og bifile enn blant heterofile. For transpersoner er tallene enda høyere.

- Vi vet at bifile og homofile elever blir mobbet i langt større grad enn heterofile, og at homo fortsatt er et av de mest brukte skjellsordene blant ungdomsskoleelever.

- Idretten er et område der kjønn spiller en viktig rolle. Hvor mange mannlige toppidretts lagutøvere har egentlig stått frem som homofile de siste årene?

- Vi vet at mange eldre velger å gå inn i skapet igjen, både grunnet reell diskriminering og kunnskapsmangel, så vel som frykten for slike reaksjoner i møte med eldreomsorg.

I tillegg kommer utfordringene med sammensatt diskriminering som f.eks. skeive personer med innvandrerbakgrunn, og skeive som er samiske opplever.

- Forskning viser at skeive med minoritetsbakgrunn er en særlig sårbar gruppe, de risikerer både å bli utsatt for rasisme og homofobi.

- Flere unge med funksjonsnedsettelser møter barrierer for å leve ut sin seksualitet åpent og trygt. For mennesker med nedsatte funksjonsevner er seksualitet generelt og det å gi rom for seksuelt mangfold forskjellig kjønnsidentitet spesielt et «ukjent» område.

Dette er bare noen eksempler på hvorfor det å utvide rommet er viktig for alle, ikke bare for de av oss som er skeive. Dette er også eksempler på livsfaser og situasjoner der vi mennesker er i kontakt med kommunale tjenester. Da er det viktig å spørre oss: Hvordan er kompetansen til ansatte i barnehage og skole i kommunen? Hva med på helsestasjonen eller sykehjemmet? Hvordan er kunnskapen om god tilrettelegging for personer med funksjonsnedsettelse?

Hvorfor trengs det mer kompetanseheving?

Likestillingssenteret KUN har i flere år forsket på og utviklet tiltak for mer og bedre likestilling. Rapporten Den eneste skeive i bygda (2018) fokuserer særlig på unge skeives bruk av kommunale helsetjenester, med vekt på helsesykepleiers rolle.

Vi finner at både skeive og helsesykepleiere ønsker mer skeiv kompetanse i helsetjenestene. Flere helsesykepleiere snakket dessuten om denne kunnskapen som en «ferskvare», som stadig må oppdateres for å være relevant i arbeidet med ungdommer.

Unge skeive forteller at de i liten grad har snakket med helsesykepleier om kjønn og seksualitet, eller det å være skeiv. De sier at de gjerne skulle brukt denne tjenesten mer. Med mer kompetanse når det gjelder kjønns- og seksualitetsmangfold, ville man kanskje i større grad enn i dag kommet i dialog, og tilbudt en åpen dør og et rom som føles trygt.

Alle trenger et sted der man kan være den man er. Så disse erfaringene har overføringsverdi til flere deler av en persons livsløp. For å lykkes er det viktig å begynne tidlig, iverksette tiltak som møter personene gjennom hele livet. Ikke minst kompetanse, kompetanse, kompetanse til å møte disse situasjonene på best mulig måte

Slik skaper vi gode møter med skeive gjennom hele livet
Slik vi ser det, er det tre forutsetninger som ligger til grunn for gode møter mellom skeive og alle som jobber mennesker. De tre forutsetningene henger sammen, og gode møter avhenger av at alle tre faktorer i større eller mindre grad er til stede.

Den ene er profesjonskunnskap: lytte, støtte, bekrefte. Dette er kunnskapen profesjonsutøvere som jobber med mennesker har med seg allerede – og man kommer langt med denne.

Den andre er kunnskap om å bryte med normer for kjønn og seksualitet. Man må faktisk ha et minimum av kunnskap for å ha gode møter med unge skeive.

Den siste forutsetningen handler om det å skape trygge rom. Man kommer langt med kunnskap, men også visuelle markører, som prideflagg og inkluderende informasjonsmateriell og lignende, kan ha stor symboleffekt og sende ut beskjed om at her er det trygt å snakke om kjønn og seksualitet.

Derfor er det så viktig at man har arrangementer som Harstad Pride, som markerer at byen er et trygt sted for alle, uavhengig av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. Men hva skal vi gjøre de øvrige 362 dagene i året?

Sett skeiv politikk på agendaen
Politikk påvirker de av oss som er skeive sine liv der vi er og bor. Derfor er det fantastisk at dette er året der Harstad skal vedta sin handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold. Dette vil bidra til å styrke kunnskapen om kjønnsmangfold og rettighetene i forbindelse med seksualitet, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og kjønnskategorisering. I tillegg er det en god anledning til å knytte til seg relevant fagmiljø, frivillige organisasjoner og etablere et godt samarbeid med den skeive befolkningen i kommunen. Det er et arbeid som forplikter, både politisk og økonomisk. Men til gjengjeld er det et viktig steg på veien mot at Harstad blir et enda tryggere og bedre sted for alle som bor her. God Pride!

Kronikken ble publisert i Trønder-Avisa 02.09.20, og i Avisa Nordland 03.09.20.  

- Heldigvis finnes det også noen gode måter å håndtere varsler på. Som kunnskapssenter på likestillingsfeltet med mange års erfaring i å kurse virksomheter om forebygging og håndtering av seksuell trakassering føler vi behov for å klargjøre nettopp dette.

Først og fremst: trakassering er forbudt ved lov. Likestillingsloven og arbeidsmiljøloven gjelder for alle virksomheter, inkludert organisasjoner og partier.

Likestillingsloven (§ 13) definerer seksuell trakassering som enhver form for uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende eller plagsom. Ordet virkning er viktig: så lenge en eller flere parter føler seg trakassert er det hverken nødvendig eller viktig å dokumentere hva intensjonen bak trakasseringen er eller har vært.

Som likestillingsombud Bjurstrøm uttaler til NRK er politiske organisasjoner et sted med økt risiko for seksuell trakassering fordi man ofte møtes på tvers av alder og generasjoner med tydelige maktrelasjoner, og fordi det ofte er alkohol med i bildet. Da er det viktig å minne om at arbeidsgivers/lederes ansvar for å trygge arbeidsmiljøet også gjelder på sosiale og feststemte arenaer, og alkohol er ingen formildende omstendighet. Med andre ord, det handler ikke om tillit eller hvorvidt noen er dyktig eller ikke. Trakassering er trakassering og ujevne maktrelasjoner er en skjerpende faktor, ikke en unnlatelse.

Ifølge Arbeidsmiljøloven har arbeidsgiver plikt til å utarbeide rutiner for intern varsling (§ 2 A-6); plikt til å sørge for at varselet innen rimelig tid blir tilstrekkelig undersøkt, sikre et forsvarlig arbeidsmiljø for den som varsler; og plikt til å forebygge gjengjeldelse (§ 2 A-3). I tillegg er gjengjeldelse forbudt ved lov (§ 2 A-4). Kort sagt, det skal ikke få negative konsekvenser å varsle om trakassering.

Når man blir kjent med at trakassering foregår har man plikt til å undersøke varselet og gjennomføre konkrete tiltak for å sikre et forsvarlig og trygt arbeidsmiljø og hindre gjentakelse. Tydelig lederansvar avgjørende, og å ikke reagere raskt og ryddig er en av mange spirer til ukultur.
En kort sjekkliste for håndtering av varsler er:

• Ta tak i varslet
• Kall raskt inn til et møte: så varsleren får fortelle i ro og mak. Deretter kan man vurdere behov for umiddelbare tiltak. Skriv referat.
• Sikre kontradiksjon: Ha et møte med den det har blitt varslet om, for å informere om hva det gjelder og høre personen sin versjon. Skriv referat.
• Brudd må føre til reaksjoner: og reaksjonene må stå i forhold til alvoret. Hvis trakassering har skjedd kan reaksjoner være advarsel, endring i arbeidsoppgaver, omplassering, eller oppsigelse.
  
  

Å varsle er en rettighet. Det er ingen heksejakt, personangrep eller svertekampanje. Alle varsler skal tas på alvor til det motsatte er bevist, og det er en delt bevisbyrde tilknytta varsler om seksuell trakassering.
Det finnes også klare regler for varsler. Det kan varsles internt til arbeidsgiver, via tillitsvalgt, verneombud eller andre, i tråd med lovverket og virksomhetens rutiner. Du kan varsle eksternt til offentlige tilsynsmyndigheter. Du kan varsle eksternt til media dersom forholdet det varsles om er av allmenn interesse og du har varslet internt i tråd med retningslinjer. Unntaket er dersom intern varsling ikke er mulig eller hensiktsmessig.

Dette er viktig for å trygge oss alle mot svertekampanjer, der varsler blir brukt for å tråkke ned på andre for egen vinning. En slik bruk er ikke bare trakassering i seg selv, det undergraver hele varslingsretten. 
​
Å varsle er også noe som krever mye mot. Særlig når historien har vist oss at varslerne ofte går tapende ut. Ved siden av å lære hvordan et varsel ikke bør håndteres, så er en annen lekse fra helga at det både nytter og er viktig å varsle for å få bukt med strukturell trakassering. 

Vi vektlegger kunnskapsutvikling for å skape mer likestilling og inkludering. Vi ønsker derfor masteroppgaver innenfor ett av følgende områder:

• Barn og unges oppvekstvilkår
• Likestilling i arbeidslivet
• Vern mot vold og overgrep
• Likestilling i regional utvikling

Søknad sendes på e-post til post@kun.no og merkes "Masterstipend". Søknaden skal inneholde CV og en kort oppgaveskisse på ca 3 sider, som avgrenser tema og problemstilling(er) innenfor et av områdene vi har angitt. Skissen bør innenfor de tre sidene drøfte både teoretisk innramming og metodiske grep.

Søknadsfrist 1. november 2020.

Betingelser
Det vil bli utbetalt kr. 12 500,- ved inngåelse av avtale. Resterende midler utbetales når masteroppgaven er godkjent i henhold til fremlagte fremdriftsplan. De som får tildelt stipend skal ha et 14-dagers skriveopphold ved KUN i Steigen i januar/februar 2020. Det skal i tillegg utarbeides en artikkel til bruk på likestillingssenteret KUNs hjemmeside og eventuelt medieoppslag.

Ved spørsmål, kontakt Mari Wattum  eller Karin Hovde. 

Om likestillingssenteret KUN
Likestillingssenteret KUN jobber med likestilling, inkludering og ikke-diskriminering og er en brobygger mellom forsknings- og praksisfeltet. Fra våre kontorer i Steigen og på Steinkjer jobber vi både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. www.kun.no

Et utvalg masteroppgaver skrevet av tidligere stipendvinnere finner du her.

Ingrid Thunem har intervjuet overgrepsofre med funksjonsvariasjon og skrevet masteroppgave om temaet. - Ingen av de jeg intervjuet, hadde lært å sette grenser, skriver hun i en kronikk som stod på trykk 20.07.2020.

Thunem var fullførte sin mastergrad våren 2020, og mottok stipend fra likestillingssenteret KUN for skriving av oppgaven. Thunem er andre varamedlem i styret til unge funksjonshemmede. Kronikken hennes stod på trykk i Dagsavisen, og er gjengitt under med tillatelse fra Thunem. 

​- Funksjonshemmede eller funksjonsvarierte er en minoritet som opplever systematisk diskriminering, uten det skjer noe med det. Dette er så omfattende at mange mister eierskapet til sin egen kropp. Fra vi er små barn blir vi sosialisert inn i en forventning om at vi er annerledes.

Vi merker fort at det finnes egne spillerregler for «sånne som oss».

​I UEVO-undersøkelsen om ungdoms erfaringer med vold og overgrep i oppveksten, en nasjonal undersøkelse av ungdom i alderen 12 til 16 år, kom det fram at barn og ungdom med syn, hørsel og bevegelseshemming har betydelig flere voldserfaringer enn andre ungdommer.

Det er vanlig å anslå at de av oss som har en funksjonsvariasjon opplever seksuelle overgrep to til tre ganger så hyppig som normfungerende.

Funksjonsvarierte er til tross for dette underrepresentert i hjelpeapparatet. Så selv når det grusomme har skjedd – du har opplevd overgrep – opplever mange funksjonsvarierte å ikke søke hjelp.

I min mastergradsstudie interjuvet jeg ti personer med funksjonsvariasjon som hadde opplevd seksuelle overgrep.

Kun en av disse ti hadde opplevd å få god hjelp i møte med hjelpeapparatet. I barndommen hadde flere av dem opplevd at det fantes egne regler for deres kropper.

Noen fikk hjelp på toalettet, og opplevde at voksne tok dem på tissen. Ingen lærte dem forskjellen på assistanse og overgrep, eller hvordan sette grenser. Ingen snakket om hvordan du kan ha eierskap til din egen kropp når den ofte er en arbeidsplass eller et objekt for legenes blikk.

Undervisning om seksuelle overgrep og grensesetting kan virke forebyggede. Det kan gi den enkelte verktøy til å kjenne igjen overgrep og bli bevisst på egne grenser.

Ingen av informantene hadde fått undervisning om seksuelle overgrep i skolen, flere studier har pekt på at undervisning om overgrep og egen sårbarhet er spesielt viktig for funksjonsvarierte.

Når du føler du ikke eier kroppen din kan det føles umulig å skulle sette grenser for andre.

Overgriper bruker ofte kroppens svakheter mot dem. Så hvordan skal du kunne føle eierskap og trygghet etter overgrep, når overgriper har tatt fra deg hjelpemidlene og utnyttet din svakhet for å gjennomføre overgrepet?

I møte med hjelpapperatet opplevde informantene å ikke bli forstått. Tosidigheten ved å oppleve overgrep i en annerledes kropp er ukjent for fagprofesjonene. Flere av informantene mente at hjelpeapparatet enten er gode på overgrep eller på funksjonsvariasjon.

Det er få som forstår kombinasjonen.

Det snakkes mye om universell utforming av krisesenter, men universell utforming alene er ikke nok til å forstå den traumatiske opplevelsen i en funksjonsvariert kropp.

Terapeuter og behandlere må også forstå den enkeltes livsverden. For hvordan bearbeider du overgrep i en kropp som fremdeles er avhengig av assistanse.

Vi trenger psykologer med kunnskap om interseksjonalitet.

En psykolog mente det å være funksjonsvariert var så tragisk at det var like greit å late som overgrepene aldri hadde skjedd. Psykologen oppfordret til å se på overgrepet som en dårlig seksuell opplevelse. Personen som fikk disse ordene holdt på hemmeligheten i mange år og utviklet psykiske problemer, fram til hen til slutt fikk hjelp. Ikke av hjelpeapparatet, men av en i familien.

Den manglende forståelse og kunnskapen setter spor.

Flere av informantene i studien sier at de ikke stoler på at hjelpeapparatet forstår. De føler seg ikke sett og ikke anerkjent for de opplevelsene de har hatt. Studien tegner et dystert bilde av en virkelighet hvor overgrepsutsatte med funksjonsvariasjon blir misforstått og ofte overlatt til seg selv.

Å til stadighet oppleve diskriminering og hatefulle ytringer, kan føre til en økt sårbarhet for overgrep.

Når personer med funksjonsvariasjon ikke får tilstrekkelig assistanse i hverdagen kan det føre til at man blir tvunget til å bli i et voldelig forhold; man blir helt avhengig av voldsutøver.

Norge har ikke implementert menneskerettighetene for personer med funksjonsnedsettelser (CRPD) som en del av lovverket. Norge har gjort dette med barne-, kvinne- og rasekonvensjonen, men ikke med de funksjonsvarierte sin konvensjon.

Vi må anerkjennes som mennesker som har behov for å få innfridd våre menneskerettigheter, ikke som pasienter/brukere med spesielle behov som trenger omsorg og pleie. Først da vil vi kunne ta et oppgjør med den systematiske diskrimineringen.