|
Likestillingssenteret KUN lyser ut inntil to masterstipender på NOK 25.000,- til studenter som ønsker å skrive masteroppgave i et likestillingsperspektiv. Søknadsfrist er 1. november. Vi vektlegger kunnskapsutvikling for å skape mer likestilling og inkludering. Vi ønsker derfor masteroppgaver innenfor ett av følgende områder:
Søknad sendes på e-post til [email protected] og merkes "Masterstipend". Søknaden skal inneholde CV og en kort oppgaveskisse på ca 3 sider, som avgrenser tema og problemstilling(er) innenfor et av områdene vi har angitt. Skissen bør innenfor de tre sidene drøfte både teoretisk innramming og metodiske grep. Søknadsfrist 1. november 2021. Betingelser Det vil bli utbetalt kr. 12 500,- ved inngåelse av avtale. Resterende midler utbetales når masteroppgaven er godkjent i henhold til fremlagte fremdriftsplan. De som får tildelt stipend skal ha et 14-dagers skriveopphold ved KUN i Steigen i januar/februar 2022. Det skal i tillegg utarbeides en artikkel til bruk på likestillingssenteret KUNs hjemmeside og eventuelt medieoppslag. Ved spørsmål, kontakt Mari Wattum eller Karin Hovde. Om likestillingssenteret KUN Likestillingssenteret KUN jobber med likestilling, inkludering og ikke-diskriminering og er en brobygger mellom forsknings- og praksisfeltet. Fra våre kontorer i Steigen og på Steinkjer jobber vi både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. www.kun.no Et utvalg masteroppgaver skrevet av tidligere stipendvinnere finner du her.
0 Comments
Masteroppgaven undersøker hvordan et utvalg middels-/høyt presterende gutter på videregående skole balanserer tidsbruk mellom dataspill og skolearbeid.
Bakgrunnen for studien er en global tendens som viser at gutter i gjennomsnitt oppnår lavere karakterer enn jenter. Samtidig ser man også at gutter gjennomsnittlig bruker mindre tid på lekser og mer tid på dataspill på fritiden. Få studier har til nå undersøkt sammenhengen mellom disse fenomenene, og da stort sett gjennom bruk av kvantitative undersøkelser. Formålet med denne oppgaven var derfor å bidra økt kvalitativ kunnskap om gutters beskrivelser av egen tidsbruk på disse to aktivitetene, og synliggjøre guttenes egne perspektiver i diskusjonen om denne typen kjønnsforskjeller. På grunn av et begrenset kvalitativt forskningsgrunnlag, så jeg det som hensiktsmessig å benytte et eksplorativt og empirinært forskningsdesign. Formålet med analysen har således vært begrepsutvikling og teorigenerering fremfor teoritesting. For å belyse problemstillingen har jeg gjennomført 12 individuelle kvalitative semi-strukturerte forskningsintervju med 8 gutter og 4 mødre. Ved å rette fokuset mot tidsbruk har det meldt seg begrepsmessige og epistemologiske spørsmål som er velkjent fra tidsbruksundersøkelser (Wærness 2010). Funn fra studien tyder på at den allerede foreliggende gjennomsnittsforskningen ikke fanger opp komplekse variasjoner som eksempelvis multitasking, ved tradisjonell måling av tidsbruk på skolearbeid. Datamaterialet viser også at misforståelser i terminologi kan få følger når gutter svarer i spørreundersøkelser, om tidsbruk på skolearbeid. Datamaterialet tyder også på at dataspill kan fungere som en hegemonisk aktivitet i guttenes fritid. Så fort guttene ikke har forpliktende aktiviteter som opptar tiden deres, vender de tilbake til datamaskinene. Til tross for at ingen av guttene i utvalget hadde konkrete regler eller tidsrammer for skolearbeid eller dataspill, har studien gjennom å intervjue både guttene og deres mødre, avdekket to aktiviteter som fungerer balanserende på den hegemoniske aktiviteten dataspill: organiserte fritidsaktiviteter og strukturerte familieaktiviteter. Informantene gav inntrykk av at disse aktivitetene fungerte mer balanserende enn regler og tidsrammer, som i større grad så ut til å skape konflikter. Datamaterialet viser tendenser til at foreldres involvering i guttenes tidsbruk kan være kjønnet. Mødrenes foreldrepraksiser i dette utvalget ser derimot ut til å være mindre klasseavhengig enn anglo-amerikansk forskningslitteratur om «mothering» tilsier. Det viste seg å være store variasjoner i hvordan guttene balanserte fritiden mellom skolearbeid og dataspill. Til tross for et lite utvalg avdekket de individuelle dybdeintervjuene tre ulike balansetyper: Den balanserte spilleren, den tilfredse spilleren, den ambivalente spilleren. Typologien bidrar til å nyansere bildet av hvordan guttene balanserer de to ulike aktivitetene på fritiden. Spillverdenen, og da særlig plattformen Discord, ble beskrevet av samtlige informanter som en svært sosial arena. Gjennom sammenligninger mellom guttene og mødrenes intervjumateriale har studien funnet at det eksisterer en kontinuitet mellom sosialiseringen som skjer i guttenes virtuelle verden og i mødrenes beskrivelser av egen ungdomstid. Kontinuiteten kommer til syne gjennom sosiale nettverk forankret i tradisjonelle, kontekstuelle institusjoner, men også i form av frihetsfølelsen og former for sosialisering. Ved å se informantenes beskrivelser i lys av kjønnede strukturer fremkom det at guttenes digitale sosiale arena var svært kjønnssegregert. Gjennom maskulin grensesetting holdes jenter ute fra de digitale gutterommene. Det viste seg at gutter har en garantert overordnet plass i spillverdenens hierarki og dermed blir kontrasten stor mellom toppen i den virtuelle verden og til bunnen av skolestatistikken i den fysiske verden. Til tross for dette eksisterte det en underliggende «ubekymret letthet» tilknyttet skolearbeidet hos guttene, som kan ses i sammenheng med kjønnede strukturer innen utdanning og arbeid. Studien viser hvordan både informantene og deres mødre internaliserer samfunnets kjønnede strukturer, og rettferdiggjør lite bruk av tid på skolearbeid. I kampen om tidsbruk vinner den maskuline spillverden overlegent over det feminine skolearbeidet. Last ned masteroppgaven i sin helhet her KUN lyser ut inntil to masterstipender på NOK 25.000,- til studenter som ønsker å skrive masteroppgave i et likestillingsperspektiv
Vi vektlegger kunnskapsutvikling for å skape mer likestilling og mer inkludering, vi ønsker derfor masteroppgaver innenfor ett av følgende områder:
Søknad sendes på e-post til [email protected] og merkes med "Masterstipend". Søknaden skal inneholde en CV, og en kort oppgave-skisse på ca. 3 sider, som avgrenser tema og problemstilling(er) innenfor et av områdene vi har angitt. Skissen bør innenfor de tre sidene både drøfte teoretisk innramming og metodiske grep. Søknadsfrist 1. november 2020. Betingelser Det vil bli utbetalt kr. 12 500,- ved inngåelse av avtale. Resterende midler vil bli utbetalt når masteroppgaven er godkjent i henhold til fremlagte fremdriftsplan. De som får tildelt stipend skal ha et 14-dagers skriveopphold ved KUN i Steigen i januar/februar 2020. Det skal i tillegg utarbeides en artikkel til bruk på KUN sin hjemmeside og evt. som medieoppslag. Ved spørsmål, kontakt Mari Wattum [email protected] eller Karin Hovde [email protected]. Om KUN KUN jobber med likestilling, inkludering og ikke-diskriminering og er en brobygger mellom forsknings- og praksisfeltet. Fra våre kontorer i Steigen og på Steinkjer jobber vi både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. www.kun.no Et utvalg masteroppgaver skrevet av tidligere stipendvinnere finner du her. Julie Flikke var stipendiat på KUN våren 2019, med et to ukers studieopphold i Steigen. Hun avsluttet sin master i likestilling og mangfold ved NTNU i mai 2019. Masteroppgaven er eit studie av kjønnslikestilling i spennet mellom nasjonale ideal og lokale perspektiv, og har tittelen «Likestillingslandet, men ikkje der du bur?»
Hele oppgaven kan leses her Ida oppsummerer oppgaven sin slik: I denne oppgåva studerer eg kjønnslikestilling, som er ein viktig norsk kulturell verdi. At Norge er eit ‘likestillingsland’ er ein del av vår nasjonale identitet, men samtidig finnast det store forskjellar i regional utøving av likestilling. Korleis kan dette skje, når det same politiske nasjonale rammeverket gjeld for heile landet? Problemstillinga mi handlar om å studere spennet mellom nasjonale og lokale likestillingsforståingar, der eg gjer eit casestudie av Førde kommune i Sunnfjordregionen. I oppgåva studerer eg likestillingsforståingar på tre ulike nivå: det nasjonale, representert gjennom Statistisk sentralbyrå (SSB) og politiske dokument, lokal likestillingspolitikk og offentleg opinion gjennom lokalmedia. Eg brukar ei metode eg kallar samspelsanalyse. Igjennom denne bruker eg analysegreip innanfor diskursanalyse for å studere samspelet mellom dei ulike diskursive likestillingsforståingane på områda deltidsarbeid, fordeling av foreldrepermisjon og kjønnsfordelt leiing. Måten eg gjer dette på er å fyrst studere kva diskursar som er i spel med kvarandre på kvart nivå, før eg ser på intertekstuelle samanhengar mellom dei i samspelsanalysen. Analysen viser at dei to dominerande likestillingsforståingane handlar om to grunnleggande ulike måtar å sjå likestilling på: anten om noko som handlar om valfridom, eller om skeive samfunnsstrukturar. Desse knyt eg til den historiske likestillingsdebatten i Norge. Desse forståingane går igjen båe på det nasjonale og det lokale nivået. Det som er interessant, er at eg tydeleg ser at det nasjonale rammeverket har påverka den lokale likestillingsforståinga. Men dette har ikkje gått i ei rett linje nedover. Lokal politikk og opinion oppfattar signal rundt viktigheita av likestilling frå det nasjonale, men tolkar det på si eiga måte og utformar sine eigne forståingar basert på eigne interesser og lokal kontekst. Kommunen har eit klart perspektiv som arbeidsgjevar som vil skape verdiar, og lokale familiar er særleg opptatte av deira posisjon og fleksibilitet innanfor det nasjonale likestillingsrammeverket. Slike funn viser at det er viktig at fleire utforskar samspelet mellom nasjonale og lokale perspektiv. Minela Košuta var masterstipendiat på KUN våren 2018, med et to ukers studieopphold i Steigen. Hun har nettopp blitt ferdig med graden sin i sosiologi og sosialt arbeid, ved universitetet i Agder. Tittelen på masteroppgaven er «Av og til kunne jeg ønske jeg hadde en hijab å skylde på eller noe som gjør meg synlig», og er en institusjonell etnografisk studie av sosial kontroll. Finnes her som pdf.
Minela oppsummerer oppgaven sin slik: Masteroppgaven handler om sosial kontroll, som er et gammelt sosiologisk fenomen, men som har vært mye diskutert i offentligheten i det siste. Alle mennesker er utsatt og utøver sosial kontroll, men det er når den kontrollen blir for mye for den enkelte jeg har studert. Dette har jeg gjort ved kvalitative intervjuer med mennesker som har erfaring med sosial kontroll. Jeg intervjuet syv mennesker som har erfaring med for mye sosial kontroll i ungdomstiden, slik de selv definerer det. Tre av disse har opplevd for mye kontroll i kristne menigheter, og tre har opplevd kontroll fra folk med samme landbakgrunn. I tillegg intervjuet jeg en mor som har blitt fortalt av det offentlige hjelpeapparatet at hun har utøvd for mye sosial kontroll mot barnet sitt. Funnene i min studie viser at sosial kontroll gjøres på en mangfold av måter. Den fysiske kontrollen mine informanter har opplevd er fysisk vold, stedlig kontroll, påvirkning av utdanning og arbeid, kontroll av tid og krefter, hva folk gjør med kroppene sine og hvilke relasjoner folk inngår i. Sosial kontroll handler til syvende og sist å kontrollere at folk tenker riktig slik at de handler riktig, og alle mine informanter har også opplevd mental og emosjonell kontroll. Forestillinger om kjønn styrer også mine informanters hverdagsliv. Jenter skal være stille, lydige og hjelpe mødre med husarbeid og omsorgsarbeid. Guttene forventes å skulle bestemme og ha makt, men dette var noe mine mannlige informanter opplevde som ubehagelig og som de ikke ville ha. Noen måter å gjøre sosial kontroll på som kommer frem i denne oppgaven er klart ulovlige i forhold til lover og regler som gjelder i Norge. I mitt materiale så har disse formene for sosial kontroll i større grad blitt fanget opp av hjelpeapparatet. Andre former for sosial kontroll som kan forstås som «oppdragelse» er imidlertid ikke så lette å se, verken for de som utsettes for den eller de som eventuelt skal definere den og gjøre noe med den. Mine informanter med innvandrerbakgrunn har blitt sett av hjelpeapparatet i mye større grad enn de informantene som har vært en del av kristne menigheter, selv om disse har vært utsatt for mye sterkere og mer alvorlig «kontroll» enn informantene med innvandrerbakgrunn. For noen måtte det et selvmordsforsøk til før hjelpeapparatet grep inn. Andre søkte hjelp, men opplevde ikke å bli forstått. Ida Johnsen Ingebrigtsen var masterstipendiat på KUN våren 2018, med et to ukers studieopphold i Steigen. Hun avsluttet sin master i likestilling og mangfold ved NTNU i august. Tittelen på masteroppgaven er «Privilege, Pride and Prejudice», og er en dokumentanalyse av Handlingsplanen for Kvinners Rettigheter og Likestilling i Utenriks- og Utviklingspolitikken 2016-2020.
Hele oppgaven kan leses her Ida oppsummerer oppgaven sin slik: Det nåværende politiske klimaet viser en økning i kvinnefiendtlige holdninger, fremmedfrykt og høyreekstreme grupperinger, spesielt med tanke på språket som tas i bruk. Det har vært en økning i hatkriminalitet generelt, samtidig som det er en høyere terskel, sammenlignet med tidligere, for hva som blir ansett som hatefulle ytringer. Det er derfor viktig å se på måten språk blir brukt på i sammenhenger der grupperinger som ’oss’ og ’dem’ kan oppstå. Jeg valgte å se på Handlingsplanen for Kvinners Rettigheter og Likestilling i utenriks- og Utviklingspolitikken 2016-2020, som går inn på forholdet mellom Norge og andre land og organisasjoner i utenriks- og utviklingsspørsmål. Oppgaven utforsker hvordan språk, både visuelt og i tekst, blir brukt til å beskrive de forskjellige aktørene i handlingsplanen, og hvordan mening produseres. Analysen er basert på et teoretisk rammeverk bestående av postkolonial teori, orientalisme og feministisk teori, og handlingsplanen blir dermed forstått ut fra disse perspektivene. Analysen viser hvordan Norge gjennom handlingsplanen fremstiller seg selv som overlegen med hensyn til likestilling og kvinners rettigheter. Gjennom språket indikeres et vertikalt forhold mellom ’oss’ og ’dem’. En analyse av bildene i handlingsplanen, viser at annetgjøring også er synlig gjennom tegn og symboler. Handlingsplanen er laget for å være gjeldene både i utenriks og utviklingsfeltet, og dette skaper interessekonflikter. Utenrikstjenesten har som hovedmål å fremme norske interesser i utlandet, mens utviklingstjenesten kan kan motarbeide disse. I de fleste tilfeller vil de norske interessene bli prioritert, og ofte blir konsekvensene annetgjøring av samarbeidsland. Analysen viser viktigheten av å stille kritiske spørsmål ved måten språk blir brukt på i sammenhenger der sårbare temaer og kunnskapsoverføring blir diskutert. Videre viser oppgaven viktigheten av å se språk gjennom et kjønnsperspektiv. Aurora Terjesdatter Sørsveen var masterstipendiat på KUN høsten 2017, med et to ukers studieopphold i Steigen. Hun avsluttet sin mastergrad i filosofi (Mphil in childhood studies) ved NTNU våren 2018. Hennes oppgave er en kvalitativ intervjustudie om aldersbestemmelse av enslige mindreårige asylsøkere og har tittelen ‘The ageless’: Age-disputed unaccompanied minor asylum seekers – caught between constructions of childhood and adulthood. Oppgaven kan leses som pdf her.
Aurora oppsummerer oppgaven sin slik: Enslige mindreårige asylsøkere er en gruppe (ofte udokumenterte) unge som har fått økende oppmerksomhet av media og forskere. Stadig flere enslige mindreårige har søkt asyl i Europa de siste årene. For å finne deres ukjente alder har myndigheter intensivert bruk av aldersbestemmelse. Det gjøres for at enslige mindreårige skal motta korrekt behandling, rettigheter og omsorg. Norge benytter seg av både medisinsk og ikke-medisinsk aldersbestemmelse. De er ofte basert på røntgen av håndledd og tenner, og visuelle vurderinger av ansatte i asylmyndighetene. Aldersbestemmelse er en særlig omstridt praksis. Det er derfor viktig få kunnskap om tankegangen bak denne, og hvorfor enslige mindreårige blir sett på som de gjør. Oppgaven tar utgangspunkt i forståelsen av sosial konstruksjon innenfor Childhood Studies, og interseksjonalitet. Oppgaven utforsker hvordan relevante aktører i det norske asylfeltet forstår enslige mindreårige og deres alder. Den vurderer hvordan dominerende forståelser av alder avgjør om enslige mindreårige blir ansett som barn eller voksne. Videre undersøker den hvordan utbredte diskurser om enslige mindreårige påvirker deres tilgang på juridiske rettigheter Oppgaven viser at enslige mindreårige blir vurdert på bakgrunn av kunnskap definert i det globale nord. Dette inkluderer blant annet fastsatte ideer om kropp, kroppsspråk, modenhet, og sosial og kulturell bakgrunn. Deres alder vurderes ofte basert på vestlige forståelser av hvordan man skal opptre, både gjennom kroppen sin og hvordan man presenterer seg selv. Man tar nødvendigvis ikke høyde for sosioøkonomisk bakgrunn, etnisitet og kjønn. Fysisk utseende tillegges mye vekt for om enslige mindreårige blir ansett som barn eller voksne. Et hovedfunn fra studien er at enslige mindreårige sjelden ser ut til å bli hørt innenfor asylsystemet. Selv om retten til å bli hørt er nedfelt i både barnekonvensjonen og utlendingsloven, så overskygges dette av diskursive forståelser av grupper og subjektive vurderinger som gjøres av ansatte innenfor asylmyndighetene. Kristine Sommerset Bjartnes var masterstipendiat på KUN høsten 2017, med et to ukers studieopphold i Steigen. Hun avsluttet sin master i likestilling og mangfold, ved NTNU i vår. Tittelen på masteroppgaven er «Likestilling i integreringspolitikken –'Ulikestilt' eller 'norsk'?», og er en kvalitativ dokumentstudie av norske partiprogrammers innvandrings- og integreringspolitikk.
Hele oppgaven kan leses her. Kristine oppsummerer oppgaven sin slik: I denne oppgaven analyserer jeg likestillingsbegrepet slik det fremkommer i innvandrings- og integreringspolitikken i de norske stortingspartienes partiprogram fra 2013–2017 og 2017–2021. Problemstillingen er tredelt: Hvordan forstås 'likestilling' i de norske stortingspartienes innvandrings- og integreringspolitikk? Hvilke forestillinger om innvandrede konstrueres som effekt av partienes likestillingsforståelser i innvandrings- og integreringspolitikken? Og hvilke mulige konsekvenser kan dette ha for likhet og ulikhet? Jeg begynner med å redegjøre for utviklingen av likestillingsbegrepet og ‘likestilling’ som en del av den norske selvforståelsen i møte med ‘de andre’, samt forskning på krysningspunktene mellom likestilling, innvandring og ‘det norske’. Jeg bruker Carol Lee Bacchis diskursanalyse – “Hva representeres problemet som?”-perspektivet – til å studere hvordan partiene forstår ‘likestilling’ i kontekst av sin innnvandrings- og integreringspolitikk. Jeg finner tre dominerende forståelser: likestilling forstått som (1) verdi, (2) rettighet og (3) plikt. Videre viser min analyse at ‘innvandrere’, og innvandrede kvinner spesielt, konstrueres som ‘ulikestilte’ idet de forstås som arbeidsledige og undertrykte. Jeg benytter meg av Drude Dahlerups begrepspar likhet-forskjell, Nancy Frasers prinsipper for rettferdighet og Avtar Brah minoriseringsbegrep for å studere hvilke mulige konsekvenser partienes forestillinger av innvandrede kan ha for likhet og ulikhet, og finner at det reproduseres ontologiske antakelser om hvem innvandrede er og at innvandrede forstås som ulikestilte på bakgrunn av iboende kulturelle egenskaper. Partiene skaper ikke rom for alternative forståelser av likestillingsbegrepet, og gir ikke innvandrede annen mulighet enn å tilegne seg verdien likestilling for å kunne bli ‘norsk’. Partiene fryser dermed innvandrede fast i en minoritetsposisjon, og reproduserer de samme forestillingene som de ønsker å kritisere: ‘den ulikestilte innvandreren’. Vi er så heldige å ha fått tildelt hvert vårt masterstipend fra KUN, for arbeidet med våre masteroppgaver som skrives i et utvidet likestillingsperspektiv. Kristine sin oppgave handler om hvordan likestinningsbegrepet brukes i konstruksjonen av ”det norske” i innvandringsdiskursen vi finner i partiprogram. Aurora skriver om aldersbestemmelsespraksisen som er relevant for enslige mindreårige asylsøkere som kommer til Norge, der alder som en sosial, geografisk, historisk og kulturell konstruksjon kan skape utfordringer i vurderingen av alder.
Gjennom vårt opphold på KUN i Steigen, har vi møtt ansatte med stor faglig kompetanse som har bistått oss i den videre utviklingen av våre masterprosjekt. Vi har fått nye og nyttige perspektiv som har åpnet opp for flere nyanser i våre prosjekt. Ved at de ansatte har ulik faglig bakgrunn har de kunnet bidra med kompetanse fra ulike forskningsfelt og hvordan det jobbes med likestilling i ulike sektorer i Norge. Vi har også fått se sammenhengen mellom kunnskapsproduksjon og hvordan dette omgjøres til reelle likestillingstiltak og initiativ. Vi føler oss veldig privilegert som har fått bli kjent med de herlige menneskene her på KUN, både de som jobber i Steigen og i Steinkjer. Store deler av tiden har vi fått anledning til å jobbe med våre egne prosjekt. Det har vært utrolig verdifullt å få sitte og skrive i rolige omgivelser over en så lang periode. Men disse omgivelsene begrenser seg ikke bare til innendørsaktivitet. KUNs lokaler ligger tett inntil fjorden, omringet av et fantastisk fjellandskap som kunne gjort enhver inspirert. Vi har tilbrakt masse tid utendørs med flere fjellturer, sykling langs fjorden og kajakkpadling på havet. Vi har blitt svært varmt tatt imot både på og utenfor KUN. Nå skal vi snart vende snuta sørover og forlatte dette fantastiske stedet for å igjen innta lesesalen og jobbe videre med våre masterprosjektet – mange erfaringer og perspektiver rikere! Tusen takk til Mari, Elisabeth, Lindis, Mari, Karin, Marthe, Linn, Kåre, Deniz, Lene, Henning og Eva. Vi kommer tilbake... |
|