|
|
 Sommeren er tilsynelatende forbi, men vi benytter anledningen til å mimre litt. I juli 2017 var KUN med samarbeidspartnere til stede på urfolksfestivalen Riddu Riđđu i Manndalen i Troms. Med festivalens største arrangementstelt var Skeiv Lávvulounge et viktig og synlig bidrag på festivalen.
Riddu Riđđu hadde 6000 besøkende, og barn, ungdom og voksne fant veien inn i Skeiv Lávvulounge. Her kunne man spinne lykkehjulet og få (fun)facts om kropp, kjønn, og seksualitet i premie, lese informasjonsmateriell, eller få kondomer og glidemiddel, kjeks og brus. Veggene var tapetsert med pride/trans/sápmi pride-flagg, og det var glitter til alle som ville skinne litt ekstra. Bidragsytere var Elisabeth Stubberud (KUN), Dávvet Bruun-Solbakk (aktivist, Norge), Stine H. Bang Svendsen (førsteamanuensis, NTNU), Timimie Märak (aktivist, Sverige), Anne Olli (aktivist, Finland) og Ane Hedvig Heidrunsdotter Løvold (forsker, Norge). Sammen bemannet vi lavvuen, drev seksualitetsopplysning for barn, ungdom og voksne, arrangerte debatter, panelsamtaler og workshops, og ikke minst glitret barn og voksne som stakk innom. I tillegg delte vi lávvuen med Idja Club som stod for den svært dansbare underholdninga etter leggetid, og Jarmos Kjøkken som bidro med en teaterperformance litt utenom det vanlige. Vi takker Fylkesmannen i Troms for finansiering til dette prosjektet, Riddu Riđđu for gjestfriheten, og håper å kunne komme tilbake senere. Skeive samer trenger synlighet i Sápmi, og Sápmi trenger skeive samer. Vi vil også rette en stor takk til følgende organisasjoner som bidro med informasjonsmateriell og premier til de som spant lykkehjulet:
Takk også til Anne Henriette Hætta Reinås som bidro på panelsamtale om å være skeiv og samisk. Vil du lese mer om Skeiv Lávvulounge? Vi fikk medieoppslag på Riddublog og i Ságat.
0 Comments
 Statsminister Erna Solberg taler under åpningen av 100-årsmarkeringen Tråante 2017. Norges urfolk, samene, feirer i dag 6. februar samefolkets dag. Og feiringen i år er spesiell. For nøyaktig 100 år siden, den 6. februar 1917, holdt samene sitt første landsmøte i Trondheim, i stor grad takket være Elsa Laula Renberg (1877-1931), en pioner og forkjemper for samers politiske rettigheter så vel som samiske kvinners deltagelse i politikken. 100-årsmarkeringen er en viktig historiske begivenheten som markeres med et storstilt jubileum i Trondheim fra 4. til 12. februar, hvor landsmøtet og samisk historie, så vel som samtidig kunst, kultur og politikk løftes frem og feires. Og det er gode grunner til å feire. Festivalen i Trondheim viser med all tydelighet sterke og levende samiske samfunn fra nord til sør og på tvers av landegrensene østover. Samtidig finnes det en kollektiv ballast på grunn av historiske traumer som mange samer, og nordmenn, også i dag preges av, og som ikke bør glemmes i disse jubileumsdager.
Elsa Laula Renberg og samefolkets dag Da det første landsmøtet ble holdt hadde fornorskingspolitikken ovenfor samene pågått siden 1700-tallet, og med intensivert kraft fra omtrent 1850. Samisk kultur og levesett ble vurdert som laverestående og den norske stat jobbet systematisk, målrettet og lenge for å få samene til å legge bort sitt språk og endre livstil, næringer, og boform. Dette hang sammen med fremveksten av sterke nasjonalstater, og målet med fornorskingen var kort og godt en svekkelse, og på noen områder tilintetgjørelse, av samisk språk og kultur (Minde 2005, Vars 2015). Fra midten av 1800-tallet slo skoleloven fast at undervisning kun skulle foregå på norsk. Mot dette bakteppet tok Elsa Laula Renberg og hennes meningsfeller i Brurskankens samiske kvindeforening initiativ til det første store samepolitiske møtet. Elsa Laula Renberg hadde allerede jobbet i flere år med å få til dette møtet. Hun ble født inn i en reindriftsfamilie og ble tidlig politisk engasjert, også i kvinnepolitiske spørsmål. Hun hadde selv utdanning, og oppfordret både kvinner og menn til å skaffe seg utdanning, og gå sammen og organisere seg (Lyngman og Dunfjeld-Aagård 2009). Selv reiste hun rundt og holdt foredrag om samiske spørsmål, blant annet om samers rett til land og vann. Tema for det møtet 6. februar 1917 i Trondheim var blant annet reinbeitesaken, lappeloven og skolesaken (se Borgen 1997 for mer om dette), og en av resultatene av møtet var at et eget samisk forslag til ny reindriftslov ble lagt frem i 1919 (Johansen 2015: 129). Deltakerne kom fra både norsk og svensk side, og rett under 30 prosent av de omtrent 150 deltagerne på det første landsmøtet var kvinner (Johansen 2015). Resultatet av Elsa Laula Renbergs arbeid var altså blant annet møtet som danner grunnlaget for feiringen av samefolkets dag, og jubileumsuka Tråante 2017 (Tråante betyr Trondheim på sørsamisk). De av Maddams lesere som befinner seg i nærheten av Trondheim mellom 4. og 12. februar har med andre ord en gylden mulighet til å sette seg inn en sentral del av Norges og Sápmis/Sábmes/Saemies[1] historie, og en historie som er særlig interessant også i et samtidig perspektiv og et kjønnsperspektiv. Samiske liv i dag Samtidig som dagen i dag er en festdag, er det ikke til å komme fra at både Norge og Sápmi/Sábme/Saemie som nasjoner fremdeles i dag har store utfordringer. Fornorskningen har medført svekkelse og dels vandalisering av samisk språk og kultur. Langt inn på 1960-tallet, og kanskje også senere, fikk blant annet lærere på skoler i Finnmark beskjed om å «passe på at barna aldri snakket samisk eller finsk, (…) heller ikke i friminuttene eller før og etter skoletid» (Minde 2005: 11). Språk og kulturell tilhørighet skulle altså gjemmes bort og glemmes. Beskjeden var at skulle man klare seg i Norge, så måtte man bli norsk. Samtidig som fornorskingspolitikken fremdeles har dyptgripende effekter i samiske samfunn, usynliggjøres dette i majoritetssamfunnet. Det reproduseres blant annet stadig en forestilling blant majoritetsbefokningen om at Norge var et etniske og kulturelt homogent samfunn før de første bølgene med arbeidsinnvandrere og flyktninger kom på 1970-tallet. Hver gang denne påstanden fremsettes, så glemmer man tilstedeværelsen og historien til urfolk og nasjonale minoriteter i Norge. Og ved å glemme dette, så risikerer man samtidig å utsette nye minoriteter for nye varianter av fornorskingspolitikk, eksempelvis gjennom fravær av morsmålsundervisning i norsk skole. Effektene av fornorskingspolitikken manifesterer seg på forskjellige måter, også i dag. Samer opplever fortsatt å bli krenket og diskriminert på bakgrunn av sin etnisitet i større grad enn majoritetsbefokningen (Hansen 2012). Nesten halvparten av samiske kvinner rapporterer å ha opplevd emosjonell, fysisk eller seksuell vold (Kramvig 2016, Eriksen m.fl. 2015). Skeive samer blir fortsatt diskriminert i mange samiske samfunn, og Kautokeino menighetsråd vedtok i 2016 å stenge dørene for homofile og lesbiske som ønsker å gifte seg (NRK Sápmi 2016). I løpet av det siste året har vi også opplevd at en rekke samer har stått frem i media med sine personlige fortellinger om seksuelle overgrep (VG Helg 2016). Samtidig har det vært tabubelagt å prate om skader og smerter på grunn av fornorskningen, både i og utenfor samiske samfunn (Mikkelsen 2016). For mange samer har fornorskingspolitikken resultert i selvfornektelse, selvfornedrelse, selvhat og skam (Nergård 2013). Og som feminister har vi gode forutsetninger for å forstå disse mekanismene: vi vet godt at vi, som samfunn og enkeltmennesker, påvirkes av de livsvilkårene vi lever under. Og når vi lever i strukturer som diskriminerer med utgangspunkt i kjønn, etnisitet, seksuell orientering, funksjonsevne, eller annet, så kan det være styrende for hvordan vi forstår oss selv og gruppene vi inngår i. Det å organisere seg, og snakke åpent om de personlige og politiske konsekvensene av historisk og samtidig diskriminering er en nødvendighet. Foreløpig har samenes egne fortellinger om fornorskningens konsekvenser, og beretninger om tap, smerte, skam, mestring og håp, i liten grad fått oppmerksomhet og anerkjennelse. I motsetning til i mange andre land har det ikke vært arenaer eller mottakere for disse fortellingene på grunn av fornorskingen, og tausheten har fått råde i Norge og Sápmi/Sábme/Saemie. Det er derfor viktig å jobbe seg bort fra historiske stigma, og skape nye arenaer for samtale. Mange steder i verden har man etablert sannhets- og forsoningskommisjoner som et steg på veien for å rette opp gammel urett. Dette er foreløpig ikke gjort i Norge, selv om enkelte politiske partier har tatt til orde for at det er på tide å etabler slike sannhets- og forsoningskommisjoner også her. Kanskje kan 100-års jubileet være en anledning til å åpne opp for fortellinger og erfaringer som vi frem til i dag i liten grad har villet forholde oss til, både i det norske og det samiske samfunnet? O kanskje kan vi som nasjoner skape og utvikle arenaer for forsoning og gjenoppretting, og slik bygge videre på pionerarbeidet i Elsa Laula Renbergs ånd? Av Elisabeth Stubberud, KUN, og Anne Kalstad Mikkelsen, Árran- julevsámeguovdásj /lulesamisk senter Først publisert hos Maddam.no 6. februar 2017 Læhkoeh biejjine – Vuorbbe biejvijn – Lihkku beivviin – Gratulerer med dagen! Referanser Borgen, Peder (1997) Samenes første landsmøte 6.-9. februar 1917, Trondheim: Tapir Eriksen, Astrid, Ketil Lennart Hansen, Cecilie Javo og Berit Schei (2015) ‘Emotional, physical and sexual violence among Sami and non-Sami populations in Norway: The SAMINOR 2 questionnaire study’ i Scandinavian Journal of Public Health, vol. 43, issue 6 Johansen, Siri Broch (2015) Elsa Laula Renberg. Historien om samefolkets store Minerva, Karasjok: ČálliidLágádus Lyngman, Susanne og Lisa Dunfjeld-Aagård (2009) ‘Samenes første landsmøte’, Digitalt Museum og Stiftelsen Saemien Sitje. Hentet 25. januar 2017 fra https://digitaltmuseum.no/011085442864/samenes-forste-landsmote-1917 Gaski, Harald (2016) ‘Samenes Historie’ i Store norske leksikon. Hentet 25. januar 2017 fra https://snl.no/samenes_historie. Hansen, Ketil Lenert (2012) Likestillingsstatus blant samer. En kunnskapsstatus. Likestillingsutvalget / Universitetet i Tromsø Kramvig, Britt (2016) ‘Vi må lytte til samiske voldsofre’ i Kilden Kjønnsforskning. Hentet 02. februar 2017 fra http://kjonnsforskning.no/nb/2016/10/vi-ma-lytte-til-samiske-voldsofre Minde, Henry (2005) ‘Fornorskninga av samene – hvorfor, hvordan og hvilke følger?’ i Gáldu Cála, nr. 3/2005 Mikkelsen, Anne, Kalstad (2016) ‘Taushet ,tabuer og tapte ansikter– Angår det oss?’ i Bårjås, Árrans populærvitenskapelige tidsskrift. Nergård, Jens-Ivar (2013) «Fremmedgjøring av samisk selvforståelse» i Erkjenn fortid – former framtid. Red. Johnsen, Tore og Skum, Line. Stamsund: Orkana NRK Sápmi (2016) ‘Soknepresten kunngjorde i gudstjenesten at han ikke godtar homoekteskap’ publiser 18. April. Hentet 25. januar 2017 fra https://www.nrk.no/sapmi/soknepresten-kunngjorde-i-gudstjenesten-at-han-ikke-godtar-homoekteskap-1.12906659 SNL (2017) ‘Sápmi’ i Store norske leksikon (SNL). Hentet 3. februar 2017 fra https://snl.no/S%C3%A1pmi. Vars, Laila Susanne (2015) ‘Fornorskning og forsoning sett fra et samepolitisk perspektiv’ i Assimilering og motstand – Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 frem til i dag. NOU: 7 VG Helg (2016 ‘Den mørke hemmeligheten’, publisert 11. juni. Hentet 25. januar 2017 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/tysfjord-saken/den-moerke-hemmeligheten/a/23706284/ [1] Betegner samisk bosettingsområde på nord-, lule- og sørsamisk. Normalt sett regner man med Nord-Norge, Trøndelag, deler av Trollheimen og Femundstraktene, Kolahalvøya i Russland, Lappland i Finland og Norrland i Sverige (SNL 2017)  Bilde copyright: Karoline O. A. Pettersen Korleis er det å leva som lesbisk, homofil, bifil eller transperson på bygda? Har fagfolka i kommunane den kompetansen dei treng for å møta alle på ein god måte? Svara finn du i forskingsrapporten Skeiv på bygda.
«Vi vet at de som sliter med å føle seg «annerledes» ofte enten flykter til hovedstaden eller inn i dødens åpne armer […] Vi er en liten kommune, vi trenger alle som bor her», skreiv Erlend Elias Bragstad i ein kronikk på NRK-ytring. Det er vanleg å oppfatta bygda som ein vanskeleg stad å bu for lhbt-personar. Her er det ofte ingen interesseorganisasjonar eller skeive nettverk. Bygda er prega av lite mangfald og konservative haldningar, og bygdesladderet går særleg ut over dei som er annleis. Byen på den andre sida, er tolerant, moderne og mangfaldig. Her går det an å finna nettverk og sosiale møtestader for likesinna. Forskingsrapporten «Skeiv på bygda», utarbeidd av KUN på oppdrag frå Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, går bakom desse mytane og undersøkjer korleis det er å vera lhbt-person på bygda. Rapporten er basert på intervju med 24 unge menneske frå distrikta i heile Noreg. "Det handlar gjerne ikkje om vond vilje, men at fagfolk manglar kunnskap og ikkje veit korleis dei skal møta lhbt-personar på ein god måte". Nokon av dei me har snakka med lever svært gode liv på landsbygda. Dei fortel om gode kultur- og fritidstilbod, fantastisk natur og trygge lokalmiljø. Dei trivst på bygda, og opplever at det er eit større mangfald her enn i byen: I byane omgår ein folk som er meir eller mindre like seg sjølv, men på bygda har ein relasjonar til folk i alle aldrar og med ulik bakgrunn. Det at alle kjenner alle kan også vera ein fordel. Når alle veit at ein er lesbisk slepp ein "å koma ut" kvar gong ein møter nye menneske. Andre informantar fortel om vonde erfaringar med mobbing, trakassering og utestenging. Dei er einsame og oppfattar at det er lite toleranse i bygda for å vera annleis. Slike erfaringar gjer at dei ønskjer seg til byen og flyttar dit så snart dei kan. Ungdomskulen ser ut til å vera ei særleg vanskeleg tid for mange. "Forskinga viser at skeive ungdommar blir ramma særleg hardt av kjønnsbasert trakassering". Det er godt dokumentert at skjellsord blant ungdom ofte er kjønnsspesifikke. Hore og lesbe er vanlege skjellsord brukt om jenter, medan homo er eit utbredt skjellsord brukt om gutar. På denne måten straffar ein dei som på ein eller annan måte bryt dei rådande kjønnsrollemønstra. Undersøkingar viser at skeive ungdommar blir ramma særleg hardt av kjønnsbasert trakassering. Men alle ungdommar blir ramma i den forstand at trakasseringa reduserer handlingsrommet og fridomen til å vera seg sjølv, uavhengig av kjønn og seksuell orientering. Det er viktig å understreka at fleirtalet av lhbt-personar lever gode liv. Samtidig viser forskinga overrepresentasjon av helseplager som depresjon, angst, sjølvmord og rusproblem. Lærarar og helse- og sosialarbeidarar møter ofte sårbare menneske i utsette livssituasjonar. Mange av dei skeive ungdommane me har snakka med har møtt lite forståing og kunnskap i møte med skulen og helsevesenet i bygda. Det handlar gjerne ikkje om negative haldningar, men at fagfolk manglar kunnskap og ikkje veit korleis dei skal møta lhbt-personar på ein god måte. "Skal ein hindra fråflytting er det nødvendig med inkluderande lokalsamfunn og stor takhøgde for ulike menneske. Utan mangfald døyr bygda." Kunnskap er viktig for å kunne tilby ein god og trygg skulekvardag og gode helsetenester. Både lærarar og helsepersonell kan gjera ein viktig forskjell i enkeltmenneske sine liv. I lag med våre samarbeidspartnarar i Rosa kompetanse og Restart, har KUN organisert kurs for tilsette i skule- og helsetenester. Det vil me gjerne gjera meir av! Ta kontakt med oss for meir informasjon om føredrag og kurstilbod. Mangfald er viktig for både bygder og byar. Viss det berre er rom for éin type menneske, med éin type interesser, så vil fleire og fleire flytta. Det å vera annleis handlar ikkje nødvendigvis om seksuell orientering. Det kan like gjerne vera snakk om yrkesval, fritidsinteresser, klesstil eller meiningar. Skal ein hindra fråflytting er det nødvendig med inkluderande lokalsamfunn, ein mangfaldig befolkning og stor takhøgde for ulike menneske. Stor interesse for skeive på bygda:
 Bilde: Festivaletteratura 2010 | Mobile A2K: Access To Knowledge av lettera27, CC BY-SA 2.0 Alle kommunar har ansvar for å tilby gode tenester og skapa inkluderande lokalsamfunn for alle – skeive så vel som streite. Likevel er det mange lesbiske, homofile, bifile og transpersonar (lhbt-personar) som møter manglande forståing og kompetanse i møte med skulen og helsevesenet. Har fagfolka i din kommune den kompetansen dei treng for å møta alle på ein god måte?
Dei av oss som lever skeivt i Norge i dag lever stort sett gode liv. På lik linje med dei fleste heteroar. Skeive møter mindre fordommar, trakassering og diskriminering i dag enn for få tiår sidan. Dei fleste av oss har kanskje ei oppfatning av at det er heilt uproblematisk å vera homofil i eit ope og tolerant samfunn som Noreg. Og for mange er det kanskje det. Men på den andre sida opplever mange skeive at kvardagslivet ikkje alltid er så enkelt likevel. Skeive ungdommar opplever meir mobbing enn heteroungdom, og «homo» blir brukt som eit heilt alminneleg skjellsord. Det er heldigvis ikkje så mange skeive som opplever vald og trugsmål. Men blant dei mennene som har slike erfaringar, meiner over halvparten at seksuell orientering var motivet for valden. I følgje rapporten Seksuell orientering og levekår, har folk flest nokså positive haldningar til lhbt-personar, og tendensen er at stadig færre uttrykker negative haldningar. Men samstundes er det eit faktum at heile 62 % - altså eit tydeleg fleirtal av den mannlege befolkninga – uttrykker motstand mot at to menn kysser på ein offentleg stad. "Dei fleste av oss har kanskje ei oppfatning av at det er heilt uproblematisk å vera homofil i eit ope og tolerant samfunn som Noreg". Erfaringar med mobbing, vald og negative haldningar kan vera årsaken til at dei av oss som lever skeivt er meir utsette for depresjon, angst, sjølvmordsforsøk og sjølvmord. Men ei like viktig forklaring kan vera at me stadig lever i eit samfunn der det å vera hetero er det einaste normale. Alle reknar med at du er hetero til du eksplisitt seier noko anna. Og me møter stadig ein skule og eit helsevesen der du som skeiv kan oppleva å vera heilt usynleg. Å kjenna seg usynleg er gjerne eit resultat av ei rekke små episodar og erfaringar. Til dømes seksualundervisninga på ungdomskulen som berre handlar om graviditet og vaginalsex mellom to personar av ulikt kjønn. Og dersom du moter deg opp og spør helsesystera om korleis to jenter har sex, så møter du kanskje ein nervøs fagperson som gjer deg telefonnummeret til Skeiv Ungdom i staden for eit svar. Og når du søkjer om foreldrepengar hjå NAV vil dei ha info om far og fedrekvota – som om medmor ikkje var eit alternativ. "Lærerne kunne lært meg at det finnes mange måter å forelske seg på. At jeg ikke var alene om å forelske meg som jeg gjorde." Hilde Arntsen, som arbeider i Rosa kompetanse, vaks opp i ein familie der det ikkje var greitt å forelska seg i ein person av same kjønn, og utvikla spiseforstyrring i tenåra. Ho forklarer korleis lærarar og helsepersonell kunne gjort livet lettare for ho: «Lærerne kunne lært meg at det finnes mange måter å forelske seg på. At jeg ikke var alene om å forelske meg som jeg gjorde. At man kan leve gode liv. (…) Helsesøster kunne hun sagt noe om at det finnes mange måter å ha sex på. At sex kan være noe av det beste som finnes så lenge det er sikkert og samtykkende. At det er forbundet med god helse å kunne være åpen om sin seksuelle orientering». I 2015 publiserte KUN forskingsrapporten «Skeiv på bygda». Rapporten har blitt møtt med stor interesse og me har følgd opp med aviskronikkar, intervju og føredrag. Me trur rapporten vekker interesse nettopp fordi han viser så tydeleg at det å leva som skeiv i «verdas mest likestilte land» kan vera nettopp både og. For nokon er det heilt aldeles uproblematisk. Men for andre stemmer ikkje bildet av det tolerante Noreg med eigne erfaringar. Men uansett om ein har opplevd direkte diskriminering eller ikkje, så må alle som lever skeivt forholda seg til at ein bryt med det «normale» og dermed «koma ut» kvar gong ein møter nye folk. "Helsesøster kunne hun sagt noe om at det finnes mange måter å ha sex på. At sex kan være noe av det beste som finnes så lenge det er sikkert og samtykkende." Den viktigaste jobben me har fått vera med på å gjera i etterkant av rapporten er å arrangera kurs (Rosa kompetanse) og workshopar (RESTART) for elevar og fagfolk i Nordland, i nært samarbeid med Skeiv Ungdom og FRI - Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Tilsette i helsevesenet og skulane har stort sett ikkje lært noko særleg om kjønn, kjønnsidentitet og seksuell orientering gjennom studieløpet, og som Hilde Arntsen forklarer så tydeleg, så er det eit problem. Derfor tilbyr me kurs. Visste du at din kommune har ei lovpålagd plikt til å jobba aktivt og målretta for å fremja likestilling og hindra diskriminering av lesbiske, homofile, bifile og transpersonar? Ta gjerne kontakt med oss dersom du ønskjer kurs på din arbeidsplass, din skule eller for fagfolk i din kommune. Les også: |
|
RSS Feed