Forsoning er storsamfunnets ansvar

«Forsoning skjer i relasjon til noen andre, og der oppfatter jeg at det enda er en stor jobb å gjøre».

Ordene kom fra tidligere sametingspresident Aili Keskitalo, medlem i Sannhets- og forsoningskommisjonen, da hun i en artikkel i Klassekampen reflekterte over hvorvidt man hadde lyktes i å engasjere det norske storsamfunnet i Sannhets- og forsoningskommisjonen arbeid.

​Kommisjonen har nå lagt frem sin rapport, og det er som ventet sterk lesing. Det er historier om alvorlige overgrep, og en norsk stat som i mange år gjorde sitt ytterste for å slette alle spor av samisk, kvensk, norsk-finsk og skogfinsk kultur. Det er historier om mennesker som mistet mulighet til å lære sitt språk, om språk som er blitt borte, og om landområder som ble fratatt med makt. 

Det er historier om barn som staten skilte fra foreldrene utelukkende på bakgrunn av deres etnisitet. Det er vår nære historie. Kommisjonen har nå lagt frem sin rapport, og det er som ventet sterk lesing. Det er historier om alvorlige overgrep, og en norsk stat som i mange år gjorde sitt ytterste for å slette alle spor av samisk, kvensk, norsk-finsk og skogfinsk kultur. Det er historier om mennesker som mistet mulighet til å lære sitt språk, om språk som er blitt borte, og om landområder som ble fratatt med makt. Det er historier om barn som staten skilte fra foreldrene utelukkende på bakgrunn av deres etnisitet. Det er vår nære historie. Så nær at det fremdeles er mange nålevende norske borgere som har dette som en sentral del av sin oppveksthistorie enten fordi de opplevde det selv, eller fordi dette rammet deres foreldre. Det er beretningen om dagens konsekvenser av en historie der målet var å presse minoriteters historie inn i et norsk narrativ, der hets og rasisme var ønsket politikk, der assimilering var et honnørord.

​Les kronikken i sin helhet i Avisa Nordland skrevet av Ingjerd Hansen, nestleder, likestillingssenteret KUN